Sydpolen

Sydpolen, eller Sørpolen, er det geografisk sydligste punktet på jordkloden, i kartografiske henseende definert som 90°S. Det finnes også en annen sydpol, den magnetiske sydpolen, som av geomagnetiske årsaker ligger lenger nord enn den geografiske sydpolen.

I dag ligger den amerikanske forskningsstasjonen Amundsen-Scott South Pole Station på polpunktet. Basen er oppkalt etter nordmannen Roald Amundsen, som ledet ekspedisjonen som var den første på Sydpolen (i desember 1911), og briten Robert Falcon Scott, som kom til polpunktet en drøy måned etter Amundsen, og som omkom med sitt mannskap på tilbaketuren.

Erobring og utforskning

Det første forsøket på å nå den geografiske Sydpol var Discoveryekspedisjonen i årene 1901–04, som ledet av Robert Falcon Scott nådde 82° 16′ S, rundt 860 km fra Sydpolen. Ved Nimrodekspedisjonen ledet av Ernest Shackleton i 1909 kom de første menneskene opp på Antarktisplatået, som han kalte Kong Edward VII platå. På grunn av manglende ressurser til å nå polpunktet og likevel returnere i live, snudde ekspedisjonen på 88° 23' S, kun 97,5 nautiske mil eller 180,6 km fra polpunktet.

I det som senere er omtalt som kappløpet om Sydpolen, var det i årene 1911–12 to utfordere som samtidig søkte å bli de første menneskene til å nå den geografiske sydpolen. Det ene utfordreren var igjen Robert Falcon Scott i ledelsen av Terra Nova-ekspedisjonen, mens den andre var Roald Amundsen og hans Fram-ekspedisjon. Begge lag nådde polpunktet, men bare det ene vendte tilbake med livet i behold. Etter en ferd på 55 dager nådde det norske mannskapet Sydpolen 14.–17. desember 1911. Amundsen kalte leiren Polheim, og gav platået omkring polen navnet Kong Haakon VII's vidde (nå Kong Håkon VII Vidde) til ære for kong Haakon VII. Den første i verden til å sette foten på Sydpolen, var Olav Bjaaland, som også fikk Mount Bjaaland oppkalt etter seg. Amundsens konkurrent Scott og hans lag nådde Sydpolen en drøy måned senere, 17. januar 1912. På tilbaketuren omkom Scott og hele hans mannskap på fire av sult og ekstrem kulde.

I 1914 prøvde den britiske utforskeren Shackleton å krysse det antarktiske kontinentet via Sydpolen, men hans skip «Endurance» ble fanget i pakkisen og sank 11 måneder senere. Han ble nødt til å avbryte antarktisekspedisjonen og i stedet evakuere seg og sine menn ut av Sydpollandet. Etter den mest utrolige redningsdåd i den heroiske tidsalderen ble samtlige av Shackletons besetningsmedlemmer reddet (tre personer døde i Rosshavsgruppen).

Den amerikanske admiralen Richard Byrd, med hjelp av førstepilot Bernt Balchen, ble den første til å fly over Sydpolen 29. november 1929. Det var derimot først den 31. oktober 1956 at mennesker igjen satte foten på sydpolen. Dette var da den amerikanske admiralen George Dufek gikk inn for landing i sitt Douglas DC-3-fly. Den amerikanske Amundsen-Scott-basen ble opprettet i 1956–1957, og har siden den gang vært bemannet av forskere.

Den norske polfareren Roald Amundsen og hans mannskap i Framekspedisjonen var de første mennesker som nådde den geografiske sydpolen, i desember 1911, noe som utvilsomt er den største bedrift av en norsk utforsker siden Leiv Eirikssons oppdagelse av Amerika omkring år 1000. Amundsen skrev i sin dagbok at de nådde polen 14. desember. Været denne dagen tillot imidlertid ikke nøyaktig posisjonsmåling med sekstant. De neste par dagene var forholdene bedre, deltakerne flyttet seg omkring, og 16. desember noterte Amundsen at de hadde «tat observationer saa nær polen som det stod i menneskelig magt at gjøre med de instrumenter, som stod til vor raadighet».^[1] Dette stedet ble gitt navnet Polheim. Med disse målingene er det fastslått at Amundsen og hans folk var innenfor 50 m fra den faktiske geografiske sydpolen.

Den geografiske sydpol

Den geografiske sydpol er definert som ett av de to punktene hvor jordens rotasjonsakse gjennomskjærer jordoverflaten, hvorav det andre er den geografiske nordpol. Jordens rotasjon er imidlertid ikke helt stabil slik at denne definisjonen er ikke helt presis over tid.^{[trenger referanse]}

For tiden ligger kontinentet Antarktika over Sydpolen, men det har ikke alltid vært slik. Dette på grunn av kontinentaldriften. Fastlandet over Sydpolen ligger svært nær havnivået, men iskalotten som dekker området er 3000 meter tykt, slik at overflaten faktisk ligger på en stor høyde.^{[trenger referanse]}

Den polare iskalotten flytter seg om lag 10 meter hvert år, så den eksakte posisjonen til isen og bygningene som står på den, flytter seg gradvis over tid relativt til polpunktet. Markøren på Sydpolen blir derfor flyttet hvert år for å vise dette.

Klima

Sydpolen har et helt halvår uten sollys, mens solen aldri går ned det andre halvåret. Selv om den aldri går ned i sommerhalvåret, står den alltid lavt på himmelen. Mye av sollyset som når ned til overflaten, blir reflektert av den hvite sneen. Denne mangelen på varme fra solen, kombinert med høyden Sydpolen ligger på (om lag 3 200 moh), fører til at Sydpolen har ett av de kaldeste klimaene på jorden. Temperaturene på Sydpolen er mye lavere enn på Nordpolen, hovedsakelig fordi Sydpolen ligger i et høyere nivå midt på en stor kontinentallandmasse, mens Nordpolen ligger på havnivået midt i et hav (som virker som et varmereservoar).

På midtsommeren, når solen står høyest på himmelen, om lag 23,5 grader over horisonten, er middeltemperaturen på Sydpolen om lag −25 ℃. Når solen synker, faller temperaturen, og i det solen går ned (sent i mars) eller står opp (sent i september), er den rundt −45 ℃. Om vinteren holder temperaturen seg jevnt rundt −65 ℃. Den høyeste temperaturen som noen gang er målt på Amundsen-Scott-basen er −14 ℃, og den laveste er −83 ℃. Dette er derimot ikke det kaldeste som er målt på jorden. Forskningsstasjonen Vostok lenger inne i isødet har målt −89,2 ℃.

Sydpolen har ørkenklima, og opplever nesten aldri nedbør. Vind kan derimot føre til sterkt snedrev.

Klimadata for Sydpolen
Måned	Jan	Feb	Mar	Apr	Mai	Jun	Jul	Aug	Sep	Okt	Nov	Des	År
Varmerekord °C	-14	-20	-26	-27	-30	-31	-33	-32	-29	-29	-18	-12.3	−12,3
Normal maks. temp. °C	-25.9	-38.1	-50.3	-54.2	-53.9	-54.4	-55.9	-55.6	-55.1	-48.4	-36.9	-26.5	−46,3
Normal min. temp. °C	-29.4	-42.7	-57.0	-61.2	-61.7	-61.2	-62.8	-62.5	-62.4	-53.8	-40.4	-29.3	−52,0
Kulderekord °C	-41	-57	-71	-75	-78	-82	-80	-77	-79	-71	-55	-38	−82,8
Normal månedlige solskinnstimer	558	480	217	0	0	0	0	0	60	434	600	589	2 938

Diagram	• Kilde: ^[2]
	-26 -29	-38 -43	-50 -57	-54 -61	-54 -62	-54 -61	-56 -63	-56 -63	-55 -62	-48 -54	-37 -40	-27 -29

Tid

De fleste stedene på jorden er den lokale tiden mer eller mindre synkronisert med solens posisjonen på himmelen. Dette går ikke på Sydpolen, siden «dagene» varer et helt år. Man har ikke valgt noen spesiell tidssone på Sydpolen, men av praktiske årsaker benytter Amundsen-Scott-basen New Zealand-tid.

Den seremonielle sydpolen

Den seremonielle sydpolen er et område som er satt opp for å ha et sted å ta bilde av. Den består av en metallkule på en sokkel omringet av flaggene til landene som har signert Antarktistraktaten. Punktet ligger noen meter fra den geografiske sydpolen, som bare er markert av et lite skilt og en stolpe. Dette kommer av at iskalotten flytter seg om lag 10 meter per år, og staken blir flyttet hver nyttårsdag.

Den magnetiske sydpolen

Utdypende artikkel: Den magnetiske sydpol

Den magnetiske sydpolen er det punktet på jordoverflaten der de geomagnetiske feltlinjene er direkte vertikale oppover. Den magnetiske sydpolen endrer posisjon hele tiden på grunn av variasjoner i jordens magnetfelt, og i 2005 var den kalkulert til å ligge ved 64,53°S og 137,86°Ø [1], like utenfor kysten av Wilkes Land i Antarktis.

Den geomagnetiske sydpolen

Jordens geomagnetiske felt kan tilnærmes av en skråstilt dipol plassert i senteret av Jorden. Den geomagnetiske sydpolen er det punktet der aksen til den best tilpassede skråstilte dipolen krysser jordoverflaten på den sydlige halvkulen. I 2005 ble dette punktet kalkulert til å være 79,74°S and 108,22°Ø [2], nær forskningsstasjonen Vostok. Fordi dette feltet ikke er en eksakt dipol, ligger ikke Den geomagnetiske sydpolen på samme sted som Den magnetiske sydpolen. I tillegg flytter den geomagnetiske sydpolen seg av samme årsak som den magnetiske polen.

Utilgjengelighetspolen

Utilgjengelighetspolen (eller den mest utilgjengelige sydpolen) er det punktet på det antarktiske kontinentet som er lengst borte fra Sydishavet. Det ligger ved 85°50′S 65°47′Ø og ble nådd 14. desember 1958 av den tredje sovjetiske antarktisekspedisjonen, ledet av Jevgeni Tolstikov. På dette punktet opprettet de en midlertidig stasjon, Poljus Nedostupnosti. På vei til polen, ved 78°24′S 87°32′Ø, opprettet de stasjonen Sovetskaja, som eksisterte mellom 16. februar 1958 og 3. januar 1959.

En ny sovjetisk ekspedisjon returnerte til Utilgjengelighetspolen i 1967. I dag står en av bygningene fra basen som ble opprettet der, på taket av bygningen er det en byste av Vladimir Lenin med ansiktet vendt mot Moskva.

Utilgjengelighetspolen er mye fjernere, og mye vanskeligere å nå, enn den geografiske sydpolen. Den 4. desember 2006 la Team N2i^[3] ut på en ekspedisjon der målet var å bli de første som nådde denne polen uten direkte mekanisk assistanse. De brukte skipulker og kite-skigåing. Målet ble nådd den 20. januar 2007.

Litteratur

Det er skrevet en rekke bøker om og av personer som ledet eller deltok på sydpolekspedisjoner:

Alexander Wisting: Roald Amundsen. Det største eventyret. Kagge Forlag 2011 ISBN 9788248911111
Tor Borch Sannes: Fram. Sem & Stenersen forlag 2011 ISBN 9788270460847
Apsley Cherry-Garrard: Den fryktelige ferden. Schibsted forlag. 2011 ISBN 9788251655583
Harald Østgaard Lund og Siv Frøydis Berg: Norske polarheltbilder 1888-1928. Forlaget Press/Nasjonalbiblioteket 2011 ISBN 9788275474771
Marit Figenschou: Til Sydpolen ingen bragd. Heltsykt Forlag. 2011 ISBN 9788230317846
Jon Ewo: Spillet om Sydpolen. Omnipax. 2011 ISBN 9788253032665
Etsuko Watanabe: Alle ombord til Sydpolen Cappelen Damm 2011 ISBN 9788202330903

Se også

Referanser

^ Harald Dag Jølle: «Når kom Amundsen til Sørpolen?», Dag og tid 5. april 2024, side 19–21.
^ «South Pole, Antarctica». WeatherBase. Arkivert fra originalen 26. desember 2018. Besøkt 7. oktober 2009.
^ «Team N2i». Arkivert fra originalen 3. mars 2009. Besøkt 6. mars 2021.