Grants far hadde bosatt seg i Sør-Afrika etter å ha flyktet fra Tsar-Russland på 1800-tallet. Hans opprinnelige familienavn er rapportert som «Blank», også i hans selvbiografi, men avisen The Guardian antydet i hans nekrolog at hans full fødselsnavn ble holdt skjult: «Kun hans familie og noen utvalgte få vil noen gang vite Grants virkelige navn.» [4]
Hans foreldre skilte seg da han var ung og han vokste opp hos franskfødte mor som tok inn leieboere for å øke inntektene. Han ble introdusert til trotskismen av en av disse, Ralph Lee, som hadde vært med på å stifte det sørafrikanske kommunistparti, men som selv ble ekskludert for å være trotskist. Lee diskuterte politikk med ham og skaffet ham kopier av The Militant, en trotskistiske avisen i USA. I 1934 grunnla Lee Bolshevik-Leninist League of South Africa sammen med den 15 år gamle Isaac Blank og hans søster Zena. Denne lille trotskistisk gruppen slo seg snart sammen med andre med tilsvarende overbevisning for å opprette Workers Party of South Africa. Senere det samme året besluttet Grant, Lee og Max Basch å flytte til London hvor de håpet på bedre framtidsutsikter for bevegelsen. Ettersom passasjerskipet til Europa var tysk, og ettersom både Isaac og Max var jøder, besluttet de anglifisere sin navn og dokumenter og ble henholdsvis Ted Grant og Sid Frost. I Paris traff Grant Leon Sedov, sønn av Lev Trotskij.[4]
I England ble han medlem av en marxistisk gruppe som da arbeidet innenfor det uavhengige arbeiderpartiet og deltok i slaget ved Cable Street mot fascistene. Det ble diskutert om gruppen isteden skulle arbeide i Labour Party, det store sosialdemokratiske partiet som arbeiderklassen sognet til. Grant tilhørte en utbrytergruppe som gikk ut for å danne en bolsjevistisk-leninistisk gruppe, som deretter ble kjent som «Militantgruppen». I 1937 førte en krangel over behandlingen av Ralph Lee til at flere trakk seg ut, inkludert Grant.
Politisk aktivitet
Lee og Grant dannet Workers International League hvor de fikk med seg to tidligere kommunistmedlemmer og dyktige organisatorer, Jock Haston og Gerry Healy. Ved utbruddet av den andre verdenskrig fikk gruppen framgang, særlig etter at kommunistpartiet ble de fremste tilhengerne av Winston Churchills koalisjonsregjering i sin bestrebelse på å åpne «en andre front». Grant ble dens fremste teoretiker i samarbeid med Jock Haston etter at Lee dro tilbake til Sør-Afrika. Gruppen vokste og i 1941 ble Grant redaktør av dens avis. I 1945 argumenterte han sammen med Jock Haston og andre at det ville bli en ny, men begrenset periode av ekspansjon i løpet av 1950- og 1960-tallet i Vesten. Det sto kontrast til perspektivene som ble fremmet av amerikanske Socialist Workers Party ledet av James Cannon i 1945.[5]
Etter å ha brutt med ytterligere en kommunistpartidannelse gikk Grant motvillig med Gerry Healys fraksjon, men ble kort tid etter utvist. Han dannet da en ny, mindre tendensfraksjon innenfor Labour Party som i 1952 og 1953 kalte seg for International Socialist-gruppen etter dens kvartalsmagasin, The International Socialist,[6] men senere kalt for Revolutionary Socialist League og ble anerkjent som den offisielle britiske seksjonen av Den fjerde internasjonale i 1957 og 1965. I 1964 grunnla gruppen avisen Militant.
Gruppen vokste meg sakte, men i 1983 ble den anerkjent som en betydelig kraft i politisk politikk, da kjent som Militant-tendensen. Gjennom hele denne tiden benektet Grant og hans samarbeidspartnere formelt til ledelsen av Labour Party at Militant var organisert på et slikt vis som var i strid med partiets regler, og hevdet isteden at den var kun en gruppe av tilhengere av avisen Militant. I atmosfæren av Labours linjeskifte mot venstre på 1970-tallet, var det kun få isolerte forsøk på å gripe inn mot Militant, som synes å få en voksende støtte i partiet.
Reaksjon fra Labour
Venstresiden mistet sitt flertall i Labours hovedstyre i 1982 og de fem medlemmene av redaksjonen av Militant, Grant, Clare Doyle, Peter Taaffe, Lynn Walsh og Keith Dickinson, ble utvist fra partiet den 22. februar 1983 mens Michael Foot fortsatt var leder. Beslutningen ble senere akseptert av en hel konferanse i partiet, til tross for opposisjon fra en del av fagforeningene.[7] Det forhindret dog ikke Militants vekst.
I 1986 endret Labour sin regelbok for lettere å fjerne undergravende medlemmer, slike som trotskistene, fra partiet. Utvisningene fra Labour førte til diskusjon innenfor Militant i 1991 hvor deres politikk å arbeide i det skjulte innenfor et sosialdemokratisk parti ble betvilt og det burde være mulig vokse utenfor Labour.
Grant utvist fra Militant
Ved slutten av 1980-tallet var Militant aktive i bevegelsen mot valgskatten, og det var de medlemmer som mente at man burde fortsatt støtte Labour. Grant mente at hans organisasjon fjernet seg fra å tolke Trotskijs teorier og hengi seg til «aktivisme». Peter Taaffe og andre argumenterte for å oppgi Labour, men Grant var uenig og ble utvist fra gruppen sammen med Alan Woods i 1992 «som han hadde benyttet så mange år med å bygge opp.»[8]
Grant var da nær 80 år gammel, men å trekke seg tilbake var utelukket. Sammen med sine tilhengere gikk han i gang med å gjenoppbygge en internasjonal organisasjon. I de siste få årene ble hans helse forverret, men «han mistet aldri sin forpliktelse for sosialismen.»[8] Han fikk et slag i 2003 i en alder av 90 år mens han holdt en tale, og døde den 20. juli 2006 93 år gammel. Ted Grants samlede tekster er under arbeid for utgivelse; så langt har de to første bindene kommet ut som dekker periodene 1938-1942[9] og 1943-1945.[10]
^ab Wade, Bob (27. juli 2006): «Obituary». The Guardian (London).
^ Bornstein, Sam & Richardson, Al (1986): The War and the International: A History of the British Trotskyist Movement, 1937-1949, Socialist Platform, London, s.110, 176
