Teheran (også skrevet Tehran[2], persisk / farsi: تهران) er hovedstaden i Iran og provinsen Teheran. Teheran hadde et innbyggertall på 8 693 706 basert på folketellingen i 2016.[3] I 2021 ble innbyggertallet anslått til 9 millioner.[4] Teheran regnes som en av de store byene i verden med over 12 til 14 millioner innbyggere i storbyområdet. Tre firedeler av innbyggerne er under 30 år.[5][6][7][8][9][10] Byen har vokst raskt og kaotisk i flere retninger.[4]
Teheran ligger på et høyfjellsplatå ved sørskråningen av Elburzfjellene og med ørken sør for byen. Nord for byen ligger Midtøstens høyeste fjell, Damavand, som er over 5600 meter høyt og synlig fra byen på klare dager. Fjellene nord for byen er ofte snødekte. Byens gjennomsnittshøyde over havet er rundt 1500 meter. I nord-sør-retningen har byen en utstrekning på rundt 30 km.[13][8][14][9][15] Klimaet er varmt og tørt.[5]
Da Teheran ble hovedstad på slutten av 1700-tallet var det bare en landsby på stedet.[16] Teheran er hovedsakelig bygget etter 1950. Teheran har hatt store problemer med luftforurensing og har blitt omtalt som en av de most forurensede i verden. I det tørre klimaet er det stor knapphet på rent vann. Den historiske handelsruten øst-vest, Silkeveien, passerte stedet.[13][8][14][9]
Byen har 50 universiteter, flere museer og moskeer og er Irans handels-, transport- og industrisentrum. Byen har internasjonale flyplasser (Teheran/Mehrabad og Imam Khomeini internasjonale lufthavn) og det går hovedveier i alle retninger. Industrien har blant annet omfattet bomull, tobakk, tepper og lærvarer, oljeraffinerier, bilfabrikker, elektriske apparater, våpenproduksjon og kobberverk.[17]
Teheran med omland har 18 % av landets befolkning og 50 % av statstjenestemenn. Befolkningstettheten i Teheran-provinsen er på over 500 innbyggere/km2. Byen er tettbodd.[8][18] Ved år 2000 utgjorde aserbajdsjansk-talende opp mot 2 millioner av byens innbyggere.[19]
På grunn av luftforurensing, trafikkproblemer, overbefolkning og fare for jordskjelv har det etter år 2000 vært argumentert for å flytte hovedstaden. Fra rundt 1960 har det vært satt i gang flere nasjonale prosjekter med sikte på å spre befolkningen blant annet ved å bygge opp desentraliserte tjenester i satelittbyer. I 2010 satset regjeringen på en stor plan som skulle redusere befolkningen med 5 millioner blant annet ved å flytte statlige institusjoner og tilhørende arbeidsplasser til andre byer rundt omkring i landet. I 2013 kom et nytt forslag om å flytte hovedstaden til en annen by, et forslag var satelittbyen Parand (Robat Karim (fylke)) omkring 50 km fra Teheran.[16]
I 1999 startet byggingen av et nytt undergrunns transportsystem med 3 linjer (åpnet i 2001).
Den transiranske rørledningen fører olje 965 km fra Abadan. Byen får naturgass fra et stor felt sørøst for fjellene.[20]
Etymologi
Det knytter seg forskjellige teorier til opprinnelsen av navnet Teheran.
Teherans offisielle hjemmeside skriver at Teheran kommer av det persiske ordet «Tah», som betyr ende eller bunn, og «Ran», som betyr fjellskråning.[trenger referanse] Teherans geografiske plassering tatt i betraktning, ved bunnen av Elburzfjellenes skråning, virker denne forklaringen som den mest sannsynlige for opprinnelsen av byens navn (دامنه ی بین دو کوه).[trenger referanse]
En annen teori bygger på at ordet Teheran stammer fra Tiran/Tirgan, «Boligen til Tir» (Tir er guden i zoroastrismen som svarer til den romerskeMerkur).[trenger referanse] Den eldgamle partiske byen Tiran var nabo til byen Mehran («Boligen til Mehr/Mithra», zarathustrianismens solgud). De var begge bare landsbyer i forstedene til den store byen Rayy. Mehran eksisterer fortsatt og utgjør et boligområde i Teheran. Det samme gjelder Rayy, som i dag er en forstad til Teheran i sør.
Den tredje teorien er at Teheran betyr «et varmt sted», motsatt «et kaldt sted» (eksempelvis Shemiran- et kjøligere distrikt i det nordlige Teheran.[trenger referanse] Noen tekster omkring dette emnet hevder at Teheran på persisk betyr «varm fjellskråning» (دامنه گرم).[trenger referanse]
Historie
Mohammed Khan Qajar som gjorde Teheran til hovedstad i sitt rikeSpeilsalen i Golestan-palassetGolestan-palasset
Arkeologiske utgravninger indikerer at mennesker har bebodd området som nå er Teheran fra minst 5-6000 år før Kristus.[21]
På 800-tallet er Teheran kjent som en by eller landsby,[22] men klart mindre enn nabobyen Rayy.[7] Hamdallah Mustawfi nevner i sitt skrift Nuz'hat al-Qulub (1240) Teheran som en berømt landsby. På det tidspunktet hadde antagelig en del beboere fra Rayy flyttet over til Teheran etter mongolenes herjinger i Ravy på ellevehundretallet.[trenger referanse] Ravy gikk tilbake mot slutten av middelalderen samtidig som Teheran begynte å vokse.[7]
Den første europeeren vi kjenner som skrev om Teheran er den spanske diplomaten Ruy González de Clavijo som besøkte byen i 1404. Han beskriver stedet som behagelig og vel forsørget med mange slags produkter. Det fantes en kongelig residens (posada) der diplomaten var innkvartert og minst to andre betydelige bygninger, hvorav den ene var bebodd av Timurs svigersønn. Timurid-palasset var ifølge Clavijo plassert rundt 8 kilometer fra Ravy, som han hevder på det tidspunktet var forlatt (agora deshabitada).
På slutten av femtenhundretallet vendte den safavidiske sjahen Tahmasp I sin oppmerksomhet mot landsbyen Teheran og bygget en bymur rundt dem. Fra da av var Teheran å regne som en by og befolkningen begynte å vokse. Anlegg av bymuren og basar fra 1553 var det første byplanprosjektet av betydning i Teheran.[23][24][7]
I 1785 flyttet Agha Mohammad Khan Qajar hovedstaden i riket fra Sari i hans hjemprovinse Mazandaran til landsbyen Teheran.[7][25] Zand-dynastiet hadde brukt Shiraz som hovedstad og Safavid-dynastiet hadde brukt Isfahan. På begynnelsen av 1800-tallet ble det anslått at Teheran hadde 60.000 innbyggere i vintermånedene mens kongen residerte der, mens i sommermånedene var det nærmere 10.000.[16] Han var den første persisiske hersker som gjorde Teheran, etterfølgeren av den gamle, store byen Rayy til hovedstad, selv om safavidene og Zand-dystastiet hadde utvidet byen og bygd paasser der.
Argen, en persisk citadell som var bygget under safadidene og Zand-dynastiet ble nå sengrum for det kongelige hoff. Argen inkluderte Golastan palasset (blomesterpalasset, rosepalasset).[26]
Da Teheran ble gjort til hovedstad på slutten av 1700-tallet hadde den rundt 15.000 innbyggere og rundt 200.000 i 1900.[8] I 12 år fra 1868 ble det gjennomført et stort byutviklingsprosjekt med oppføring av nye bymurer i regelmessig åttekantet form med 12 porter. Bymuren hadde begrenset militær verdi og fungerte mest som grunnlag for skatteinnkreving. I 1910 ble det etablert en moderne kommuneadministrasjon.[7] Teheran har til dels vokst raskt, planløst og uten et klart sentrum. Reza Pahlavi innledet modernisering av byen og deler av byen ble regulert og det ble anlagt rette gater i rutemønster, Pahlavi-avenyen ble anlagt som byens hovedakse. Hans sønn Muhammed Reza Pahlavi ville flytte byens tyngdepunkt lenger nord og høyere opp. På 1960-tallet begynte en stor tilflytting fra landsbygda og Iran-Irak-krigen førte til at mange flyktninger slo seg ned i byen. USA anla en stor ambassade sentralt i byen, den dekket 240 dekar med 30 bygninger.[27][25] Pa 1930-tallet ble bymurene revet og byen åpnet opp for biltrafikk med 200 km nye veier på en radikal måte. Denne moderniseringen av byplanen la grunnlaget for den raske byveksten som fulgte.[28] Fra 1956 til 1966, ble to byer og 132 landsbyer innlemmet i storbyen.[16]
Folkeveksten var særlig stor på 1950-1960-tallet. På 1990-tallet hadde årlig folkevekst falt til 1,4 % i selve byen samtidig som det har vært en stor tilstrømming til forstedene. Fra 1956 til 1966 ble to mindre byer og 132 landsbyer innlemmet i Teheran. Teheran med omland har hatt en folkevekst på rundt 2 % årlig fra 1990-tallet. En stor del av byens innbyggere har opphav i andre deler av landet, på 1960-tallet var halvparten av innbyggerne født et annet sted. Bymuren ble revet i 1930. På 1990-tallet innledet bymyndighetene en forskjønning av byen med nye veier, parker, kultursentre og grønnsaksmarkeder.[8] I 1955 hadde Teheran med omland rundt 1,5 millioner innbyggere.[29][30]
Iran var i utgangspunktet nøytralt under andre verdenskrig. Storbritannia og Sovjetunionen tok kontroll over Iran i august 1941 og avsatte den tyskvennlige regjeringen. Hensikten var å sikre oljefeltene og forsyningslinjen til Sovjetunionen særlig via Den transiranske jernbane. USA opparbeidet under okkupasjonen forbindelser til landets myndigheter og bisto blant annet til opplæring av politi og militære styrker.[31] Innen 1943 var allierte styrker formelt trukket ut av Teheran, men det var fortsatt et stort antall allierte soldater i byen. Den sovjetiske ambassaden i byen ble ansett som et trygt sted å avholde møte mellom de allierte topplederne. Roosevelt og Stalin bodde i den sovjetiske ambassaden, mens Churchill bodde i den britiske legasjonens lokaler i nærheten.[32]Teheran-konferansen mellom de allierte under verdenskrig ble avholdt i slutten av november 1943.[17]
Geografi og natur
Teheran ligger i det iranske høylandet, omtrent ved 1200 meter høyde (gjennomsnittshøyde 1500 meter over havet[8]) og omtrent 100 km sør for Det kaspiske hav. Teheran ligger på sørsiden av Elburzfjellenes skråning og elvene Karaj og Jajrood renner fra fjellene og ut ved siden av Teheran.[33][8] Nord for byen ligger Midtøstens høyeste fjell, Damavand, som er over 5600 meter høyt og synlig fra byen på klare dager. Utvidelse av byen har vært hindret av fjellene i nord og ørkenen i sør. Innenfor byen er det en høydeforskjell på minst 600 meter fra fjellene i nord til grensen mot ørkenen i sør. I nord-sør-retningen har byen en utstrekning på rundt 30 km.[13][8][14][9] Bortsett fra forstedene dekker byen et areal på 600 km2. Byen har vokst i form av satelittbyer og boligprosjekter som i sin tur har blitt omsluttet av den raskt voksende byen. Ekspansjon sørover har vært hindret av ørken og nordover av fjellene, slik at byen hovedsakelig har ekspandert vestover.[8]
Den nordlige delen av byen i fjellskråningen har mer nedbør og mer moderate temperaturer om sommeren, dette har ført til at de mest velstående bor i høyden i nord mens de mindre bemidlede bor i det tøffere klimaet i sør. Tomteprisene i nord har vært 3-4 ganger så høye som i sør. De sørlige områdene av byen har til dels preg av slum. Denne todelingen av byen begynte på slutte av 1800-tallet. Teheran er hovedsakelig bygget etter 1950. Teheran har hatt store problemer med luftforurensing og har blitt omtalt som en av de most forurensede i verden. Fjellene og stillestående høytrykk har hindre utskifting av luften. Forurensingen har vært så alvorlig, blant annet i form av bly i luften, at myndighetene av og til har bedt innbyggerne holde seg inne eller bruke maske. Trafikkork har vært et vedvarende problem. I det tørre klimaet er det stor knapphet på rent vann. Den eldste delen av byen blant annet med basarene er i sør. Den historiske handelsruten øst-vest, Silkeveien, passerte stedet.[13][8][14][9]
Fjellene nord for byen er ofte snødekte og har skianlegg 1 times kjøring fra byen.[15] Klimaet er varmt (årsmiddel 17 °C) og tørt (230 mm nedbør årlig i gjennomsnitt), og fjellene i nord hindrer fuktighet fra Det kaspiske hav å nå byen.[5]
Klima
Klimaet i Teheran er påvirket av høyden, nærheten til Elburzfjellene i nord og ørken i sør.[34] Det kategoriseres som et steppeklima med svært lite regn. Det lille regnet kommer mellom november og mai, og kan komme i form av snø mellom desember og februar. Somrene er svært varme og vintrene kan bli kalde. Klimaet kan variere noe mellom de ulike delene av Teheran grunnet høydeforskjell og nærhet til fjellene.
Klimadata for Teheran
Måned
Jan
Feb
Mar
Apr
Mai
Jun
Jul
Aug
Sep
Okt
Nov
Des
År
Normal maks. temp. °C
7.9
10.4
15.4
22.1
27.9
33.9
36.6
35.6
31.6
24.4
16.2
10
22,67
Døgnmiddeltemp. °C
3.5
5.7
10.2
17
22
28
31.3
29.8
26.3
12.5
11.6
6
16,99
Normal min. temp. °C
-1
1
5
12
16
22
26
24
21
14
7
2
12,4
Nedbør (mm)
34.6
32.2
40.8
30.7
15.4
3
2.3
1.8
1.1
10.9
26
34
Diagram
Alle verdier gjelder for perioden 1951-2005. • Kilde: [35]
35
8
-1
32
10
1
41
15
5
31
22
12
15
28
16
3
34
22
2
37
26
2
36
24
1
32
21
11
24
14
26
16
7
34
10
2
Forskning publisert tyder på at deler av Teheran synker 25 cm årlig. Årsaken er trolig tapping av akvifere og sammensynkingen hadde spredd seg til den internasjonale flyplassen. Anlegg av store reservoarer har også hindret at akviferen fylles opp igjen. Mange av ferskvannsbrønnene er ulovlig.[36][37]
Befolkning
I 1785 da byen ble utpekt til hovedstad i det persiske imperiet hadde den rundt 15.000 innbyggere og på slutten av 1800-tallet hadde dette økt til 250.000. Teheran hadde en voldsom befolkningsvekst som flatet ut rundt 1960 med rundt 1,4 % årlig vekst i 1990. Rundt 1960 ble to mindre byer og 132 landsbyer innlemmet i den raskt voksende metropolen. Byen hadde 7 millioner innbyggere på slutten av 1900-tallet (med 11 millioner i provinsen). Teherans vekst på 200 år fra en mindre by til en metropol har for en stor del skjedd ved tilflytting samt innlemming av byer og landsbyer i omlandet. Tilflyttingen har skjedd fra andre deler av landet (og liten grad fra utlandet) og tilflytterne har hatt ulike etnisiteter, ulike språk og ulike dialekter, noe som har bidratt til byens svært omskiftelige karakter.[8]
Teheran med omland har 18 % av landets befolkning, 30 % av industrisysselsettingen, 30 % av engros- og detaljhandelen, 44 % av finansbransjen og 50 % av statstjenestemenn. Befolkningstettheten i Teheran-provinsen er på over 500 innbyggere/km2.[8] En undersøkelse i 2014 viste at det i gjennomsnitt var 1,6 innbyggere per rom i byen.[18]
Etniske aserbajdsjanere som flyttet fra andre deler av landet 1960-1970-tallet bosatte seg i stor grad i de samme slumaktige strøkene sør i byen. Fra 1971 til 1976 flyttet 700.000 etniske aserbajdsjanere til Teheran. Ved år 2000 utgjorde aserbajdsjansk-talende opp mot 2 millioner av byens innbyggere.[19]
Forurensning
Teheran er ofte dekket av smog, på grunn av all forurensningen. Omtrent 270 personer dør hver dag i Teheran på grunn av sykdommer i forbindelse med dårlig luft.[38] I 2020 ble det rapportert om betydelige sosiale problemer og miljøproblemer i byen. Problemene er relatert til overbefolkning, knapphet på boliger og rent venn, trafikk, luftforurensing, avfallshåndtering, økonomisk ulikhet og kriminalitet. I årene 2010-2012 ble det registrert bare 20 dager med ren luft i byen. Transportsektoren er hovedkilden til forurensing og mulige forsterkende faktorer er lite effektive forbrenningsmotorer og dårlig drivstoff. Fjellene hindrer at vind renser luften. Luftforurensingen har blitt brukt som argument for å flytte hovedstaden.[16]
Ifølge FN-definisjonen er Teheran er en stor landsby som mangler urbane indikatorer, spesielt miljøegenskaper som er understreket i definisjonen av en by.[39]
I 1974 var Teheran den første byen i Midtøsten som ble vert for Asialekene. Arrangementet hadde 2 363 deltagere fra 25 stater.
Azadi er Teherans største stadion med plass til 78 116 tilskuere, men det har hendt at flere har kommet[40] Det har oversteget 120 000 tilskuere. Azadi er hjemmebanen til Irans herrelandslag i fotball og for klubbene Persepolis FC Teheran og FC Esteghlal Teheran som spiller i landets høyeste liga. Flest meriter har Persepolis, som hittil har blitt landets mestre åtte ganger. Dessuten finnes fire andre fotballag i byen.
Andre viktige idrettsgrener er bryting og vektløfting. Teheran var i 1959, 1973, 1998 og 2002 vert for verdensmesterskapet i bryting. Ikke langt fra byen, i fjellområdet Elburz, er det muligheter for vintersport.
Bebyggelse
Teheran har per 2021 en bygning med nok høyde til å bli regnet som skyskrapere ifølge nettsiden Skycrapercenter.[41]
Samferdsel
Metrokart
Byen har to internasjonale flyplasser, Teheran/Mehrabad og Imam Khomeini internasjonale lufthavn. Begge ligger et stykke utenfor byen. Byen har det sjette høyeste tårnet i verden, Bordche Milad. Byens største fotballstadion, Azadi stadion («Frihetens stadion») har plass til 78 116 tilskuere.
Teherans første undergrunnsbane åpnet i 1999, og til 2014 ble fire andre linjer blitt føyd til systemet. I 2014 fraktet undergrunnsbanen rundt 2 millioner passasjerer daglig.[42] I 1999 startet byggingen av et nytt undergrunns transportsystem med 3 linjer (åpnet i 2001). Planleggingen av undergrunnssystemet har foregått siden 1970-årene, men ble stoppet som følge av den islamske revolusjon og krigen mot Irak.
Den transiranske rørledningen fører olje 965 km fra Abadan. Byen får naturgass fra et stor felt sørøst for fjellene.[20]
Motorveier i Teheran
Abshenasan
Ahang
Ayatollah Kashani
Allameh Jafari
Artesh
Ashrafi Isfahani
Azadegan
Babaji
Bagheri
Bakeri
Basij
Besat
Chamran
Doran
Jalal-e Ale Ahmad
Javane
Fateh
Hakim
Hemat
Imam Ali
Yadegar-e Imam
Yasini
Kale-Morgi
Kazemi
Kurdistan
Mahalati
Modares
Muhammad-Ali Jenah
Navab
Niyayesh
Resalat
Sadr
Saidi
Sajed
Shahid Gomnam
Shahid Haghani
Shahid Satari
Sheikh Fazlalah Nouri
Tondgouyan
Zeinodin
Kurdistan (Kordestan motorvei)
Kurdistan (Kordestan) motorvei (persisk: بزرگراه کردستان) er en nord-sør motorvei i Teheran.[43][44][45] Den starter fra Niayesh motorvei og passerer Hemmat motorvei og Resalat motorvei, som kommer til Jala-e-Ale Ahamd motorvei og Shahid Gomnam motorvei. Kordestan motorvei ligger ved siden av Khiaban-e Seyyed Jamaleddin-e Assadabadi og har en lengde på 0,5 kilometer.[46] Kordestan expressway deles i Nord Kordestan (Kordestan-e Shomal) og Sør Kordestan (Kordestan-e Jonoub)[47]
Økonomi
Industrien har blant annet omfattet bomull, tobakk, tepper og lærvarer, oljeraffinerier, bilfabrikker, elektriske apparater, våpenproduksjon og kobberverk.[17] Teheran har omtrent 30 % av Irans industrisysselsetting. Industrien vokste frem særlig etter sjahens initiativ for å industrialisere landet fra 1920.[8]
^abcdeWainwright, Oliver (9. januar 2019). «'Like LA with minarets': how concrete and cars came to rule Tehran». The Guardian (på engelsk). ISSN0261-3077. Besøkt 15. juni 2020. «Tehran’s population now numbers around 8.4 million people in the city proper, swelling to 14 million in the wider metropolitan region, making it the most populous city in western Asia. It is set to join the global ranks of megacities by 2035, according to forecasts from the UN, with its residents passing the 10 million mark in 2028.»
^Madanipour, Ali (2011). «Sustainable Development, Urban Form, and Megacity Governance and Planning in Tehran». cSUR-UT Series: Library for Sustainable Urban Regeneration (på engelsk). Springer Japan. s. 67–91. ISBN978-4-431-99266-0. doi:10.1007/978-4-431-99267-7_4. Besøkt 15. juni 2020. «As a city of 7.8 million people in a province of 13.4 million, Tehran faces major challenges in sustainable development. This paper presents a brief history of Tehran’s development, followed by a discussion of its urban form, governance and planning processes, and some of the major challenges that face the city today, primarily environmental pollution, traffic congestion, and management of urban growth, as well as social divide and environmental risks.»
