Ottos liv tok en vending i 1933, da han fikk yrkesforbud av de nazistiske myndighetene i Tyskland, etter å ha gått ut mot dem offentlig.[trenger referanse] Han emigrerte derfor til Sveits, der han laget scenedekorasjoner for teateret Zürcher Schauspielhaus i Zürich, som fungerte som et tilfluktssted for tyskspråklig teater i tiden frem til den andre verdenskrigs slutt.[trenger referanse] På Zürcher Schauspielhaus kom han til å forbli frem til sin død i 1968, og stod der blant annet for scenografien til flere uroppførelser av Bertolt Brechts skuespill, som for eksempel skuespillet Mutter Courage und ihre Kinder i 1941.
Etter krigen ble Otto den mest etterspurte scenografen innen tyskspråklig teater.[trenger referanse] Han arbeidet blant annet for Salzburger Festspiele og Wiener Burgtheater, men også for scener i New York City, Paris, London, Israel og flere andre steder. Hans arbeid for skuespilleren, iscenesetteren og intendanten Harry Buckwitz, kjent for sine oppsetninger av Bertolt Brechts skuespill, ble en rettesnor for fremtidig vesttysk Brecht-tolkning.
Teo Otto Theater (det tidligere Stadttheater) i Remscheid i Tyskland fikk navn etter Otto den 30. september 2001.
^SIKART, oppført som Otto, Teo, SIKART ID 4026221, besøkt 18. juni 2021[Hentet fra Wikidata]
Litteratur
Banham, Martin, ed. 1998. The Cambridge Guide to Theatre. Cambridge: Cambridge UP. ISBN0-521-43437-8.
Baugh, Christopher. 1994. «Brecht and Stage Design: the Bühnenbildner and the Bühnenbauer.» In Thomson and Sacks (1994, 235-253).
Needle, Jan and Peter Thomson. 1981. Brecht. Chicago: U of Chicago P; Oxford: Basil Blackwell. ISBN0-226-57022-3.
Thomson, Peter and Glendyr Sacks, eds. 1994. The Cambridge Companion to Brecht. Cambridge Companions to Literature Ser. Cambridge: Cambridge UP. ISBN0-521-41446-6.
Willett, John. 1967. The Theatre of Bertolt Brecht: A Study from Eight Aspects. Third rev. ed. London: Methuen, 1977. ISBN0-413-34360-X.