The Monroes

The Monroes
Utmerkelser	Spellemannprisen for årets artist (1983) (for verk: Sunday People); Spellemannprisen i pop (1983) (for verk: Sunday People); Rockheim Hall of Fame (2021)
Opphav	Oslo, Norge
	Musikalsk karriere
Sjanger	Pop, ska
Aktive år	1983-1993, 2000-2008
Plateselskap	EMI
	Medlemmer
	Eivind Rølles; Lage Fosheim

The Monroes var en norsk pop- og ska-duo som var populær i 1980-åra. Den ble dannet i 1983 av gitarist Eivind Rølles og vokalist Lage Fosheim, som begge hadde spilt i Broadway News, som ble oppløst i 1982. Monroes var i begynnelsen svært inspirert av det engelske bandet Madness, men gikk etter den første plata i retning av glattere popmusikk.

Duoen ga ut sitt første album Sunday People i 1983. Det solgte 130 000 eksemplarer i Norge. For albumet ble The Monroes kåret til årets artist under Spellemannprisen 1983 og vant i tillegg klassen pop og var dermed de første til å vinne mer enn en Spellemannpris under samme utdeling. Oppfølgeren Face Another Day, som kom ut i 1985, solgte 250 000 eksemplarer i Norge.^[2] I 1987 vant duoen Gammleng-prisen i klassen pop. De ga ut fire studioalbum og et samlealbum fra 1983 til 1993. Duoen ble innlemmet i Rockheim Hall of Fame september 2021.^[3]

I 2005 samarbeidet Rølles og Fosheim med Ravi og DJ Løv om en ny og sterkt omarbeidet versjon av The Monroes' låt «Cheerio» fra 1985. Den nye versjonen fikk navnet «Tsjeriåu».^[4]

Totalt solgte Monroes ca. 700 000 plater.^{[trenger referanse]}

Eivind Rølles døde 18. mars 2013 etter lengre tids kreftsykdom. Han ble 54 år gammel.^[5]^[6]

Lage Fosheim døde 19. oktober 2013 etter flere måneders sykeleie. Han ble 55 år gammel.^[7]

Det ble avholdt en hyllestkonsert på Rockefeller i Oslo 8. oktober 2019 hvor Kurt Nilsen, Espen Lind, Odd Nordstoga, Anita Skorgan, Lars Kilevold, Ravi, Ole Paus og flere var med.^[8]

Stadig dukker sangene deres opp i forskjellige forbindelser som på samleplater, i 2018 dukket «Cheerio» opp på Crate Diggers Pop, et album med forskjellige artister.^[9]

Bandets historie

Dannelsen av bandet

Eivind Rølles var gitarist og Lage Fosheim var vokalist i Broadway News, som ble oppløst i 1982. Barndomskameratene valgte å fortsette samarbeidet. Som barn hadde Rølles interesse for trommer og spilte i korps og band, interessen for trommer fikk han allerede i 5-årsalderen. I oppveksten hadde Fosheim planer om å bli skuespiller, da hans interesse var teater. Musikalsk var Fosheim inspirert av Peter Gabriel og Genesis, mens Rølles' mormor kjøpte plater med The Beatles og The Rolling Stones til ham.

Fosheim og Rølles var opptatt av engelsk pop som Madness, The Specials og The Beat og ønsket derfor å skrive en helt annen musikk enn med Broadway News, mer ska-inspirerte gladpop, tekster på cockney engelsk og med humor. Låtene som Fosheim og Rølles begynte å skrive ble spilt inn på Fosheims kassettspiller som han hadde fått på sin 18-årsdag.

De har gitt to forskjellige forklaringer på navnet The Monroes. Den ene var at den kom fra en Marilyn Monroe-plakat på studioveggen, den andre at det henviste til Monroe Street i New Jersey der Frank Sinatra vokste opp.

The Monroes var nøye med at de skulle ha en klar image, dresser fra 1930/40 tallet, bakoversveis og svingende, dansbar musikk.

Første singel, video og første album

The Monroes var i Silence Studio i Koppom i Värmland i Sverige, like ved grensen til Norge, i 6 uker våren 1983. Musikerne på innspillingen var Marius Müller på gitar, Lars Kilevold på keyboard, Hans Christian Ellefsen på bass, Bjørn Juliusson på trommer, Bjørn Kristensen på marimba, Jens Wendelboe på trombone, Johan Bergli på saksofon og Jens Petter Antonsen på trompet. Kilevold var med på å skrive låter helt fra starten av prosjektet. Fosheim og Rølles var selv produsenter, men svenskene Anders Lind og Göran Anderson hjalp til som teknikere. The Monroes satte pris på bidraget fra Lind og Anderson, både for sin «kompetanse og godvilje, og at de under arbeidet alltid hadde tid til å diskutere musikken». Albumet ble innspilt med privat finansiering.

Singelen «Sunday People» ble utgitt i juni 1983 med B-siden «Move in Closer». Singelen debuterte på VG-lista i slutten av august med en 7.-plass. Samme dag debuterte den også på Ti i skuddet på NRK radio med 3.-plass. I starten av oktober gikk «Sunday People» helt til topps på Ti i skuddet og etter 6 uker på VG-lista gikk den helt til topps, foran «Flashdance… What a Feeling» med Irene Cara som hadde toppet uken før. Etter fem uker som nr. 1 datt Monroes ned på 2.-plass, bak «Say Say Say» med Paul McCartney og Michael Jackson. Singelen solgte bra også i andre land, blant annet i Tyskland med 30 000 eksemplarer, i Frankrike med 20 000 og i Portugal var den også populær.

Musikkvideoen til «Sunday People» fulgte handlingen til låtens tekst, og moren og faren til Lage Fosheim var med på videoen.

The Monroes ga ut albumet Sunday People 20. september 1983. Ungdomsmagasinet Det Nye likte albumet og ga det 5 av 6 stjerner. I likhet med flere andre påpekte de likheten med musikken til bandet Madness. NRK TVs nyhetssending Dagsrevyen hadde et oppslag om The Monroes, noe som antageligvis virket positivt på salget. Albumet debuterte på en 18.-plass på VG-lista, men lå som nr. 1 etter tre uker. Albumet ble liggende på førsteplassen i tre uker før den ble dyttet ned av Bob Dylans Infidels. Sunday People endte opp med et salg på 130 000 eksemplarer.^[10]

Kontrakt med EMI

25. november 1983 skrev The Monroes kontrakt med EMI International i London. Igjen fikk de mye omtale i NRK TVs Dagsrevyen og i norske aviser, hvor man rapporterte om at EMI ville lansere The Monroes i 57 land og at de tok sikte på at duoen skulle bli like populære som ABBA. Ifølge avtalen skulle fire ansatte hos EMI kun jobbe med The Monroes og de ansatte Patrick Williams som manager. Williams hadde tidligere jobbet med Genesis, Phil Collins og Peter Gabriel. EMI fikk rettighetene til alt de produserte fra 1. januar 1984 og utover og de fikk full kontroll på det Fosheim og Rølles laget og foretok seg med musikk, tekst, film, intervjuer, fotografering, konserter, opptredener og reklame. I henhold til kontrakten skulle Monroes gi ut sju album i løpet av fem år, men etter en liten stund skjønte The Monroes at det ikke var mulig.^[10]

Ny video, MGP, turne og ny singel

Lage Fosheim dro til Marrakech i Marokko for å spille inn musikkvideo til «Arabian Night» i november 1983. I videoen er det med en kobraslange som han måtte danse rundt, på kun 30 centimeters avstand. «Arabian Night» ble ikke gitt ut som singel, selv om det var laget en påkostet video. NRK sendte videoen i musikkprogrammet Zikk-Zakk og deler av den ble sendt i Dagsrevyen.

The Monroes ble nominert til Spellemannprisen i to klasser i 1983, for «beste popalbum» og som «årets artist» nominert sammen med Alex med Always og Pål Thowsen med Sympathy. The Monroes vant begge kategoriene.

NRK inviterte fem komponister til å skrive låter til den norske finalen i Melodi Grand Prix i 1984. Disse var Terje Rypdal, Bjørn Aslaksen, George Keller, Anne Grete Preus og The Monroes. I tillegg kom fem bidrag som ble valgt ut blant 950 innsendte bidrag, hvor Benedicte Adrian og Ingrid Bjørnov fra Dollie De Luxe var blant disse. Monroes ønsket å la noen andre fremføre låta og valget falt på den 20 år gamle Beate Jacobsen fra Salhus utenfor Bergen. Adrian og Bjørnov som Dollie de Luxe vant med «Lenge leve livet» med Fosheim og Rølles' låt «Strand Hotel» på andreplass.

Magasinet Det Nyes lesere stemte fram The Monroes som årets norske band for 1983, Sunday People til beste album, og «Sunday People» til beste singel.

I 1984 startet The Monroes sin Holiday Tour i Risør. Med ti britiske musikere, spesiallaget scene, lysrigg fra Tyskland og lydanlegget var det samme som Kalvøyafestivalen brukte. Dette var samme størrelse som utenlandske band hadde på turneer i Norge. Avisen Aftenposten karakteriserte showet som intet mindre enn et musikalsk fyrverkeri, med musikere og sangere som gir alt^{[trenger referanse]}. Holiday Tour ble sett av totalt ca. 150 000 mennesker og stort sett var konsertene utsolgt. Men med 21 mennesker på lønningslista og 16 tonn utstyr som skulle fraktes 825 mil, gikk turneen med underskudd^{[trenger referanse]}. EMI ønsket at de skulle ta med seg showet til England og Vest-Tyskland, men det ble ikke noe av.

I august 1984 ga The Monroes ut singelen «On the Bus» med låten «Mrs. M.» som B-side, produsert av The Monroes sammen med Roddy Matthews. Låtene ble innspilt i Workhouse Studio, som var eid av Manfred Mann. Fosheim og Rølles dro på platesignering i 35 platebutikker rundt om i landet. Det ble en 3.-plass på VG-lista i august og etter 6 uker på VG-lista falt den ut av topp 10.^[4]

I forbindelse med programmet Live from London på Sky Channel opptrådte The Monroes på Camden Palace i London. Senere dro de til USA og deretter til Mexico, der flere låter ble skrevet. Etter det satte de kursen mot England, der den nye plata skulle spilles inn, blant låtene var «Cheerio».^[10]

Innspilling av andre album, «Cheerio» og konserter

Fosheim, Rølles, Kilevold og Müller reiste til Manor Studio i Oxfordshire i januar 1985 for innspillinger sammen med britiske musikere som EMI hadde skaffet, og de hadde også med produsent Bob Sargeant. Dette var samme studio som blant annet Mike Oldfield, Gong og XTC hadde spilt inn. Også Studio de la grande Armee i Paris og Odyssey Studio i London ble benyttet.

Singelen «Cheerio» ble sluppet i august 1985. På en konsert på NRK TV fikk de fremføre singelen og i tillegg sangen «Jeanette». «Cheerio» kom på en 5. plass på VG-lista og gikk til 1.-plass etter to uker og forble der i sju uker. I NRK radios Ti i skuddet fikk den hele 195 poeng av 200 mulige og gikk helt til topps 19. september. Det ble ikke laget noen musikkvideo til den og den ble ikke utgitt som singel i Storbritannia, og den markerte seg heller ikke i andre land. EMI arrangerte en konsert for ledelsen i EMI der artister som Kate Bush, Marillion, Grace Jones og The Monroes opptrådte .

Det var store forventninger til The Monroes' andre album, Face Another Day, og forhåndssalget var på hele 100 000 eksemplarer. Platen ble utgitt 7. september og lå 5 uker på toppen av VG-lista med Hunting High and Low av a-ha på andre plass. Albumet solgte 260 000 eksemplarer i 1987.^{[trenger referanse]} «Let's Go», «Jeanette» og «Wish You Were Here» ble gitt ut som singler i England. I Nederland, Spania og Portugal ble også «Jeanette» utgitt. Musikkvideoen var med Fosheim som en bonde, som jaktet på grisen Jeanette som hadde stukket av. Singelen toppet Ti i skuddet i november.^[4]

Face Another Day ble slått av Hunting High And Low da Spellemannprisen for Beste popalbum ble delt ut. The Monroes dro i mai 1986 på en ny stor turne, med start på Gran på Hadeland. Med seg hadde de nok engang musikere fra England, og turneteamet var på 21 persjoner.

Landene i Øst-Europa deltok ikke i Eurovision Song Contest før på 1990-tallet men hadde sin egen Sopot Festival 1986 hvor The Monroes deltok med «Jeanette» for Finland. De kom på andreplass bak USA med Mara Getz som sang «Hero of My Heart». Norge kom på 14. plass av 18 deltagere med «Touch and Go» sunget av svenske Pernilla Wahlgren. Sendingen ble ikke vist i Norge, men ble kringkastet til 100 millioner TV-seere. På Sky Trax (Sky Channel) fikk millioner av europeiske TV-seere se musikkvideoene til «Jeanette» og «Sunday People», og The Monroes ble også intervjuet av Pat Sharp. Under «Norsk uke» på Sky ble det også vist musikkvideoer for andre norske artister som Creation, Bobbysocks, Marius Müller, People, Dollie De Luxe, Fra Lippo Lippi og Claudia Scott.^[10]

Tredje album og en pause

I 1987 ble det tredje albumet spilt inn New Jersey i USA, med produsenten Roy Bittan. Blant musikerne på albumet var også saksofonisten Clarence Clemons fra Bruce Springsteens E Street Band.

Før albumet kom ut ble singelen «I Call It Love» gitt ut. Den kom inn på VG-lista på en 6.-plass og uken etter var den på 3.-plass, før det gikk nedover på listen.^[4] The Monroes opptrådte på Rockefeller i Oslo samme dag som singelen ble sluppet, de hadde med seg Roy Bittan på keyboard og David Beal på trommer, i tillegg til norske musikere. NRK TV gjorde opptak som ble vist i programmet TopPop dagen etter. The Monroes besøkte også Tyskland, Nederland og Belgia, og deltok i flere store TV-show.

5. oktober 1987 ble albumet Everything's Forgiven utgitt i Norge, den hadde rockeaktig lydbilde og var røffere enn forgjengerne. Flere anmelder likte plata, blant annet Aftenposten. Den startet på en 5.-plass på VG-lista, der den holdt seg i tre uker før den begynte å gå nedover, og etter fem uker var den allerede ute av VGs topp-20 albumliste.^[4] Først i april 1988 ble Everything's Forgiven gitt ut i resten av verden. Albumet kom ikke inn på britiske topp 100-listen, amerikanske topp 200-listen eller på noen andre lister i Europa, men solgte bra i Norge.

The Monroes tok en pause høsten 1988 for å gjøre andre ting.^[10]

Fjerde album, samlealbum og konserter

Under en ølfestival i Sandvika høsten 1990 var The Monroes tilbake på senen, og de spilte også på Wang handelsskoles nyttårsball i januar 1991.

De spilte inn albumet Long Way Home i 1993 og blant musikerne som var med på innspillingen var Marius Müller, Lars Kilevold, Bugge Wesseltoft, Håkon Iversen, Kjetil Bjerkestrand, Lasse Hafreager og fra Stage Dolls Torstein Flakne og Steinar Krokstad. Etter som albumet ble spilt inn i England var det også britiske musikre med, Anders Lind og Bob Sargeant var med som produsenter, som på første og andre album. VG var negative in sin anmeldelse av albumet, og mente at «The Monroes byr på tre-fire kjedelige, og et par uinteressante låter. Det er for snaut på et album med ti kutt». De ga plata karakteren 3. Avisen Dagbladet ga albumet karakteren 1. ^[4]

Samlealbumet Absolute Monroes ble utgitt i 1993 og besto av 17 låter, hvorav fem var fra Sunday People, fem fra Face Another Day, fire fra Everything's Forgiven og tre fra Long Way Home. Albumet kom på 11.-plass på VG-lista og salgstallet var bra. Marius Müller døde i en trafikkulykke i Groruddalen 14. mars 1999 og 14. mars 2000 var det en minnekonsert hvor The Monroes var med, sju år etter at de sist var på scenen.

I årene fremover holdt The Monroes noen sporadiske konserter som i 2003 på Hallingmarken, Nesbyen. I 2004 i Oseberg kulturhus i Tønsberg på 80-talls-showet, som gikk flere kvelder, hvor de framførte «Sunday People». 31. mai 2004 var The Monroes oppvarmingsband for Bryan Adams i Drammen. I mars 2005 deltok The Monroes på TV2s artistgalla (overskuddet gikk til Strømmestiftelsen), sammen med artister som Carola, Espen Lind, Sissel Kyrkjebø, og Peter Jöback. Tidlig i desember 2005 opptrådte The Monroes på julegallaen i Valhall i Oslo. Under en veldedighetskonsert for Kreftforeningen, arrangert i Nevlunghavn juli 2007, sto også The Monroes på scenen. De opptrådte på Byfesten på Lillestrøm i juni 2008 og på TV-programmet Allsang på Grensen i august.

Avisen VG hadde en avstemning blant leserene hvor «Cheerio» var en av de 10 nominerte til tittelen «Tidenes norske VG-listelåt».

EMI ga i 2010 ut et samlealbum, Big-5, som inneholdt låtene «Sunday People», «Cheerio», «Just Another Normal Day», «Heaven Can Wait» og «Move in Closer». Albumet var kun tilgjengelig som nedlasting fra nettbutikk.^[10]

I 2010 ble musikkmuseet Rockheim åpnet i Trondheim, og The Monroes er representert der.

Etter en lengre tids kreftsykdom døde Eivind Rølles 18. mars 2013, 19. oktober samme år døde også Lage Fosheim i Nice i Frankrike.