Theodors liv kan inndeles i tiden før hans ankomst til England som erkebiskop av Canterbury, og hans tid som erkebiskop. Forskningen om Theodor har vanligvis fokusert på hans tid som erkebiskop ettersom den beskrives av Beda venerabilis verk Anglernes kirkes historie (Historia ecclesiastica gentis Anglorum)[7] og i Stefan av RiponsVita Sancti Wilfrithi.[8] Ingen kilde nevner direkte Theodors tidligere liv, men Michael Lapidge og Bernard Bischoff har rekonstruert hans liv i en studie av tekster fra Canterburyskolen.[trenger referanse]
Erkebiskop
Presten Wighard var åpenbart var blitt påtenkt som etterfølger etter den i 664 avdøde erkebiskop Deusdedit av Canterbury, men han døde før han kunne bispevies. Hadrian av Niridianum foreslo da at man valgte Theodor, som virket i den østlige kirke.[trenger referanse] Pave Vitalian bispeviet derpå Theodor av Tarsus i april 668 og gav Hadrian i oppdrag å ledsage ham til England. Underveis ble Hadrian imidlertid holdt fast av den neustriskehusmesterEbroin i Frankerriket, men Theodor nådde frem til England i mai 669.
Theodor vegret seg mot å opprette en egen kirkeprovins med metropolitansetet i York og ordinerte selv biskoper til East Anglia (Bisi), Rochester (Putta), Wessex (Hlothhere) og Mercia (Ceadda).[trenger referanse] Ettersom det på samme tid gikk tilbake med den iro-skotske misjon, klarte Theodor, som var den første som hadde klart å legge kirken i de angelsaksiske områder under Canterburys overhøyhet, også å etablere dette på en måte som skulle vedvare etter hans egen tid.[trenger referanse] Dermed hadde han etablert den første kirke med romersk struktur utenfor middelhavslandene.[trenger referanse]
Erkebiskop Theodor var den som i 673 valgte Hitchin som møtestede for Hertford-synoden, det første nasjonale møtet for de katolske kirkene i det anglosaksiske England. Her skal det ha blitt holdt årlige synodemøter med den hensikt å konsolidere og sentralisere katolisismen i England.
Ved synoden i 673 ble mange iro-skotske tradisjoner innen liturgien forbudt, og erkebispedømmets struktur ble befestet.[trenger referanse] Her var prestenes stabilitas loci et viktig element, i motsetning til de omvandrende iro-skotske munker.[trenger referanse] Biskopenes fullmakter som øverste kirkelige domsinstans i sine respektive bispedømmer ble også fastslått.
Deretter konsoliderte Theodor bispedømmet for kongeriket Essex, og innsatte der Earconwald. Hans inngripen i kirken for Northumbria og blant pikterne (678) utløste motstand fra Wilfrid.[trenger referanse] I krigen mellom Northumbria og Mercia i 679 lyktes det for erkebiskopen å megle fred. I årene 680 og 684 ledet han nye synoder i Hatfield og Twyford, som ytterligere styrket den angelsaksiske kirke innen den romerske kirke.
I den senere fase av sitt virke delte Theodor en rekke bispedømmer for at de kirkelige enheter ikke skulle være store og uhåndterlige.
