Cranmers foreldre Thomas og Agnes Cranmer tilhørte lavadelen og etterlot seg bare tilstrekkelig mye jord til at deres eldste sønn kunne leve av den. Dermed var Cranmer og hans yngre bror henvist til en karriere i kirken. Etter å ha blitt utsatt for en «en helt overordentlig streng og grusom skolelærer», som Cranmer siden fastholdt hadde gjort ham usikker og selvutslettende for resten av livet, kom han til Cambridge i 1503.[8]
I 1510 fikk Cranmer en plass ved Jesus College i Cambridge, men mistet plassen da han giftet seg med Joan, datter av den lokale vertshusholderen. Hun døde snart i fødsel, og deretter ble han gjenopptatt av sitt college og viet seg til studier.[9] Han ble doktor i teologi i 1523.
Seglet fra Arthington nonnekloster, som Cranmer overtok som sin private eiendom.
Sommeren 1532 traff Cranmer under et opphold i Nürnberg sin andre hustru Margarete, en slektning av den lutherske lærde Andreas Osiander gjennom ekteskap.[11] Dette ekteskapet holdt han hemmelig i sine første 14 år som erkebiskop, ettersom prester fremdeles var pålagt å leve i sølibat.[12]
Erkebiskop under Henrik VIII (1533–1547)
I 1529 hadde Cranmer forfattet en bok som støttet kong Henriks rett til å oppløse sitt ekteskap med dronning Katarina. Fra 1531 tjente Cranmer som Henriks kapellan og ble utnevnt til William Warhams etterfølger som erkebiskop av Canterbury 30. mars1533. Utnevnelsen ble bifalt av pave Klemens etter en del diplomatisk press. Warham hadde ikke vært videre imøtekommende overfor kongens reformer, mens Cranmer forble lojal livet ut.[13]
For å få utlevert sitt pallium, måtte Cranmer lyge under ed da han avla løfte om lydighet mot paven. Cranmer var en mann som lurte seg selv når han skulle ha reiseutgifter refundert, men også en mann som opphøyet lydighet mot øvrigheten til et moralsk prinsipp etablert i Bibelen. Cuius regio eius religio (dvs. at regenten er den som avgjør religionen) var et velkjent uttrykk på 1500-tallet; men Cranmer var helt eksepsjonell med sin oppfatning av at dette også var moralsk riktig. Dermed fordømte han også oppstanden i 1549 like brutalt som Luther fordømte det tyske bondeopprøret i 1525.[14]
Anne Boleyn som kongen i årevis hadde ønsket å gifte seg med, var gravid, og paret hadde giftet seg i hemmelighet i slutten av januar 1533, slik at barnet deres ville bli ektefødt. To måneder senere vedtok parlamentetthe Act in Restraint of Appeals, uttenkt av Thomas Cromwell som dermed sikret kongemakten rettsmyndighet over kirkelige saker, og gjorde det til høyforræderi å legge en sak frem for paven.[15] Dette åpnet veien for Cranmer, slik at han i mai 1533 kunne bryte med pavekirken da han erklærte kongens ekteskap med Katarina av Aragón for ugyldig, og Anne Boleyn som kongens rettelige gemalinne. 11. juli 1533 ekskommuniserte pave Klemens kong Henrik.[16]
Thomas Cranmer etter Henrik VIIIs død.
I september fødte Anne Henriks andre datter Elisabeth. Cranmer ble prinsessens gudfar.[17]
Under Henriks regjering kunne Cranmer drive gjennom de reformer som gradvis ledet til en nyordning for kirken i England. I 1538 fordømte han John Lamberts læresetninger, der Lambert fornektet realpresensen i nattverden. Lambert ble brent på bål. Cranmer motsatte seg også kong Henriks 6 Articles, som gjentok kravet om sølibat for prester. Selv var jo Cranmer gift. Artiklene, også kalt «pisken med seks snerter» fikk biskopene Latimer og Shaxton til å trekke seg. Cranmer vurderte det samme, men valgte å bli sittende. Typisk nok tilla han seg selv de verste motiver for dette, men var også motivert av pliktfølelse. Det var ikke til hjelp for kampsaken hans, kirkereformen, hvis han trakk seg.[18]
Under klosteroppløsningen ble Cranmer privat eier av en rekke kirkegods, blant andre cluniacensernes nonnekloster ved Arthington.
Cranmer var en varm beundrer av kong Henrik, og da kongen døde, erklærte han at han som tegn på sin sorg aldri mer skulle barbere seg.
Erkebiskop under Edvard VI (1547–1553)
Cranmers martyrium, i John Foxes bok (1563).
Etter kong Henriks død i 1547 ble Cranmer en uunnværlig rådgiver for hans sønn og etterfølger, Edvard VI, som var oppfostret med protestantiske holdninger og tankegods. Under Edvards regjering innførte Cranmer de første versjonene av Book of Common Prayer (som fortsatt benyttes i en modernisert versjon), en prekensamling, «de 42 artikler» som sammenfatter anglikansk lære, og førte i det store og hele Den engelske kirke i en mer protestantisk retning.
De siste årene (1553–1556)
Edvard VI døde i 1553 og ble etterfulgt av sin halvsøster Maria I. Maria var datter av Katarina av Aragón og forble katolikk. I pakt med dette satte hun i gang en motreformasjon. Den 14. februar 1556 ble Cranmer som protestant avsatt fra sitt embete, fengslet og anklaget for både høyforræderi og kjetteri. For å unngå henrettelse avsverget han sin protestantiske tro.
Han ble likevel brent. Cranmer hadde uttalt at han angret på å ha signert sin tilbakekallelse, og hevdet at ettersom hans høyrehånd, som han hadde underskrevet med, forarget ham, «skal den straffes...Når jeg kommer til bålet, skal den brennes først». Ifølge John Foxe skal Cranmer ved ankomsten til retterstedet ha knelt kort i bønn, og deretter kledd av seg til skjorten som rakk ned til de bare føttene hans. Han tok luen av det skallete hodet sitt, men skjegget hans var tykt og langt. Ansiktet hans var så alvorlig «at det beveget både hans venner og fiender». Da flammene nådde ham, stakk Cranmer høyrehånden sin inn i dem og holdt den der, til alle kunne se at den brant før ilden hadde rørt ham ellers. Folk skal ha hørt Cranmer rope: «Denne uverdige høyrehånden!»[19]
Biskopene Nicholas Ridley og Hugh Latimer var allerede blitt brent på dette stedet i oktober 1555. Sammen med Cranmer hedres de med det nærliggende minnesmerket Martyrs' Memorial fra 1843.[20]
Referanser
^Autorités BnF, BNF-ID 12031278s, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
