Malory ble født inn i en respektabel familie fra Warwickshire i England en gang tidlig på 1400-tallet. Faren, John Malory, var landeier med eiendommer også utenfor Warwickshire, nemlig både i Leicestershire, og Northamptonshire. Faren ble to ganger valgt til sheriff på hjemstedet og til parlamentsmedlem ikke mindre enn fem ganger. Han var også dommer i hjemfylket. John Malory giftet seg med Philippa Chetwynd, og de fikk minst tre døtre sammen. Og én sønn, Thomas, som antagelig ble født rundt 1416 – gi eller ta ett år.
Om den unge Malorys liv vet man stort sett ingen ting. Da han var 23 ble han omtalt som en respektabel landsens jordeier, med en gryende politisk interesse. Og i 1441 hadde han blitt slått til ridder. Noe som i datidens England ikke nødvendigvis betød en militær karriere. Å være ridder var nemlig også betydningsfullt innenfor politikkens verden, og i de sosiale sirkler.
Politikk og forbrytelser
Malory arvet eiendommen Newbold Revel av sin far i 1433. Han giftet seg med Elizabeth Walsh fra Wanlip i Leicestershire, og de fikk senere en sønn, Robert. Thomas Malory deltok i beleiringen av Calais i 1436, sammen med sin personlige lansenér og to bueskyttere. Etter dette så det ut til at Malorys karriere begynte å ta en annen vei. Først bare som et lite sidesprang, kan det synes som: I 1443 ble han beskyldt for å ha såret og holdt fanget en Thomas Smith, som han også skal ha bestjålet. Beskyldningene ble frafalt ganske fort, men ut fra hva som senere hendte i Malorys liv, er det ikke sikkert han var helt uskyldig.
I 1445 ble han valgt inn i parlamentet fra Warwickshire, og satt blant annet i en komité som skulle se på skattefritak for bønder og landeiere. Igjen er det tradisjonelt, engelsk liv på landet som opptar Malory. Fra 1450 overtar imidlertid tilsynelatende villstyringen. Det var urolige tider i England. Hundreårskrigen pågikk fortsatt, og den 4. januar 1450 ble Malory og 26 andre bevæpnede menn beskyldt for å ha ligget i bakhold for å drepe og rane hertugen av Buckingham i abbeden av Combes skog nær Newbold Revel. Den 23. mai samme år skal han angivelig ha voldtatt Joan Smith ved Coventry. En handling han gjentok allerede 6. august, da han også benyttet anledning til å stjele verdier for 40 pund fra hennes mann. Og det var nettopp Joan Smiths mann, Henry, som anmeldte både voldtektene og tyveriene. Mellom de to angivelige voldtektene truet Malory til seg penger fra beboere i Monks Kirby. Deretter ble det kvegtyverier, flere innbrudd, tyvslakt og mer til.
5. mars 1451 ble det utstedt arrestordre på mannen, og han ble sperret inne i Coleshill, men unnslapp etter to dager ved å svømme over vollgraven om natten. Bare for å bryte seg inn i Combe kloster sammen med mange menn. De truet munkene, og stjal en stor sum penger. I januar 1452 var Malory i fengsel i London, der han brukte de neste åtte årene på å vente på en rettssak som aldri tok til.
Forfatter
Malory ble løslatt mot kausjon flere ganger. Og da kunne han dra rett ut på nye, tvilsomme ekspedisjoner, eller andre ganger tjene konge og fedreland. Han ble løslatt ved kongelig benådning i 1460. Kong Henrik VI var gal, og hertugen av York var regent. Og så snart «yorkistene» hadde kasten ut rebellene fra Lancaster, var Malory fri og benådet. Malory ble for øvrig aldri rettslig tiltalt for noe av det han var beskyldt for. Isteden deltok han i kong Edward IV og Jarlen av Warwicks ekspedisjon mot Lancaster-rebellene. Rebellene ble kastet ut fra de slottene de hadde tatt, og Malory roet det ned på landet.
I 1468 skiftet imidlertid Malorys lojalitet igjen, og kongen begynte å se på ham som en trussel. Han ble listet opp blant de mest uforsonlige Lancaster-rebellene, og sperret inne i Newgate fengsel. Det var her han begynte å skrive Le Morte d’Arthur. Han kalte riktignok ikke boken sin for det. Malory kalte den The Book of King Arthur and His Noble Knights of the Round Table. Her gjenforteller han legenden om kongen som trakk sverdet ut av steinen. Arthurs liv fra vugge til grav. Brutt opp av fortellingene om Sir Lancelot, Tristram og Isolde og om den hellige gral.
I oktober 1470 kom Lancaster-fløyen igjen til makten i England. Noe av det første de gjorde var å sette fri alle sine sympatisører i londonfengslene. Seks måneder senere døde han i Newbold Revel, og ble begravd under en marmorsteinblokk i Greyfriars, Newgate, som, til tross for sin nærhet til et av de fengsler Malory hadde frekventert, var en av de mest fasjonable kirker i London.
Selv om den originale steinen fra Malorys grav er gått tapt, finnes inskripsjonen i et tidlig 1600-talls manuskript. Her kalles Malory en «modig ridder»: «Dominus Thomas Mallare Valens Miles Obitt 14 Mar 1470 De Parochia Monkenkyrby in Comitatu Warwici». (Året begynte den gang 25. mars. Dødsdatoen blir således i 1471 etter vår tidsregning.)
Malorys kilder
Malorys Le Morte d’Arthur ble publisert i 1485 av forleggeren William Caxton. Caxton forsøkte å utelate Malory så godt han kunne som forfatter av verket. Og dette har på mange måter fortsatt å henge ved Malorys rykte som forfatter. Han er av enkelte litteraturvitere av og til «redusert» til redaktør. Fra diverse manuskripter i engelske biblioteker er det imidlertid liten tvil om forfatterskapet. Men det er heller ingen tvil om at Malory hadde sine kilder. Stort sett såkalte romanser – kortere fortellinger – av franske og normanniske forfattere fra 1200- og 1300-tallet, men også et engelsk, episk dikt kalt Morte Arthur. Av disse skapte han en bok som er elsket av mange lesere nettopp på grunn av Malorys forfatteregenskaper; hans språk og dramatiske oppbygning.
Referanser
^NooSFere, oppført som Thomas MALORY, NooSFere author ID -50395, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
^Internet Speculative Fiction Database, oppført som Sir Thomas Malory, ISFDB forfatter-ID 31657, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
