Tor Aukrust avla teologisk embetseksamen i 1949 ved Universitetet i Oslo og tok praktikum året etter. På 1950-tallet jobbet han som stipendiat ved universitetet, men hadde også studieopphold i København (1952), Göttingen (1955) og Basel (1957). I 1958 disputerte han for doktorgraden med avhandlingen Forkynnelse og historie.
Karriere
I 1959 ble han forskningsleder ved Norsk Menighetsinstitutt, og fra 1964 til 1971 var han residerende kapellan på Hamar. Fra 1972 var han dosent i kristendomskunnskap ved UiO, og i 1978 ble han rektor ved det praktisk-teologiske seminar, en stilling han hadde til han ble pensjonist i 1988.[2]
Mennesket i samfunnet: Dette tobindsverket regnes som hans hovedverk og ble et viktig dokument for kirken til å formulere en sosialetikk. Det ble viktig også for å møte de sosialistiske strømningene i samfunnet og var inspirasjonskilde både for kristensosialistene, Arbeiderpartiets nyorientering i kirkepolitikken (Aukrust skrev det meste av utredningen som ble lagt frem i 1974 om forholdet mellom kirken og Arbeiderpartiet) og for Kjell Magne Bondeviks arbeid for å utvide Kristelig Folkepartis tenkning til å omfatte mer enn de tradisjonelle hjertesakene.
Aukrust er blitt stående som en av de store nasjonale strategene, ifølge Rune Slagstads bok De nasjonale strateger, men selv om han deltok i samfunnsdebatten blant annet som kritiker og kronikør, er det mange som ikke er oppmerksom på hans store innsats. Samtidig var han levende opptatt av forkynnelse og prestens oppgaver:
”Evangeliet skal ikke oppbevares som relikvium i gullskrin i Jerusalems tempel. Evangeliet skal tvert om gjennom forkynnere slynges ut av det hellige tempel, det skal kastes ut på torget, ut over jorden helt til dens utkanter” (Tor Aukrust)
Begrunnelse: «Fordi han gjennom sitt betydelige og brede forfatterskap, sin prestegjerning og øvrige virke har vært en brobygger av stort format mellom kirke og kultur- og samfunnsliv.»
Bibliografi
Mennesket, kulturen og samfunnet. Festskrift til Tor Aukrusts 80-årsdag 2001 ISBN 82-91925-06-2