Andersen ble født på gården Kindli på Ringsaker. Farsslekten var fra Fredrikshald. Faren ble lensmann på Ringsaker og senere fogd. Moren var av den kjente Fougnerslekta fra Gausdal, og en ættegren slo seg ned på garden Kråkvik på Ringsaker. Tryggve Andersens mor var søster av litteraturforskeren Anders Krogvigs far. Begge foreldrene, og særlig moren, var begavet med fortellerevne.[trenger referanse]Rolf Thesen skriver: «Det har vel skapt ei viss kløyving hos diktaren, det at han hadde sterke røter i både bondekulturen og i embetsmanns- og bykulturen, men tydeleg og ein viss trong til å forsone og sameine desse to kulturane» (Thesen 1955: Diktaren og bygda. Natta og draumen s. 78).
Tryggve Andersen var ni år gammel da faren ble fogd i Sunnhordland Familien bodde i Tysnes. Sønnen gikk på middelskole i Bergen. Etter seks år flyttet familien tilbake til Hedmarken, og slo seg ned på Hamar. «Gjensynet med barndomstraktene har sannsynligvis utdypet tradisjonssansen og gjort den mer bevisst. Men de hyppige flytningene kan også ha styrket følelsen av rotløshet» (eyer, Edvard 1966: «Tryggve Andersen – de forkomne sjelers dikter» s. 59-83 i Profiler og problemer).
Han interesserte seg tidlig for tysk romantikk med diktere som Novalis, Tieck og Hoffmann, og var fengslet av den mystikk og melankoli han fant hos disse og andre romantiske diktere. Blant nordiske diktere beundret han på den tid Jens Peter Jacobsen (gjerne omtalt som I. P. Jacobsen). Et verk som Jacobsens Fru Marie Grubbe kan ha gitt en viss inspirasjon til Andersens bok I Cancelliraadens Dage. I studietida samlet han om seg ungdom som var interesserte i romantikken og utbredte forestillingene om en ny romantikk. Han la også fram sine tanker i Studentersamfundet.
Avbrutt akademisk karriere
Tryggve Andersen ble ansett som en lovende egyptolog, men ble utsatt for ondsinnet sladder.[trenger referanse] Det førte til at han ble bortvist fra universitetet for to år. Han vendte aldri tilbake. Da det ble umulig å forfølge en akademisk karriere, måtte han ta kontorpost, først i Mandal. Her gjorde han forarbeider til det som siden skulle bli Mod Kvæld.
I Cancelliraadens dage
Etter oppholdet i Mandal slo han seg ned på Hamar for en tid der han hjalp sin bror på fogdkontoret. Han kom i kontakt med gamle arkiver som han hentet mye informasjon i. Etter sterke oppfordringer om å skrive, slo han seg ned på garden Kvissellien på Ringsaker. Kona på gården hadde tjent på Kindli i hans barndom. Her skrev han utkastet til det som fire år senere skulle bli hans første og best kjente bok,I Cancelliraadens dage (1897). Undertittelen er Interiører og skildringer fra Oplandene.
Boka gav ham med ett slag en sikker posisjon i norsk diktning og litteraturhistorie. Verket består av en rekke fortellinger fra bønders og embetsmenns liv i begynnelsen av 1800-tallet, nærmere bestemt fra rundt 1798–1812. Fortellingene danner til sammen en helhet. Bondeføreren Hans Dahlbye er tegnet etter bondeføreren Halvor Hoel. Ved sin bruk av talemål fra mjøsbygdene i replikkene, er han en forløper for Ingeborg Refling Hagen, Alf Prøysen og Hans Børli.[trenger referanse]
Verket bygger på morens fortellinger og på grundige studier. Det gir levende bilder av folk og miljø, samt portretter av embetsmenn som er i ferd med å gå i frø.[klargjør] Emnet er i slekt med Familien paa Gilje, men Andersen går enda dypere inn i det og legger handlingen til slutten av dansketida. Siste kapittel bærer overskriften "Den store nød", og skildrer nødsåret 1812. Kapittelet åpner på denne måten:
«Vilter lærkejubel fyldte luften, fra alle kanter kom den, rislede som en regn af kvidrende toner fra den skyfrie, soltindrende himmel.»
«Men mangesteds laa akrene brak, og frodigt ugræs søgte faafængt at skjule den sorte jord med myldrende blomster, Og der, de var tilsaaet, spirede sæden tyndt i glisne striber og med store bare flækker. Folk havde nok havt det snaut med korn til utsæd det år.»
Ifølge Harald og Edvard Beyer i Norsk litteraturhistorie handler verket ikke minst om en embetsstand
«i åndelig oppløsning av mangel på kontakt med den kulturen de er oppdratt i, så vel som med det folk de lever blant. Bare cancelliråden selv lærer å se saken i en større sammenheng og håper at bøndene med tiden vil ta makten tilbake. – Med stor kunst er naturinntrykkene flettet sammen med menneskeskildringen. [...) Stilen er gjennomsiktig, mundtlig, samtidig nøkternt saklig og impresjonistisk levende» (Harald og Edvard Beyer i Norsk litteraturhistorie 1978, s. 258).
Mod Kvæld
Handlingen i undergangsromanen Mod Kvæld (1900) er lagt til en kystby med preg av Mandal. Hovedpersonen, sakfører Erik Holk, er en sjelesyk mann som strever for å finne sammenheng og balanse i sitt liv. En dag ser han sin egen dobbeltgjenger, og krisen tiltar i styrke. Panikk og dommedagsstemning brer seg i ham og i byen, og en dag er sammenbruddet totalt:
«Men der blev en larm som av talløse, vældige kværnsteners dur, røst kunde ikke høres, tanker ikke fostres. Og dypets vande rørte sig sydende, bergenes røtter bævet» (Andersen 1900, nest siste avsnitt).
Edvard Beyer skriver:
«Det er ikke bare i Erik Holks syke sinn at verden går under; det blir skildret som et objektivt faktum.
Romanen bryter altså med den realistiske rammen til slutt. Den er det sterkeste uttrykk for undergangsstemning i Tryggve Andersens diktning og et av de djerveste eksperimentene i norsk romanlitteratur. Men dikteren har i den grad evnet å lade opp stemningen at den dristige slutten er kunstnerisk motivert» (Beyer 1966 s. 73-74).
Andersen var også novellist med blant annet «Gamle Folk».
Tre ekteskap
Tryggve Andersen ble første gang gift med Margrethe (Gertha) Schønberg. Hun var lærer på Hamar, men født i Kragerø. Med henne fikk han to gutter. Etter tre års ekteskap ble hun syk av tuberkulose. Også den eldste sønnen fikk sykdommen, og døde før sin mor. Tryggve Andersen pleiet mor og sønn, samtidig som han arbeidet med romanen Mot Kvæld. Den lot han gå som føljetong i Verdens Gang for å skaffe livsopphold til seg og sine mens familien bodde i København. «Han var sykepleier og barnepleier dag og natt og skrev , skrev for livet.» (Christian Gierløff (1942): Tryggve Andersen.) Hustruen hustru døde i 1901. Den andre sønnen overlot han til sin mor mens han i 1902–03 dro ut på en sjøreise for å komme til krefter igjen. Men sjøreisa ble strabasiøs, preget av mangelsykdommer og lengsel etter gutten i Norge. Han førte dagbok under hele reisa.
I 1906 giftet han seg med forfatterinnen Regine Normann. Ekteskapet var til å begynne med lykkelig. I hjemmet deres i Kristiania oppsto det et rikt litterært miljø, og Andersen ble både da og siden oppsøkt av unge dikteraspiranter som fikk veiledning. Ektefellene gled imidlertid gradvis fra hverandre. Det viste seg også at han selv hadde utviklet tuberkulose. Samlivet ble formelt oppløst i 1913.
Han giftet seg da med en 25 år yngre tysk forfatterinne[hvem?] og fikk to barn med henne. Han bodde med sin familie på gården Sjo på Gran da han døde i 1920. Han døde i samme hus som A. O. Vinje endte sine dager i 50 år tidligere.
Mottagelse
Hans E. Kinck skrev i 1916 om Tryggve Anderen i essayet «En hovmodig digter». Han stiller Andersen opp mot en motepreget nyromantikk som han har lite til overs for, og vektlegger det romantiske ferment hos ham. Kinck avslutter sitt essay på denne måten:
«For alle sine skrivefæller er han også det store mønster i kunstnerisk ubestikkelighet. Og det er kanskje det aller sjeldneste, man kan være for øieblikket.
Skjønt den slags sammenstillinger altid må halte, så vil jeg si, at han er noget slikt som vor litteraturs Heinrich v. Kleist. Gik der et decennium, hvor han blev halvglemt under markeds-skrålet, vil han bli tatt frem igjen. Tryggve Andesen vil bli tat frem igjen i Norge likeså sikkert som Kleist blev det i Tyskland» (Kinck 1982, Samlede essays b. I, s. 260).
Charles Kent[hvem?] uttrykker seg slik: «Tryggve Andersen ofret alt for sin kunst. Blant det han ofret var også publikumssuksessen i sin levetid. Til gjengjeld vil han leses gjennem alle tider -»[6]
