Varieteter: Pinus brutia var. brutia Pinus brutia var. pityusa Pinus brutia var. eldarica Pinus brutia var. pendulifolia
Tyrkisk furu (Pinus brutia) er en art i furuslekten innenfor furufamilien. Den tilhører underseksjonen Pinaster som hovedsakelig er utbredt i middelhavslandene.
Arten blir 20–35 meter høy, med en stammediameter inntil 1–2 meter. Nålene kan bli 15–16 cm lange og sitter to sammen. Konglene er harde og inntil 11 cm lange. Den er svært lik aleppofuru (Pinus halepensis) og blir ofte regnet som en underart eller varietet av den. De to artene kan skilles på at tyrkisk furu har rødgule eller grønnlige kvister og lengre nåler. Pollen fra aleppofuru kan befrukte tyrkisk furu, men ikke omvendt. Naturlige hybrider forekommer der begge arter vokser sammen.
Tyrkisk furu erstatter stort sett aleppofuru i det nordøstlige middelhavsområdet. Den kan vokse på mange typer jord i de termo- og mesomediterrane klimasonene. Den krever mer nedbør enn aleppofuru og tåler kaldere vintre. I Taurusfjellene finnes den opp til 1650 moh. Den vokser som regel i rene bestander. Disse skogene er ganske åpne, og ekte sypress og gresk einer kan også forekomme her. Tyrkisk furu kan også vokse sammen med kermeseik og mastikstre.
Dette treslaget har stor økonomisk betydning, spesielt i Tyrkia. Virket brukes til mange formål, som bygningstømmer, ved og til papirmasse. Pinjeprosesjonsspinner (Thaumatopoea pityocampa) angriper ofte tyrkisk furu.
Underarter og varieteter
Pinus brutia subsp. brutia var. brutia (det østlige middelhavsområdet)
Pinus brutia subsp. brutia var. pityusa (Georgia, Russlands svartehavskyst)
Pinus brutia subsp. brutia var. stankewiczii (Krimhalvøya)
Pinus brutia subsp. brutia var. pendulifolia (sørlige Tyrkia, nåler 20–29 cm, hengende)
Pinus brutia subsp. eldarica (Aserbajdsjan, Georgia, Iran, Irak, Tyrkia, nåler 8–14 cm, kongler 5–9 cm, av enkelte ansett som egen art)
«Pinus brutia». The Gymnosperm Database. Besøkt 7. september 2018.
M. Blamey og C. Grey-Wilson (2004). Wild Flowers of the Mediterranean (2 utg.). London: A & C Black. s. 27. ISBN0-7136-7015-0.
G. Bucci m.fl. (1998). «Detection of haplotypic variation and natural hybridization in halepensis-complex pine species using chloroplast simple sequence repeat (SSR) markers». Mol. Ecol. 7 (12): 1633–1643. ISSN1365-294X. doi:10.1046/j.1365-294x.1998.00466.x.
