Tyvendedag jul eller tjugondag Knut er i Sverige, Finland og i (deler av) Norge en dag som faller på den 13. januar, tyve dager etter juledag, og feires som slutten på julehøytiden. Dagen fikk Knuts navn til minne av den helgenkårede Knut Lavard (kanskje også påvirket av en minnedag for Knut den hellige), og ble kalt også Knutdagen (eller Knutsdagen).
Ordspråk koblet til tjugondag Knut finnes i Sverige i litt forskjellige varianter: «tjugondag Knut körs julen ut»[1], «tjugondag Knut kastas granen ut» er to moderne eksempler, og «Knut driver julen ut» et eldre.[2]
Bakgrunn
Knut Lavard het en dansk prins som den 7. januar 1131 ble myrdet, sannsynligvis av sin nevø og rival Magnus Nilsson (som var valgt til svensk konge i Västergötland). Knut ble senere kanonisert, og med dette dukket de såkalte Knutsgildene opp. Som brukelig var fikk Knut også som katolsk helgen en egen dag; hans dødsdag, som var dagen etter trettendedagen, ble til Knuts dag i almanakken.[3][2][1] På denne tiden ble julen avsluttet på trettededag jul, noe den fortsatt gjør i de fleste lande, og Knutsdagen var altså lenge den første hverdagen etter jul. Som kongelig helgen var Knut i middelalderen sammen med Sankt Olav i Norge og Sankt Erik i Sverige de populæreste helgener i Norden.[2]
Omskoren bleff Jesus, besökt aff Kong Knut, badt them hielpa sigh at drifwa Jwlen vth.
Knutsdagen falt på 7. januar i svenske almanakker helt frem til 1600-tallet, da Knut likesom julens avslutning ble flyttet frem en knapp uke til sin nåværende plass på 13. januar,[2][3][4] (tyve dager etter jul, regnet fra juledag). Talemåten «Knut driver julen ut» fulgte med.[2]Alf Henrikson koobler imidlertid sammen Knut den 13. januar like meget med prins Knuts farbror, Knut den hellige.[5]
Det er flere teorier om hvorfor julens avslutning ble flyttet frem.[1] I de fleste av de julefeirende land avsluttes julen med trettendehelgen.[3] Folkelivsforskeren Ebbe Schön mener at den lutherske kirke ville styrke kirkelivets stilling ved å forlenge julen. Knut som da alt var intimt knyttet med julens slutt fulgte så å si med flyttingen av juleavslutningen.[3]
EtnologenBengt af Klintberg skriver at bakgrunnen er at hver større kirkehøytid i eldre tid hadde en oktav, en slags etterfest åtte dager senere,[2] som dermed ble en ny høytid. Klintbergs yrkeskollega Jan-Öjvind Swahn nevner samme forklaring, men skriver også at man trolig på visse hold hadde en hevdvunnen oppfatning at julen varte i tyve dager, samtidig som den ellers ble feiret på trettendagen. Han skriver også at en mulighet er at man «ville dra in de dagar då våra hedniska förfäder firade sitt midvinterblot» [i julefeiringen].[1]
Alf Henrikson kobler også eventuelt sammen dagen med Knut Lavards onkel, Knut den hellige, som i de katolske helgenkalendere har 19. januar som minnedag, noe som formodentlig var dagen for hans skrinlegging. At Knut har havnet på den 13. er nok en tilfeldighet, mener Henrikson, det kan ha hatt å gjøre med at man har hatt vanskelig for å skille Knut den hellige fra Knut Lavard og dennes minnedag knapt et par uker før.[5]
Før ble Knutdagen kjennetegnet særlig av at gildene under store festligheter da ble avsluttet[3], og tradisjonelt var det også dagen da all julemat skulle spises opp. Å kle seg ut til Knutgubbe var også vanligere.[7]
Jan-Öjvind Swahn skriver at tjugondag Knut feires i Sverige, av svensker og en del «purfinnar» i Finland, og i Norge,[1] mens Nationalencyklopedin skriver at dagen foruten i Sverige och Finland feires i deler av Norge.
^abcdeSwahn, J-Ö: Svenska traditioner (2010). ISBN978-91-85465-98-9. (Blant annet et stykke om at tjugondagens plassering er et kjært tvisteemne blant folklorister, samt innledningen til avsnittet om trettondag jul.)
