Uaktsomhet er en form for skyld som innebærer at man har opptrådt i strid med det en alminnelig fornuftig person ville ha gjort i en tilsvarende situasjon. Man skiller mellom vanlig/simpel uaktsomhet og grov uaktsomhet. I sistnevnte tilfelle kreves det gjerne et markert avvik mellom den utviste atferd og en atferd som objektivt kan betegnes som forsvarlig. Grensen mellom aktsom (forsvarlig), uaktsom og grovt uaktsom atferd vil bero på et skjønn, og kan ofte være vanskelig å trekke.
Det skilles videre mellom bevisst og ubevisst uaktsomhet. Uaktsomheten er bevisst når skadevolderen er klar over at handlingen innebærer en fare, men gjør den likevel (han tar en sjanse). Det kreves imidlertid ikke at skadevolderen er klar over at handlingen rettslig sett kan karakteriseres som uaktsom. Ubevisst uaktsomhet foreligger når skadevolderen ikke tenker over at handlingen innebærer en fare.
I erstatningsretten er hovedregelen i de fleste land at skade voldt ved uaktsomhet pådrar skadevolderen erstatningsansvar (omtales også som culpaansvar). Dette i motsetning til der skaden er voldt ved et hendelig uhell, slik at det ikke er utvist subjektiv skyld og dermed ikke oppstått noe erstatningsansvar (se dog objektivt ansvar). Hvilken målestokk som vil bli lagt til grunn når atferden skal bedømmes vil variere utfra situasjonen. Ved vanlige skadevoldende hendelser, som f.eks. kollisjon med bil, vil en alminnelig norm vanligvis bli lagt til grunn, der ordinære personer vil være sammenligningsgrunnlaget. Befinner man seg på spesielle områder vil vurderingen derimot kunne bli strengere. Ved yrkesvirksomhet vil normen man sammenlignes med være den som gjelder innen bransjen, og den vil ofte stille klare krav til aktsom opptreden. Eksempler på dette er ansvar for advokater og revisorer, som fort vil inntre dersom vedkommende ikke har fulgt de reglene som gjelder innen bransjen.
I strafferetten kreves som hovedregel forsett for at straff kan komme til anvendelse. I Norge foreskriver imidlertid stadig flere straffebestemmelser at uaktsomhet er nok. Særlig gjelder dette i spesiallovgivningen, det vil si alminnelige lover der det er tatt inn en straffetrussel. I slike tilfeller vil uaktsomhet nesten alltid være likestilt med forsett som skyldkrav.
Se også
