Vandrehistorie

Vandrehistorier (på engelsk kalt urban legends) er fortellinger som er hentet fra en moderne hverdag, har et utrolig eller fantastisk innhold, gir seg ut for å være sanne og spres på folkemunne eller gjennom massemedia og sosiale medier.^[1]

Hendelsene påstås å ha skjedd i virkeligheten, men historiene har verken sporbare kilder eller detaljer som lar seg kontrollere. Et av «sannhetskriteriene» kan være at historien gjelder en bekjent eller «en venn av en venn». De samme vandrehistoriene kan opptre i ulike varianter over store deler av verden, og er ofte umulig å bekrefte eller avkrefte.

En vandrehistorie er ikke nødvendigvis en bevisst løgn eller skrøne, men en god historie som kan ha opphav i faktiske hendelser og fenomener. Enkle, folkelige samtidshistorier, ofte med et slående og skremmende poeng, likner gammeldags muntlig historiefortelling og tradisjonelle vandresagn der omstreifere og reisende, for eksempel tiggere, skalder, handelsreisende, sesongarbeidere og sjømenn, fortalte hverandre mer eller mindre sannferdige anekdoter og spredte rykter.

Eksempler

Vandrehistorier kan for eksempel gå ut på at en eller annen kebab-sjappe på 1990-tallet hadde sperm i dressingen, at en velkjent restaurantkjede serverer rotter i pizzaen, at en turist blir lurt til å spise sovepiller og etterpå oppdager at nyren er blitt fjernet, eller at en kvinne med fyldig frisyre blir drept av en edderkopp som har slått seg til i håret hennes. Alle disse tingene kunne opplagt ha skjedd, men det er likevel ikke sannsynlig i alle tilfellene hver av historiefortellerne beskriver.

Andre ganger virker de usannsynlige. Det virker f.eks. lite trolig at krokodiller, som hører hjemme i tropene, kan leve i New Yorks kloakker uten å bli kuldestive.

Selve poenget med vandrehistoriene er ikke om de er sanne eller oppdiktet, men at de skaper interesse, undring og diskusjon. Ikke sjelden er vandrehistoriene bygget opp over fordommer eller usikkerhet knyttet til nye fenomener og innovasjoner. Som oftest har også fortellingene elementer av mystikk, skrekk, frykt eller humor som appellerer, og vandrehistoriene har flere likhetstrekk med eldre former for sagn og folkeeventyr. Det nye i vår medieskapte virkelighet er den raske spredningen av fortellingene, en erkjennelse som fikk den britiske historikeren Eric Hobsbawn til å spørre om det var tid eller spredning som skulle avgjøre hvorvidt en fortelling kunne betegnes som «tradisjonell».^[2]

Noen vil mene at vandrehistorier er for godt formulert og strukturert til at de virkelig kan ha funnet sted. De kjennetegnes av mangel på overflødig prosafremstilling, med bruk av folkelig språk, muntlig overførselstradisjon av informasjon, fortellingen har som regel endret seg etter mottakeren av informasjonen. Fortellingen fokuserer bare på det morsomme eller forferdelige som skjedde. Et annet sjangerkjennetegn er at de verken inneholder stedsnavn, personnavn eller datoer.

Men tross alt lever de fleste vandrehistorier ganske lenge.

«Urban legends», «klintbergare» og «avisender»

Begrepet 'vandrehistorie' svarer til det engelske urban legend, det vil si «bysagn».^[3]

Den engelske betegnelsen ble skapt av den amerikanske folkeminnegranskeren Jan Harold Brunvand for å markere et skille mellom moderne vandrehistorier og klassiske fortellinger der handlingen ofte utspiller seg i landlige omgivelser.^{[trenger referanse]} Brunvand mener likevel ikke at førindustrielle sagn og dagens vandrehistorier er to vesensforskjellige fenomener. Også mange vandrehistorier har blitt gjenfortalt over lang tid, og det er ingen strukturell eller funksjonell forskjell mellom sjangrene. Foe eksempel viser vandrehistorier om folk som er bortført av romvesener, stort slektskap med naturmytiske bergtakingssagnen.^{[trenger referanse]} Flere moderne vandresagn likner også på tradisjonelle spøkelseshistorier.

Den svenske folkloristen Bengt af Klintberg er den skandinaviske forskeren som har skrevet mest om moderne vandrehistorier. Han har faktisk fått navnet sitt knyttet til sjangeren. I den svenske Nationalencyklopedin er klintbergare oppført som en populær benevnelse på moderne vandresagn, vanligvis kalt vandringssägen på svensk.^{[trenger referanse]} Klintberg har utgitt flere samlinger med vandrehistorier, blant annet Råttan i pizzan: Folksägner i vår tid (1986), Den stjulna njuren: Sägner och rykten i vår tid (1994) og Glitterspray och 99 andra klintbergare (2005).^{[trenger referanse]}

Når en usann vandrehistorie gjengis som sann i en avis, kalles den ofte «avisand».^{[trenger referanse]} Utbredelsen av halvsanne anekdoter og rykter har økt stort med internett, og de fleste vandrehistorier spres i dag via mer eller mindre seriøse nyhetskanaler og sosiale medier. Ofte er historiene ment som underholdning, men de kan også være lærestykker med tydelig moral.^{[trenger referanse]} Ikke sjelden danner ubekreftede rykter og hårreisende historier om aktuelle saker grunnlag for falsk nyheter og ideologiske konspirasjonsteorier.^{[trenger referanse]}

Referanser

^ vandrehistorie i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 4. juni 2021 fra https://snl.no/vandrehistorie
^ Eric Hobsbawn & Terence Ranger (red.) 1984, s. 263-307.
^ En mer åpen term er vandresagn eller migratory legends.

Litteratur

Ann Sylvi Larsen, Roald Larsen: Hodeløse menn og ihjelfrosne haikere : Levende sagntradisjon fra Nord-Norge. Eureka forlag, Høgskolen i Tromsø 2002 ISBN 8273890503
Jan Harold Brunvand: The Vanishing Hitchhiker. American Urban Legends and Their Meanings. W.W. Norton & Company. New York 1981.
Jan Harold Brunvand: The Choking Doberman and Other «New» Urban Legends. W.W. Norton & Company. New York 1984.
Reidar Th. Christiansen: The Migratory Legends. A Proposed List of Types with a Systematic Catalogue of the Norwegian Variants. FF Communications N:o 175. Helsinki 1958. (2. utgave: Arno Press. New York 1977. ISBN 97-8040-5100-87-1.)
Eric Hobsbawn & Terence Ranger (eds): The Invention of Tradition. Cambridge University Press. Cambridge 1983. (paperback 1984). ISBN 0521-26985-7
Bengt af Klintberg: Råttan i pizzan. Folksägner i vår tid. Norstedts. Stockholm 1986. [Norsk utgave: Den stjålne svigermor. J.W. Cappelens Forlag. Oslo 1987. ISBN 82-02-10932-9.]
Bengt af Klintberg: Den stulna njuren. Sägner och rykten i vår tid. Norstedt. Stockholm 1994. ISBN 91-1-949042-9. [Billigutgave: MånPocket. Stockholm 1996.]
Bengt af Klintberg: Glitterspray och 99 andra klintbergare. Stockholm 2005.