Vickers Wellington var et britisk tomotors mellomstort bombefly produsert av Vickers-Armstrong, og var en selvbærende skallkonstruksjon (geodetisk).
Utvikling
Etter at prototypen fløy første gang i juni 1936, la Luftfartsministeriet inn en ordre på 180 fly. Denne ordren var til en annen spesifikasjon enn prototypen, og det ble derfor gjort en del forandringer. Prototypen har egentlig bare navnet til felles med flyene som kom etter den. Den første Wellingtonen som ble produsert etter nye spesifikasjoner, Mk I, fløy første gang i desember 1937.
Operativ bruk
Levering av flyene til RAF-skvadroner begynte i 1939, og allerede 4. september 1939 deltok 14 Wellington-fly i det første britiske bombeangrepet på tyske krigsskip ved Wilhelmshaven. På grunn av et politisk vedtak, som ikke ble hevet før mars 1940, var angrepene begrenset til sjømål. I troen på at flyets kraftige bestykning og det å fly i tette formasjoner ville beskytte flyene mot tyske forsvarere, fortsatte Wellington å fly dagangrep fram til 18. desember 1940. Da ble en formasjon på 24 fly angrepet fra siden, der Wellington hadde liten ilddekning. 10 fly ble skutt ned, og tre kraftig skadet. Etter dette deltok flyet kun i nattangrep.
På det meste var Wellington i bruk i 21 skvadroner i RAF Bomber Command.
Også RAF Coastal Command brukte Wellington. Blant annet ble noen fly utstyrt med en spole rundt flyskroget for å utløse tyske magnetiske miner.
Det ble tildelt ett Victoria Cross til Wellington-mannskaper. Etter et bombeangrep mot Münster ble flyet sersjant James Ward var ombord i, angrepet av et tysk fly. Det ble skutt hull i en drivstofftank, noe som antente drivstoff like ved styrbord motor. Ward klatret ut på vingen og kvelte flammen med en lerretsduk.
Høydebombing
I 1940 begynte man tester med fly utstyrt med trykkabin. Det var tenkt at disse skulle nå en høyde på 40000 fot, høyere enn antiluftskyts og tyske jagerfly ville nå, samtidig som man kunne fly over dårlig vær. Disse fikk betegnelsen Mk V og Mk VI, men kom aldri i operativ tjeneste, annet enn en skvadron som drev utprøving av bombesiktesystemet Oboe.
Versjoner
Vickers Wellington Mk.II
Mk I: Bristol Pegasus XVIII-motorer på 1050 hk. Mk IA hadde Fraser-Nash kanontårn med to maskingevær foran og bak, og et opptrekkbart tårn under flyet. Mk IC hadde ikke et tårn under flyet, men et maskingevær i flukt med skroget (beam gun).
Mk II:Rolls-Royce Merlin X vannavkjølte motorer på 1145 hk. Ellers som IC.
Mk III:Bristol Hercules III/XI-motorer på 1200 hk. Som Mk IC, men med større halerorflate og fire maskingevær i kanontårnene.
Mk IV: Pratt & Whitney R-1830-S3C4G-motorer på 1200 hk. Ellers som Mk IC.
Mk V: Bristol Hercules VIII-motorer med kompressorer. Eksperimentell modell for høydebombing, 3 fly bygd.
Mk VI: Rolls-Royce Merlin 60/62-motorer med vannavkjøling og totrinns kompressorer. Ellers som Mk V. Få bygd, ingen inn i vanlig skvadrontjeneste.
Mk VIII: Bristol Pegasus XVIII-motorer. En ombygd versjon av Mk IC til bruk som rekognoseringsfly for Coastal Command. Tilpasset for last med synkeminer, miner eller torpedoer.
Mk X: Bristol Hercules VI/XVI-motorer. Ellers som Mk III.
Mk XI: Bristol Hercules VI/XVI-motorer. For rekognosering og slipp av torpedoer. Kapasitet: 2050 kg., i form av synkeminer, miner eller torpedoer.
Mk XII: Bristol Hercules VI. Rekognoseringsversjon, men med bombekapasitet, 2313 kg. Seks .303 maskingevær.
.png)