Villkatt (Felis silvestris) er en art som tilhører slekten småkatter (Felis). Arten er utbredt over store deler av Afrika og Eurasia. Arten har 19 kromosompar.[2]
Villkatten kan minne om en litt stor huskatt. Den har en typisk kamuflasjefarget grå/gråbrun (Europa) eller grå/rødgul (Asia, lysere i Afrika) stripet (tabby) eller prikket (Asia) kort og myk pels, som kan variere i både fargenyansene og tykkelsen. Generelt kan man hevde at katter i tempererte strøk har kraftigere pels enn katter i varmere strøk. Europeisk villkatt har dessuten en noe bredere skalle enn de andre underartene. Kroppen er langstrakt og anatomien smidig.
Som art regner man at villkatten måler omkring 45–80 cm og veier cirka 3–8 kg, avhengig av kjønn. Hannene blir normalt betydelig større enn hunnene (kjønnsdimorfisme). Hunnkattene veier normalt cirka 2,7–4 kg. Den afrikanske hunnen veier cirka 4 kg i snitt, mens den europeiske i snitt veier cirka 3,5 kg og den asiatiske cirka 2,7 kg. Hannen veier cirka 5 kg i snitt (den asiatiske cirka 4 kg). Hodet er rundt i formen og snutepartiet relativt kort (butt). Halen utgjør cirka 21–35 cm lang. De har fem tær på frambeina og fire på bakbeina, alle med inntrekkbare klør.
Villkattens tenner er spesialiserte på å fange og drepe byttedyr. Hoggtennene i overkjeven henger ned og er nesten rette og ideelle til å penetrere med, mens hoggtennene i underkjeven står opp og er svakt buede og ideelle til å holde fast med. Molarene er formet for å kutte. Siden kattene mangler tenner til å knuse/mose føden med, svelger de byttet i biter.
Atferd
Villkatten lever solitært utenom paringstiden og er normalt nattaktiv, selv om den kan være aktiv på dagtid i områder der det normalt ikke ferdes mennesker. Dette gjelder spesielt for den asiatiske populasjonen. Hannenes territorium er større og overlapper gjerne flere hunners. Afrikanske hanner kan ha et territorium som strekker seg opp mot 4,3 km², mens den europeiskes normalt er mindre enn 3 km². Begge kjønn forsvarer territoriet mot artfrender av samme kjønn.
Kommunikasjon
Villkatten kommuniserer med lyd, kroppsspråk, urinering og duft, som avsettes fra duftkjertler dyret har på framhodet, munnvikene og ved haleroten. Slik atferd er årsaken til at tamkatter gjerne «stanger» (gnir hodet sitt) mot møbler og folk den kjenner godt, for slik å markere at «dette er mitt». Kroppsspråket er utviklet med ulike kroppslige positurer, der ører og haleføring gir viktige signaler sammen med ulike lyder.
Ernæring
Villkatten jakter mest smågnagere, som rotter og mus, men den europeiske underarten ser ut til å foretrekke kaniner. I tillegg spiser de fugl, egg, små reptiler, amfibier og større insekter. Den europeiske villkatten spiser sogar kadaver. Selv er de utsatt for å bli spist av rødrev, ulv, større katter og store rovfugler.
Reproduksjon
Hannkattenes territorium overlapper gjerne flere hunners. I Afrika har det blitt observert hannterritorium på opptil 4,3 km², men dette varierer i henhold til habitatet.
Villkatten parer seg til forskjellige tider på året, avhengig av lokasjon. Når en hunnkatt er brunstig vil flere hanner konkurrere om retten til å pare seg. Et kull kan ha ulike fedre. Det skyldes at katten har såkalt indusert ovulasjon, som betyr at eggløsningen kommer som en følge av paringsakten (den utløses av hannens sædvæske). Hunnkatter som parer seg gjentatte ganger kan altså få flere eggløsninger og således unger (som altså er halvsøsken) med flere fedre. Ofte parer imidlertid hunnkatter seg flere ganger med samme hann. Ungene i kullet kan derfor også stamme fra ulike paringer med samme hann. Hunnen går drektig i 56-68 dager og føder typisk 1-8 unger (3-4 i snitt). Ungene er blinde ved fødselen. Øynene åpner seg etter cirka 10 dager. Ungene får melk i omkring 10-12 uker, og blir hos moren til de er omkring 5 måneder gamle. Hunnene blir forplantningsdyktige da de er omkring 10-11 måneder gamle, hannene når de er 9-22 måneder.
Det er kjent at europeisk villkatt kan leve til den blir omkring 15 år gammel (11 år i Skottland) i vill tilstand, og opp mot 20-30 år i fangenskap.
Utbredelse
Villkatten er utbredt i hele savannebeltet i Afrika, deler av de eviggrønne skogene i Europa (inkludert det nordlige Skottland), Midtøsten, Kaukasus, og i de sørveste delene av Asia til sentrale strøk i Kina og deler av Mongolia. I tidligere tider hadde arten en betydelig større utbredelse. Det er blant annet gjort arkeologiske funn av villkatt i Norge, i Vistehola, men arten regnes som utdødd i Skandinavia.
Habitat
Villkatten trives i en rekke ulike habitater, inkludert i tempererte soner med snødybder på inntil 20 cm. I Afrika finnes den nærmest alle steder, unntatt i full ørken, tett regnskog og langs kysten av Namibia. I ørkenstrøk finnes den bare med nærhet til vann og fjell, opp til høyder nærmere 5 000 moh (Asia). I Asia trives den i krattkledte ørkenstrøk og savanner, men ikke på gresskledte stepper og i alpine strøk. I Europa trives den i de evigrønne skogene.
Taksonomi
Klassifiseringen av villkatten er kompleks og omdiskutert. Fem underarter aksepteres nå internasjonalt, mot tre tidligere. Det er imidlertid fortsatt uklart om F. s. lybica, F. s. silvestris og F. s. bieti bør klassifiseres som selvstendige arter.[4] Dette støttes nå midlertidig av IUCN/SSC Cat Specialist Group. Tamkatt (F. s. catus) har normalt blitt regnet som en variant av afrikansk villkatt, men det er også reist spørsmål ved om tamkatten bør betraktes som en selvstendig art (F. catus), noe IUCN/SSC Cat Specialist Group nå også støtter midlertidig.
Forskning antyder at villkatten og sandkatten har en felles aner. Europeisk villkatt (F. s. silvestris) oppsto ifølge studier med mtDNA for omkring 230 000 år siden, trolig i området mellom Svartehavet, Kaspihavet, Middelhavet og Egypt.
I overgangssonene mellom underartene er hybridisering vanlig. Trolig er også hybridisering med huskatt ganske utstrakt i mange områder, noe som kan bety at variantene er hybrider.
Inndeling
Inndelingen under deler F. silvestris inn i fem underarter, som hver igjen kan bestå som et antall lokale varianter.
F. s. caucasia, kaukasisk villkatt, variant av europeisk villkatt utbredt i Kaukasus og Tyrkia
Referanser
^Driscoll, C. & Nowell, K. 2010. Felis silvestris. In: IUCN 2011. IUCN Red List of Threatened Species. Version 2011.2. Besøkt 26. november2011.
^Stephen J. O'Brien, Joan C. Menninger, William G. Nash. 2006-04-14. Atlas of Mammalian Chromosomes. John Wiley & Sons, 14. apr. 2006 - 544 sider. Besøkt 2015-12-21
_in_XiNing_Wild_Zoo.jpg)
