Wilhelm av Sverige

Wilhelm av Sverige
Født		17. juni 1884[1][2] Södertälje Tullgarns slott
Død		5. juni 1965[1][2] (80 år) Flen
Beskjeftigelse		Skribent, filmregissør, filmmanuskriptforfatter
Ektefelle		Maria Pavlovna av Russland (1908–)[3]
Partner(e)		Jeanne de Tramcourt (1914–)
Far		Gustav V av Sverige
Mor		Victoria av Baden
Søsken		Gustav VI Adolf av Sverige Erik av Sverige
Barn		Lennart Bernadotte
Nasjonalitet		Sverige[4]
Gravlagt		Flens södra kyrkogård[5]
Medlem av		Kungliga Vetenskapsakademien Kungliga Vitterhets Historie och Antikvitets Akademien
Utmerkelser		15 oppføringer Den sorte ørns orden Storkorsridder av Royal Victorian Order Storkors av Den islandske falkeorden Sverdordenen Serafimerordenen Ridder av Karl IIIs orden Den nederlandske løves orden Elefantordenen Storkors med kjede av St. Olavs Orden (1952)[6] Den Norske Løve Andreasordenen Karl XIIIs orden Den islandske falkeorden Sankt Stanislaus-ordenen Storkors av Vasaordenen[7]
Våpenskjold
Wilhelm av Sverige på Commons

Carl Wilhelm Ludvig (1884–1965) var svensk og norsk prins, hertug av Södermanland, og i arverekkefølgen til Sveriges (og til 1905 Norges) trone. Prins Wilhelm var sønn av kong Gustav V av Sverige og dronning Victoria. Han hadde brødrene Gustav VI Adolf og prins Erik.

Han tjenestegjorde i årene 1898-1904 som kadett, avla i 1904 sjøoffiserseksamen og ble samme år utnevnt til underløytnant, i 1906 til løytnant og i 1913 til kaptein. Fra 1914 tjenestegjorde han som fartøysjef og divisjonssjef for torpedobåtdivisjonen. Han forlot marinen med kontreadmirals grad. I årene fra 1920 til 1949 produserte han et trettitalls filmer, først og fremst ekspedisjonsfilmer og reiseskildringer fra eksempelvis Afrika og Mellom-Amerika, men også i Sverige der han laget nyhetsfilmer for SF.

Han giftet seg 3. mai 1908 i St. Petersburg med den russiske storfyrstinnen Maria Pavlovna. Deres sønn Lennart ble født 1909. Ekteskapet ble meget ulykkelig, og ble oppløst i 1914. Maria Pavlovna fikk den 2. juli samme år tilbake sin tittel som storfyrstinne.^[8]

Wilhelm bodde til sin død på Stenhammars slott i Flen. Der bodde han nærmere tretti år sammen med Jeanne Leocadie Tramcourt. Paret var altså samboere i en tid da denne samlivsformen var meget uvanlig, og offisielt ikke forekom blant kongelige. Jeanne Tramcourt ble derfor kalt «vertinne» på Stenhammar.

2. januar 1952 omkom hun i en bilulykke i nærheten av Stjärnhov i Södermanland, da de var på vei til Stenhammar etter å ha besøkt Wilhelms sønn Lennart. Wilhelm kjørte selv da ulykken inntraff i en snøstorm. Det sies at han aldri kom seg etter ulykken. Prins Wilhelm døde av lungeemfysem.

I 1947 ble Wilhelm tildelt Haakon VIIs Frihetskors for «fremragende fortjenester for Norges sak under krigen».^[9]

Wilhelm reiste til USA i august 1907, der han ble hyllet av svensk-amerikanerne. I 1911 reiste han til Siam, og i årene 1913-14 gjennomførte han en jakt- og forskningsreise til det sørlige Afrika. En annen ekspedisjon med etnografisk-arkeologisk formål, gikk til Mellom-Amerika i tiden januar til juni 1920, og i november samme år gjorde han en forskningsreise med zoologisk formål til Sentral-Afrika.

Wilhelm gav først og fremst ut prosa, og hans første verk var reiseskildringen Där solen lyser (1913), som handler om besøket i Siam. I 1912 ble "Indisk erotik. Fritt efter L. HOPE: The garden of Karna", som han skrev under pseudonymet L.Wica, utgitt. Deretter fulgte diktsamlingene Släckta fyrar (1916) og Svart och vitt (3 oppl. 1918), novellesamlingen Den gamla tallen (1919) og reiseskildringen Mellan två kontinenter (1920), etter reisen til Mellom-Amerika. I 1933 ble Nära öknen, som var en skildring av en rundreise i Tunisia, utgitt.

Slik blir hans forfatterskap beskrevet i Nordisk familiebok, utgitt 1904-1926:

Wilhelms resebeskrivningar är friska och flärdlösa turistböcker, där scenerier och händelser framställs med färg och fart. Hans dikter visar ett otvetydigt poetkynne, till sitt uttryckssätt påverkat av nittiotalets mästare, ett varmblodigt begär att njuta av livet, personlig öppenhet, naturlig lätthet för landskaps- och situationsmålning - särskilt är hans sjöstämningar verkningsfulla - och en kärnlyrisk åder, som strömmar rikare i hans andra samling.

I årene fra 1920 til 1949 medvirker prins Wilhelm i nærmere 250 nyhetsfilmer. I samme periode produserer han et trettitalls filmer av det mere dokumentariske slaget. Disse filmene blir gjerne forkortet til PeWe-filmer. Han er alltid selv plassert i bildet, og forteller om de ulike plassene i en slags populæretnografisk reiseskildring. Noen av filmene er spilt inn i Afrika og Mellom-Amerika, men de fleste av dem er spilt inn i Sverige. I disse filmene om Sverige blir landet skildret som et nasjonalromantisk rike med arbeidsomme gamle menn og deres snille koner. Filmene preges av nasjonale, idylliske klisjéer, og reklamerer for å bevare det slik det har vært. Man skal huske på at dette var samtidig som Lubbe Nordström gjorde sine dokumentariske radioreportasjer om Lort-Sverige, en tid da Per Albin Hanssons folkhem tar form. Samtidig var prins Wilhelms innsikt om filmens gjennomslagskraft, et kraftig verktøy for å fremme sine hensikter, en radikal og moderne oppfatning forut for sin tid.

• 1948 – Röda jordens folk
• 1945 – En resa på Dal
• 1942 – Hos smålänningar
• 1941 – Ekhult heter gården
• 1940 – Idyll och allvar i svensk beredskap
• 1940 – Gutarnas ö
• 1938 – Folk mellan fjäll
• 1935 – Västerhavets män
• 1934 – Havets melodi
• cirka 1920 – Prins Wilhelms expedition till Central-Amerika
• cirka 1920 – Med Prins Wilhelm på afrikanska stigar

• 1947 – Skärkarlar och sälar på Harstena
• 1946 – Uddeholm
• 1946 – Skånsk bygd (Från Hallandsåsen till Ven)

Wilhelm ble tildelt storkors med kjede av St. Olavs Orden i 1952.^[10]

• Bernadotte

• Prins Wilhelm – Ord&Bild #6, 2005