Xianfeng-keiseren

Xianfeng-keiseren
Født		ᡳ ᠵᡠ, 奕詝 17. juli 1831[1][2] Beijings gamle keiserlige sommerpalass
Død		22. aug. 1861 (30 år) Sommerpalasset i Chengde
Beskjeftigelse		Keiser
Embete		Keiser av Kina (Qing-dynastiet, 1850–1861) kronprins (1850–1850)
Ektefelle		13 oppføringer Empress Xiaodexian Ci'an Cixi Imperial Noble Consort Zhuangjing Imperial Noble Consort Duanke Noble Consort Mei Noble Consort Wan Consort Lu Consort Xi Consort Ji, of the Wang clan Consort Qing First Class Female Attendant Ping First Class Female Attendant Chun
Far		Daoguang-keiseren
Mor		Empress Xiaoquancheng
Søsken		15 oppføringer Kurun Princess Shou'an State Princess Duanmin State Princess Duanshun Princess of the second rank Shou-Zang Shou-En Princess of the second rank Shou-Xi State Princess Shou-Zhuang Yixuan Prins Gong Yicong Prince Yiwei Yikang Yichi Yiho Yihui
Barn		Tongzhi-keiseren[3] Prince Min of the Second Rank Kurun Princess Rong'an
Nasjonalitet		Qing-dynastiet[4]
Gravlagt		Dingling (Qing dynasty)
Xianfeng-keiseren på Commons

Xianfeng-keiseren (kinesisk: 咸豐, pinyin: Xiánfēng, mandsju: Aixinjueluo Yizhu, født 17. juli 1831 i Beijing, død 22. august 1861 i Johol i Kina; posthumt navn: 協天翊運執中垂謨懋德振武聖孝淵恭端仁寬敏莊儉顯皇帝, Xiétiān Yìyùn Zhízhōng Chuímó Màodé Zhènwǔ Shèngxiào Yuāngōng Duānrén Kuānmǐn Zhuāngjiǎn Xiǎn; tempelnavn: 清文宗, Qing Wenzong), var den syvende av keiserne i det mandsjuiske Qing-dynastiet som regjerte over Kina, fra 1850 to 1861.

Yizhu var fjerde sønn av Daoguang-keiseren, og ble født i det gamle sommerpalasset, åtte kilometer nordvest for Beijing. Han var av den mandsjuisle klanen Aisin Gioro-klanen. Moren var edle konsort Quan, av Niohuru-klanen, og hun ble keiserinne i 1834, og er kjent under sitt posthume navn keiserinne Xiaoquancheng.

Yizhu viste evner innen litteratur og administrasjon som var langt overlegen sine brødres, og dette gjorde inntrykk på faren, som vel av disse grunner utså ham til sin etterfølger.

I hans embedsperiode opplevde keiserriket en av sine verste kriser. Først var det Taipingopprøret som utvidet seg fra et regionalt problem til en landsomfattende og ytterst blodig borgerkrig, som blant annet skulle koste 20 millioner mennesker livet og legge 600 byer øde. Dertil kom «Hvite Lotus»-opprøret i Nord- og Østkina i 1851, og en rekke oppstander av etniske minoriteter i flere provinser.

Også Den annen opiumskrig mot England (1856–1860) falt i denne keiserens periode. Etter at en fransk-britisk straffeekspedisjon inntok og raserte Beijing og særlig Sommerpalasset i byens utkant, flyktet keiseren til sitt sommerpalass i Jehol, og forble der til sin død.

Kina ble tvunget til en rekke nye konsesjoner overfor utenlandske makter. Flere havner måtte åpnes for transkontinental handel, kineserne måtte ut med krigserstatninger på 16 millioner unser sølv, og måtte innrømme kristne misjonærer uinnskrenket adgang til å drive sin virksomhet. I 1857 måtte landet ved Aigun-traktaten avstå deler av det nordlige Mandsjuria til Russland; på dette området grunnla russerne tre år etter havnebyen Vladivostok.

• Wolfram Eberhard: Geschichte Chinas. Kröner, Stuttgart 1971.
• John King Fairbank: Geschichte des modernen China. 1800–1985. 2. Auflage. dtv, München 1989, ISBN 3-423-04497-7.
• Jacques Gernet: Die chinesische Welt. Suhrkamp, Frankfurt am Main 1988, ISBN 3-518-38005-2.
• Gisela Gottschalk: Chinas große Kaiser. Pawlak, Herrsching 1985, ISBN 3-88199-229-4.
• Jonathan D. Spence: Chinas Weg in die Moderne. Hanser, München 1995, ISBN 3-446-16284-4.