Amazonas er den nest lengste elva i verden, og med en middelvannføring på 206 000 m³/s den suverent største regnet etter vannføring. Middelvannføringen i Amazonas er større enn de neste syv største elvene til sammen (ikke medregnet Madeira og Negro, som er sideelver til Amazonas). Amazonas står alene for rundt en femtedel av den totale vannføringen fra alle verdens elver. På grunn av sine enorme dimensjoner blir Amazonas noen ganger også kalt «Rio del Mar» («Havelva»).
Elva får navnet Amazonas ved samløpet av elvene Marañón og Ucayali i Peru, men i Brasil kalles den Solimões ned til byen Manaus. Elva er flere kilometer bred og har en relativt jevn vannføring over året i nedre del, ettersom flomperiodene mellom de mange tilløpselvene utjevner hverandre. På lange strekninger kan elva likevel oversvømme flomslettene langs elva (Várzea) i en bredde på opptil 60 kilometer.
Elvas løp
Amazonas fjerneste kilde er markert med et enkelt trekors ved Apachetaklippen, ved fjellet Nevado Mismi i Arequipa.
Amazonas' fjerneste kilde er et av Ucayalis tilløp, og ble endelig fastlagt i 1996,[1] 2001[2] og 2007.[3] Den er ei breelv på den snødekte fjelltoppen Nevado Mismi (5 597 moh) i de peruanske Andesfjellene. Fjellet ligger rundt 160 km vest for Titicacasjøen og 700 km sørøst for den peruanske hovedstaden Lima. Fra Nevado Mismi renner elva Carhuasanta, som via elvene Lloquera, Challamayo og Hornillos munner ut i elva Apurímac, som igjen er ei sideelv til Ucayali, som løper sammen med Marañón og danner selve Amazonas.
Tilløpene til Marañón, som lenge ble ansett som Amazonas' fjerneste kilde, har sin opprinnelse høyt over Lauricochasjøen i det sentrale Peru, fra isbreene i fjellkjeden Nevado de Yarupa. Elvene styrter gjennom fosser og slukter kalt pongo i et høytliggende jungelområde, og Marañón renner rundt 1 600 km fra det vestlig-sentrale til det nordøstlige Peru, før den løper sammen med Ucayali like nedstrøms fra provinsbyen Nauta og danner Amazonas.
Etter samløpet mellom Apurímac og Ucayali forlater elva Andesfjellene og renner ut på flomslettene. Herfra til møtet med Marañón rundt 1 600 km lengre nedstrøms ligger de tredekte elvebreddene like ved vannkanten, og blir oversvømt lenge før elva når sitt maksimale flomnivå. De lave elvebreddene blir avbrutt av bare noen få åser, og elva renner her inn i den enorme Amazonasregnskogen.
De fleste geografer anser at selve Amazonas-elva starter ved samløpet mellom Ucayali og Marañón. I Brasil blir imidlertid denne delen av elva kalt Solimões, mens navnet Amazonas blir brukt om elva først etter samløpet med Negro, nedstrøms fra byen Manaus. Elvesystemene og flomslettene i Brasil, Peru, Ecuador og Colombia som drenerer til Solimões og dens sideelver kalles «Øvre Amazonas».
Etter at elva har forlatt Andesfjellene, renner den gjennom et svært lavtliggende landskap, som utgjør kjerneområdene i Amazonasregnskogen. Amazonas og sideelvene kjennetegnes av disse vidstrakte skogsområdene, som oversvømmes hvert år i regntiden. Amazonas' oversvømte skoger (på portugisisk kalt várzea) er det det mest omfattende eksempelet på denne typen natur og habitat i hele verden.[4] Elva forgreiner seg ofte ut i mange vannløp, som er sammenvevd til et komplisert nettverk av naturlige kanaler som kutter over de lave, flate igapó-landområdene, som aldri er mer enn 5 meter over laveste vannstand, og danner en mengde øyer.
De svært flate elvebreddene vedvarer helt til storbyen Manaus, nær samløpet med sideelva Negro, hvor landskapet blir mer preget av lave åser. Ved Óbidos ender åsene i en 17 meter høy klippeskrent ut mot elva. Nedre Amazonas var en gang i fortiden ei bukt i Atlanterhavet, som strakte seg helt vest til klippene ved Óbidos. Bukta er senere blitt fylt opp av sedimenter som elva har ført med seg.
I de nedre delene av elva består nordbredden av en rekke bratte åser med flate topper, og strekker seg over 240 kilometer fra vis-à-vis Xingus munning til Monte Alegre. På sørbredden, vest for Xingu, strekker en nesten ubrutt rekke av lave klipper seg i slake kurver langs ytterkanten av elvesletta nesten helt opp til Santarém, før de bøyer av mot sørvest og inn i sideelva Tapajós dalføre.
Bare rundt 10 % av vannføringen i Amazonas renner inn i elva nedenfor Óbidos, og svært lite fra nord. Nedbørfeltet oppstrøms Óbidos er rundt 5 000 000 km², og nedstrøms kun 1 000 000 km² (rundt 20 %), ikke medregnet Tocantins nedbørfelt på 1 400 000 km².
Den gjennomsnittlige dybden i Amazonas mellom Manacapuru og Óbidos er blitt beregnet til mellom 20 og 26 meter. Ved Manacapuru ligger Amazonas' vannflate kun 24 meter over havet. Mer enn halvparten av vannet i Amazonas nedstrøms fra Manacapuru ligger under havnivå.[5] I de aller nederste delene varierer Amazonas' dybde mellom 20 og 50 meter, men er noen steder så mye som 100 meter dyp.[6]
Munning
Satellittbilde av Amazonas munning
Definisjonen av nøyaktig hvor Amazonas' munning ligger, og hvor bred den er, er gjenstand for betydelig diskusjon, på grunn av områdets spesielle geografi. Elva Pará, som egentlig er munningen til elva Tocantins, og Amazonas er knyttet til hverandre gjennom en rekke mindre elvekanaler kalt furos, nær byen Breves, og mellom Pará og Amazonas ligger Marajó, ei øy på størrelse med Sveits. Hvis Pará og havfronten til Marajó-øya medregnes, er Amazonas' estuar rundt 325 km bredt,[7] og bredden regnes i så fall fra Cabo Norte i delstaten Amapá, til Ponta da Tijoca nær byen Curuçá i delstaten Pará. Regnet på denne måten er Amazonas ved munningen bredere enn elva Themsen i England er lang. En mer konservativ måling som ekskluderer Pará-estuaret, fra munningen av elva Araguari til Ponta do Navio på nordkysten av Marajó, ville fremdeles gi Amazonas en bredde på over 180 km. Hvis man imidlertid kun tar elvas hovedløp i betraktning, mellom øyene Curuá (i delstaten Amapá) og Jurupari (i delstaten Pará), så blir bredden kun 15 kilometer.
Amazonas har ikke dannet et egentlig delta, ettersom Atlanterhavet har tilstrekkelig tidevanns- og bølgeenergi til å frakte mesteparten av Amazonas' sedimenter ut til sjøs. De store deltaene i verden ligger alle i relativt beskyttede havområder, mens Amazonas munner direkte ut i det turbulente Atlanterhavet.[8]
Amazonas har det største nedbørfeltet av alle verdens elver. Det omfatter rundt 40 prosent av Sør-Amerika, eller et område på rundt 6 915 000 km², og strekker seg fra 5 °N til 20 °S. Elvas fjerneste kilder ligger i Andesfjellene, kun noen få titalls kilometer fra Stillehavet.
Amazonas har gjennom elva Casiquiare en naturlig vannforbindelse til Orinoco-bekkenet i nord. Casiquiare er en bifurkasjon, eller forgreining, av øvre Orinoco, og renner derfra sørover og inn i Rio Negro, som igjen munner ut i Amazonas.
Vannmengden som Amazonas fører ut i Atlanterhavet er kolossal, og kan i regntiden være opptil 300 000 m³/s, med et gjennomsnitt på 209 000 m³/s fra 1973 til 1990.[9] Amazonas står for en femtedel av alt ferskvann som renner ut i verdenshavene hvert år.[4] Elva skyver en enorm mengde ferskvann ut i havet, som danner en 400 km lang, og mellom 100 og 200 km bred «sky» i det salte havvannet. Ferskvannet, som er lettere, flyter på toppen av havvannet, tynner ut saltinnholdet og endrer fargen på havoverflaten over et område på opptil 1 000 000 km² i utstrekning. I mange århundrer har skip rapportert om ferskvann utenfor Amazonas' munning, men langt utenfor syne av land, i det som ellers syntes å være åpent hav.[10]
Flom
Et satellittbilde fra NASA av en del av Amazonas i flomtiden.
Ikke alle Amazonas' sideelver er i flom samtidig. Mange starter flomtiden i november og kan fortsatt være i flom til i juni. Rio Negro begynner å stige i februar eller mars, og den begynner også å synke i juni. Madeira stiger og faller to måneder tidligere enn resten av Amazonas. Gjennomsnittsdybden i hovedelva i regntiden er rundt 40 meter, og den gjennomsnittlige bredden kan være opptil 40 km.
Hvert år i regntiden stiger elva mer enn ni meter, og oversvømmer de omkringliggende skogene, som kalles várzea («oversvømte skoger»). I den tørre årstiden er i gjennomsnitt 110 000 km² av Amazonasbekkenet dekt av vann, mens dette i regntiden øker til 350 000 km².[7]
Diskusjon om elvas lengde
Diskusjonen om hvorvidt Amazonas eller Nilen er verdens lengste elv, har foregått i mange tiår. Det historiske konsensus blant geografiske autoriteter har vært å anse Amazonas som verdens nest lengste elv, og at Nilen er den lengste. Amazonas' lengde har blitt målt av forskjellige geografer til å være alt fra 6 259 og 6 800 kilometer. Elva blir ofte hevdet å være «minst» 6 400 km lang.[11] Nilen oppgis å være fra 5 499 til 6 690 kilometer lang, og blir ofte hevdet å være «rundt» 6 650 km lang.[12] Det er mange faktorer som kan påvirke disse målingene; ikke minst bidrar Amazonas' svært komplekse løp, som også endrer seg med årstidene og fra år til år, til å komplisere prosessen med å fremskaffe nøyaktige målinger.
En studie utført av brasilianske forskere konkluderte i 2007 med at Amazonas er lengre enn Nilen.[13] I stedet for den mer vanlige metoden med å følge elvas hovedløp beregnet disse forskerne elvas lengde som den lengste vei vannet tilbakelegger fra kilden til havet, og kom da fram til at Amazonas var 6 992 km lang. De tok utgangspunkt i Nevado Mismi, som i 2001 ble kunngjort som Amazonas' kilde av National Geographic Society, og beregnet seg ned til begynnelsen av estuaretCanal do Sul, for deretter å gjøre en skarp sving tilbake langs elveløp i tidevannssonen sør for øya Marajó og så tilslutt inkludere estuaret Río Pará i hele dens lengde. Med samme metode beregnet de også Nilens lengde til 6 853 km, som er lengre enn tidligere estimater, men fremdeles kortere enn Amazonas. Guido Gelli, vitenskapsdirektør for Det brasilianske instituttet for geografi og statistikk (IBGE), uttalte i juni 2007 til den brasilianske TV-kanalen Globo at det nå kunne anses som et faktum at Amazonas var verdens lengste elv. Men andre forskere har imidlertid hatt tilgang til de samme dataene, og det har ikke på noen måte dannet seg noe konsensus til støtte for påstandene til de brasilianske forskerne. Per 2010 er lengden til både Amazonas og Nilen fortsatt åpen for tolkning og debatt.[11]
Mer enn en tredjedel av alle arter i verden holder til i Amazonasregnskogen,[14] som dekker store deler av Amazonasbekkenet og har et areal på over 5 400 000 km² og er den rikeste tropiske skogen i verden når det gjelder biodiversitet. Det er for tiden kjent over 2 100 fiskearter i Amazonasbekkenet, og flere blir oppdaget hvert år.[15] I tillegg til de tallrike artene av fisk, krypdyr og pattedyr finnes det også krabber og skilpadder i elva.
Pattedyr
Sammen med Orinoco er Amazonas hovedhabitat for amazonasdelfinen (Inia geoffrensis), også kalt boto. Den er den største arten av elvedelfiner, og kan bli opptil 2,6 meter lang. Fargen på skinnet endres med alderen, og varierer fra grå når den er ung til rosa og hvit når den når moden alder. Delfinene bruker ekkolokalisering for å navigere og jakte i elva.[16] En annen delfinart, tucuxi (Sotalia fluviatilis), finnes også i elvene i Amazonasbekkenet og også langs øst- og nordkysten av Sør-Amerika. Amasonmanaten (Trichechus inunguis), en planteeter som også kalles «sjøku», finnes i Amazonas og sideelvene. Bestanden er begrenset til ferskvann, og i motsetning til andre manater beveger de seg ikke ut i saltvann. Arten er klassifisert som sårbar av Verdens naturvernunion. Amazonas og sideelvene er hovedhabitat for kjempeoteren (Pteronura brasiliensis). Kjempeoteren tilhører veselfamilien og er den største i sitt slag. På grunn av ødeleggelse av leveområder og jakt har bestanden blitt dramatisk redusert.
Krypdyr
Anakondaslangen finnes på grunt vann i Amazonasbekkenet. Den er en av verdens største slangearter, og tilbringer mesteparten av tiden i vannet, med bare neseborene over vannflaten. Kaimaner, som er beslektet med alligatorer og andre krokodillearter, lever også i Amazonas. Kaimaner kan også være farlige for mennesker, og angrep har vært registrert.
Fisk
Fiskefaunaen i Amazonas er sentrum for artmangfoldet av neotropiske fisker, dvs. ferskvannsfisker i Mellom- og Sør-Amerika, hvor det er 5 600 kjente arter.[15]Oksehaien (Carcharhinus leucas) har blitt observert 4 000 km opp i Amazonas, ved Iquitos i Peru. Arapaima, som i Brasil kalles pirarucu (Arapaima gigas), er en av verdens største ferskvannsfisker, med en maksimal lengde på over 4,5 meter og vekt opp til 200 kg.[17] En annen av Amazonas' ferskvannsfisker er i beintungefiskfamilien, så som sølvarowana (Osteoglossum bicirrhosum), som også er en rovfisk og veldig lik arapaima, men som bare blir 1,2 meter lang. Også til stede i stort antall er den notoriske pirayaen, en kjøttetende fisk som samles i store stimer og som kan angripe husdyr og endog mennesker. Det finnes mellom 30 til 60 forskjellige pirayaarter, men bare noe få av disse er kjent for å angripe mennesker, hvorav den mest kjente er rødbukpiraya (Pygocentrus nattereri). Candirú er et antall parasittiske,[18]snyltemaller som alle er hjemmehørende i Amazonas. Elektrisk ål (Electrophorus electricus) og mer enn 100 svakt elektriske fiskearter (gymnotiformes) finnes også i Amazonasbekkenet.
Historie
Geologisk historie
Før oppsplittingen av superkontinentet Gondwana rant en forløper for dagens Amazonas (Uramazonas) i motsatt retning, fra øst mot vest, og munnet ut i Stillehavet. Foruten Sør-Amerika omfattet Gondwanas landmasse mot øst også Afrika, det indiske subkontinent, Australia og Antarktika. Ifølge én hypotese lå Amazonas' kilder for 130 millioner år siden midt inne i Afrika[19], i Ennedi-massivet nordøst i republikken Tsjad. Med en lengde på 14 000 km ville Uramazonas i så fall ha vært den lengste kjente elva i Jordens historie. At elvas hypotetiske øvre løp skulle ha strekt seg så langt øst anses imidlertid som tvilsomt, ettersom det hverken er funnet en passende dallinje eller andre spor etter en slik elv på det afrikanske kontinentet.
Etter at Gondwana hadde delt seg opp, driftetden søramerikanske kontinentalplaten mot vest. Amazonasbekkenet ble dermed avskåret fra de tidligere kildeområdene til Uramazonas, og langs østranden av området ble elvedaler liggende tørre. På vestkysten av kontinentet begynte samtidig Andesfjellene å heve seg, som følge av at den søramerikanske plate ble skjøvet mot Nazcaplaten i Stillehavet. Uramazonas' utløp mot vest ble på grunn av dette sperret, og for cirka 10 til 15 millioner år siden snudde elvas retning mot øst. Men ettersom det også fant sted en landhevning i sentrum av Amazonasbekkenet, foregikk dette i to faser: Mens det på østsiden av hevingen allerede rant en forløper til Amazonas ut i Atlanterhavet, så dannet det seg på vestsiden enorme innsjøer, hvis bunnsedimenter idag utgjør store deler av grunnen i Amazonasbekkenet. Først da disse innsjøene for rundt fem millioner siden også fikk utløp mot øst, kunne det nåværende elvesystemet utvikle seg.
Dette forklarer for det første hvorfor Amazonas' elvebekken blir smalere ned mot munningen, noe som er uvanlig, og for det andre hvorfor det i Amazonas' øvre løp, tusenvis av kilometer fra nærmeste hav, finnes dyr som ferskvannsrokker, reker, tunger, sjøkuer, delfiner og endog haier. Flere av disse dyrene vandret inn i Amazonas mens elva ennå munnet ut i Stillehavet, og ble senere avskåret fra havet.
Historie før Columbus
Under tiden som arkeologer kaller den formative periode var samfunn og kulturer i Amazonasbekkenet sterkt involvert i framveksten til jordbrukssystemene i Sør-Amerikas høyland, og bidro muligens direkte til den sosiale og religiøse struktur som lå til grunn for sivilisasjonene i Andes. I mange områder av Amazonas (spesielt i regioner mellom elvene) er det rikelig med bevis for komplekse, pre-columbianske sosiale formasjoner i stor skala, inkludert høvdingeriker og endog store byer.[20] Eksempelvis kan den pre-columbianske kulturen på øya Marajó ha utviklet sosial lagdeling og hatt en befolkning på over 100 000 mennesker.[20] Innbyggerne i regnskogen i Amazonas kan ha brukt terra preta for å gjøre landet egnet for den typen storskala jordbruk som er nødvendig for å understøtte en stor befolkning og komplekse sosiale dannelser, som høvdingeriker.[20]
Oppdagelseshistorie
Krympet hode, tilhørende en hvit eller mestis mann, fra innfødte jívaroer. I 1599 ødela jívaroene spanske bosetninger i det østlige Ecuador og drepte alle mennene.
Amazonaselvas munning ble oppdaget første gang av europeere i 1499 eller 1500. Italieneren Amerigo Vespucci og spanjolen Vicente Yáñez Pinzón kom dit omtrent samtidig med sine skip. Vespucci anses vanligvis å ha vært den første som så munningen, men Pinzón var den første som seilte oppover elva, til et sted rundt 80 kilometer fra munningen.[21] Pinzón kalte elva Río Santa María del Mar Dulce, som senere ble forkortet til Mar Dulce (som betyr «Ferskvannshavet», etter ferskvannet fra elva som gikk langt ut i havet).
Francisco de Orellana, en av Gonzalo Pizarros løytnanter, la i 1541 ut på en ekspedisjon for å utforske Sør-Amerikas indre øst for Quito for å finne El Dorado og «Kanellandet».[22] Han hadde ordre om å følge elva Coca og returnere når elva nådde sitt samløp. Etter 170 km rant Coca sammen med elva Napo (ved stedet som nå heter Puerto Francisco de Orellana), men mennene hans truet med mytteri hvis han fulgte sine ordre og returnerte. Den 26. desember 1541 aksepterte han å endre ekspedisjonens formål til erobring av nytt land for Kongen av Spania, og de førtini mennene bygde en større båt for å seile nedover elva med. Etter en reise på 600 km ned Napo, under konstante trusler fra omaguaene som bodde langs elva, nådde de Napos samløp med elva som nå heter Amazonas, i nærheten av den nåværende byen Iquitos. De fulgte deretter Amazonas over ytterligere 1200 km til samløpet med Rio Negro (ved den nåværende byen Manaus), som de nådde 3. juni 1542.
Dette området ved Amazonas var dominert av innfødte icamiabas, som av ekspedisjonens medlemmer feilaktig ble tatt for å være fryktinngytende kvinnelige krigere. Orellana fortalte senere om seieren til de stridslystne icamiaba-«kvinnene» over de spanske inntrengerne til Karl V, som mintes amasonene i gresk mytologi og kalte elva Amazonas. Selv om det var dette navnet som skulle vedvare for ettertiden, så henviste imidlertid ekspedisjonen selv til elva som Grande Río («Stor elv»), Mar Dulce («Ferskvannshavet») eller Río de la Canela («Kanelelva»). Orellana hevdet at han hadde funnet store kaneltrær der, med andre ord en kilde til et av de viktigste krydderne som kom til Europa fra Østen. Faktum er at ekte kanel (Cinnamomum verum) ikke vokser i Sør-Amerika, men andre beslektede planter som inneholder kanel (av familien Lauraceae) finnes dog, og Orellana må ha observert noen av disse. Ekspedisjonen fortsatte ytterligere 1200 km til Amazonas' munning, som den nådde 24. august 1542. De hadde dermed vist i praksis at den store elva var seilbar, og hadde gjennomført en av de mest usannsylig vellykkede reisene i historien.
I 1560 foretok en annen spansk conquistador, Lope de Aguirre, den andre reisen ned langs Amazonaselva. I 1637–47 var den portugisiske oppdageren Pedro Teixeira den første til å seile opp elva fra Belém ved munningen, til Quito, som var en del av det spanske Visekongedømmet Peru, og deretter returnere samme vei. Teixeiras ekspedisjon var meget stor, rundt 2000 personer i 37 store kanoer.[23]
Fra 1648 til 1652 ledet António Raposo Tavares en av de lengste kjente ekspedisjonene, fra São Paulo til Amazonas' munning. Ekspedisjonen utforsket mange av dens sideelver, blant annet Rio Negro, og tilbakela en distanse på over 10 000 km. Den første vitenskapelige utforskningen av Amazonaselva ble gjennomført av Charles Marie de La Condamine.
I dagens Brasil, Ecuador, Bolivia, Colombia, Peru og Venezuela ble det etablert en rekke religiøse og kolonibosetninger langs breddene til de viktigste elvene og sideelvene, med henblikk på handel, slavehandel og evangelisering blant urfolkene i den enorme regnskogen. Samuel Fritz, omaguaenes apostel, grunnla rundt førti misjonslandsbyer. Den totale befolkningen i den brasilianske delen av Amazonasbekkenet var i 1850 kanskje 300 000, hvorav rundt to tredjedeler besto av europeere og slaver, hvorav slavene utgjorde rundt 25 000. Den viktigste handelsbyen, Pará (nå Belém), hadde mellom 10 000 og 12 000 innbyggere, medregnet slaver. Byen Manáos, nå Manaus, ved munningen av Rio Negro, hadde en befolkning på mellom 1 000 og 1 500. Alle de andre landsbyene og bosetningene, helt opp til Tabatinga ved Brasils grense mot Peru, var relativt små.
Dampbåtenes tid
Den 6. september 1850 godkjente den brasilianske keiseren Pedro II en lov som autoriserte dampbåttrafikk på Amazonas, og han ga oppgaven med å sette den ut i livet til Irineu Evangelista de Sousa, vicomte av Mauá. Han organiserte selskapet «Companhia de Navegação e Comércio do Amazonas» i Rio de Janeiro i 1852, og året etter startet det driften med tre små dampskip, kalt «Monarch», «Marajó» og «Rio Negro». Til å begynne med var rutene hovedsakelig begrenset til hovedelva, og ennå i 1857 medførte en modifisering av kontrakten med myndighetene bare at selskapet var forpliktet til tre ruter: Den første var en månedlig rundtur mellom Pará og Manaus med båter med lastekapasitet på 200 tonn, den andre skulle gjøre seks rundturer per år mellom Manaus og Tabatinga, og den tredje to turer i måneden mellom Pará og Cametá. Dette var det første steget i åpningen av Brasils enorme indre.[24]
Virksomheten ble imidlertid en suksess, og påkalte oppmerksomhet til mulighetene for økonomisk utnyttelse av Amazonas. Et annet selskap startet snart handel på Madeira, Purus og Negro, et tredje startet en rute mellom Pará og Manaus, og en fjerde fant det lønnsomt å trafikkere noen av de mindre elvene. I den samme perioden økte Amazonasselskapet sin flåte. Privatpersoner bygde og drev også sine egne små dampbåter både på hovedelva og de mange sideelvene. Den 31. juli 1867 erklærte Brasils regjering at Amazonas var åpen for alle flagg, med virkning fra 7. september 1867. Beslutningen kom etter konstant press fra sjømaktene og fra landene som omkranset det øvre Amazonasbekkenet, spesielt Peru, men regjeringen begrenset dette til enkelte spesifikke steder: Tabatinga – ved Amazonas, Cametá – ved Tocantins, Santarém – ved Tapajós, Borba – ved Madeira og Manaus – ved Rio Negro.[24]
Delvis grunnet den handelsmessige utviklingen som følge av dampbåttrafikken, sammen med den økende internasjonale etterspørselen etter naturgummi (1880–1920), utviklet byene Manáos (nå Manaus) og Pará (nå Belém) i Brasil og Iquitos i Peru seg til blomstrende, kosmopolitiske sentra for handel og spektakulær, om enn illusorisk, moderne byvekst. Dette var spesielt tilfelle for Iquitos under toppen på «gummibonanzaen» på slutten av 1800- og begynnelsen på 1900-tallet, da denne dynamiske boomtown'en var kjent i utlandet som Amazonas' St. Louis. Utenlandske selskaper etablerte seg i byen med kontorer for å kontrollere utvinningen av gummi. I 1851 hadde Iquitos en befolkning på 200 og innen 1900 hadde den nådd 20 000. I 1860-årene ble rundt 3 000 tonn gummi eksportert hvert år, og innen 1911 hadde den årlige eksporten vokst til 44 000 tonn og utgjorde 9,3 % av Perus totale eksport.[25] Under gummiboomen er det estimert at sykdommer som ble brakt inn av immigranter, så som tyfus og malaria, tok livet av 40 000 innfødte.[26]
Den første direkte utenlandshandelen med Manaus tok til rundt 1874. Lokal handel langs elva ble fortsatt av Amazon Steam Navigation Company, de engelske etterfølgerne til Amazonasselskapet, og også et stort antall mindre dampbåter tilhørende selskaper som var involvert i gummihandelen, og trafikken omfattet Negro, Madeira, Purus og mange andre sideelver, blant annet Marañón til havner så langt unna som Nauta i Peru. Amazon Steam Navigation Company hadde 38 fartøyer.
Ved inngangen til 1900-tallet var de viktigste eksportvarene fra Amazonasbekkenet naturgummi, kakaobønner, paranøtter og en del andre produkter av mindre betydning, som pelser, tømmer, gull og eksotiske skogsprodukter (kvae, bark, vevde hengekøyer, verdifulle fjær, levende dyr, etc).
I 350 år etter de første europeerne kom til Amazonas, forble den portugisiske delen av bekkenet et ubenyttet tidligere jordbrukslandskap og matsankingsområde befolket av urfolk som hadde overlevd ankomsten av europeiske sykdommer. På slutten av 1800-tallet var det totale dyrkede arealet i nedslagsfeltet til elva trolig mindre enn 65 km² om de begrensede og primitivt dyrkede områdene i fjellene holdes utenfor. Denne situasjonen skulle endre seg dramatisk i løpet av det 20. århundre.
Brasilianske myndigheter var skeptiske til den utenlandske utnyttelsen av landets ressurser, og bestemte seg i 1940 for å utvikle de indre delene av landet, unna kystlinjen hvor utlendinger eide store landområder. Den opprinnelige arkitekten bak denne ekspansjonen var president Getúlio Vargas, og etterspørselen etter gummi fra de allierte styrkene under andre verdenskrig ga det finansielle fundamentet til ekspansjonen.
I 1960 bidro byggingen av den nye hovedstaden Brasília i innlandet av Brasil også til åpningen av Amazonas-bassenget. Et storstilt koloniseringsprogram førte til at familier fra nordøstre Brasil flyttet til skogen, oppmuntret av løfter om billig land. Mange bosetninger vokste langs veien fra Brasília til Belém, men jorda i regnskogen viste seg å være vanskelig å dyrke.
Likevel fortsatte de langsiktige utviklingsplanene. Veier ble ryddet gjennom skogen, og i 1970 begynte arbeidet med den transamazoniske hovedveien (Transamazônica). Tre banebrytende hovedveier ble ferdigstilt innen ti år, men levde aldri opp til forventningene. Store deler av den transamazoniske hovedveien og dens tilhørende veier er forlatt og ufremkommelige i regntiden. Små byer og landsbyer er spredt over skogen og fordi vegetasjonen er så tett er noen fjerntliggende områder fortsatt uutforsket.
Med en nåværende befolkning på 1,8 millioner mennesker er Manaus den største byen ved Amazonas. Manaus utgjør alene cirka 50 % av befolkningen i den brasilianske delstaten Amazonas, som er den største delstaten i Brasil regnet etter areal.
Transport
Et containerskip ved havna i ManausEn typisk rutebåt på Amazonas
Skipstrafikk
Elva Amazonas er fortsatt hovedtrafikkåren i Amazonasbekkenet, spesielt for godstransport. Det er ingen jernbaner, og veier er få og ofte uframkommelige i regntiden. De fleste byene blir betjent med rutefly, men for en stor del av innbyggerne i Amazonas-regionen er de typiske lokale rutebåtene den vanligste transportmåten. De fleste passasjerene overnatter i medbrakte hengekøyer på de øvre dekkene, mens den nedre delen av skipet brukes til transport av gods. På vei nedover elva bruker skipene hovedstrømmen, mens de oppstrøms bruker de mange sidekanalene hvor vannføringen og stømhastigheten er lavere.
Hovedelva, som er mellom to og ti kilometer bred, er seilbar for havgående fartøyer opp til Manaus, 1500 km fra munningen. Mindre fartøyer, på mellom 3000 og 9000 tonn og opptil 5,5 meter dypgang, kan nå helt til Iquitos i Peru, 3600 km fra havet. Mindre elvebåter kan nå ytterligere 780 km lengre oppover, til fjellkløfta Pongo de Manseriche i sideelva Marañón. De viktigste havnebyene ved Amazonas er Iquitos i Peru, Leticia i Colombia og Manaus i Brasil. Også de største sideelvene, som Negro og Tapajos, blir trafikkert av skip. Ved munningen av elva går hovedskipsfartsleden langs den 300 meter brede Canal de Breves sør for øya Marajo til havnebyen Belém øst for elva Pará.
Veitransport
Ingen bruer krysser over Amazonas' hovedløp.[27] Dette skyldes ikke de store dimensjonene, for over mesteparten av dens lengde er Amazonas' bredde godt innenfor hva som er mulig å krysse med dagens teknologi. Imidlertid renner storparten av elva gjennom tropisk regnskog, hvor det er få veier og enda færre byer, så det har ikke vært behov for bruer. I oktober 2010 åpnet imidlertid Ponte Rio Negro over sideelva Rio Negro ved Manaus, bare 11 kilometer fra hvor den munner ut i Amazonas.
Rundt 2–400 kilometer sør for Amazonas ligger den over 4000 km lange hovedveien Transamazônica (BR-230), som går parallelt med elva. Veien var opprinnelig planlagt å gå helt til Colombia og Ecuador i vest, men byggingen stanset ved byen Lábrea ved sideelva Purus. De vestlige delene av veien er ikke asfaltert og er i dag i dårlig forfatning, spesielt vest for Itaituba.
^Molinier; m.fl. (1993). «Hydrologie du bassin de l'Amazone»(PDF). Grands Bassins Fluviaux, Paris, 22-24 novembre 1993. Besøkt 18. juli 2012.CS1-vedlikehold: Eksplisitt bruk av m.fl. (link)
^Sepp Friedhuber: Uramazonas – Fluss aus der Sahara. Med bidrag av Klaus Giessner, Herbert Habersack, Gero Hillmer m.fl., 2. opplag, Tecklenborg, Steinfurt 2006, ISBN 978-3-939172-01-7
^abcMann, C, C., red. (2005). 1491: New Revelations of the Americas Before Columbus. University of Texas. s. 296. ISBN1-4000-3205-9.CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste (link)
^Samuel Morison (1974). The European Discovery of America: The Southern Voyages, 1492–1616. New York: Oxford University Press.
_01.jpg)
