Anna av Jerusalem

St. Anna Jomfru Marias mor
Født	Ukjent; Betlehem
Død	Ukjent; Nasaret
Beskjeftigelse	Hjemmeværende hustru
Ektefelle	Joakim
Mor	Emerentia
Søsken	Sobe; Esmeria
Barn	Maria
Nasjonalitet	Romerriket
Gravlagt	Jomfru Marias grav
Helligkåret	Oldkirkelig tid
Anerkjent av	Universelt
Festdag	26. juli (vest)/9. september (øst) (sammen med Joakim
Se også	www.katolsk.no/biografi/anna.htm Ekstern biografi
Vernehelgen	Bretagne, Firenze, Innsbruck, Napoli, for gravide, mødre, enker, søstre, husmødre, kvinnelige arbeidere, hushjelper, bergverksarbeidere, gullsmeder, vevere, dreiere, kunstsnekkere, møllere, kremmere, seilere, skreddere, for et lykkelig giftermål og for ekteskapet, for en god fødsel og for fruktbarhet, for regn; mot uvær; for gjenfinning av mistede gjenstander; for den hellige Annas søstre
I kunsten	Særlig sittende med Maria på fanget, som i sin tur har Jesusbarnet på fanget (se Anna selvtredje)
	Anna av Jerusalem på Commons

Anna var ifølge tradisjonen jomfru Marias mor. I kristen tradisjon har hun dermed en spesiell rolle, som oppdrager for Maria og som mormor til Jesus Kristus. Dette er spesielt fremtredende i de kirker som praktiserer helgenkult. Verken hun eller mannen Joakim er nevnt i Det nye testamente. Det eldste skriftet som nevner dem, er Jakobs protoevangelium fra det 2. århundre; det er ingen grunn til å feste lit til det som en historisk korrekt fremstilling. Men i mangel på kunnskap om dem kalles de Anna og Joakim.

Anna er ofte kjent under tilnavnet «Anna selvtredje», som sikter til den vanligste fremstillingen av henne i kunsten: Sittende med jomfru Maria på fanget, som i sin tur har Jesusbarnet på fanget. I den katolske kirke er hun formelt omtalt som «Guds allerhelligste mors hellige mor». Hun feires i vestkirken sammen med sin mann Joakim den 26. juli. Det er også en tilleggsfest den 9. desember, dagen etter festen for Marias uplettede unnfangelse. I østkirken feirest paret sammen den 9. september.

Historie

I Det nye testamente nevnes ikke jomfru Marias foreldre noe sted, heller ikke hennes oppvekst eller familie. Likevel vokste det tidlig frem en tradisjon rundt dette i oldkirken. Eldst og med størst påvirkningskraft er Jakobs protoevangelium, først skrevet på gresk. I østkirken er det bevart en rekke håndskrifter, ikke bare på gresk, men også i koptisk, armensk, georgisk, armensk, etiopisk, kirkeslavisk og arabisk oversettelse. I vestkirken falt Protoevangeliet derimot i vanry på 300- og 400-tallet, ettersom Hieronymus anklaget det for «absurditeter», og pavene Damasus I, Innocens I og Gelasius I forkastet det som usannferdig. Hieronymus gjorde mest ut av Protoevangeliets forsøk på å forklare Jesu brødre (Markus 6,3 og Matteus 13,55-56) som hans halvbrødre, dvs. Josefs sønner fra et tidligere ekteskap. Hieronymus og vestkirken foretrakk å tolke teksten dithen at Jesu brødre i virkeligheten var hans fetre, sønner av jomfru Marias søstre. Slik kunne man tenke seg at verken Maria eller Josef noen gang hadde hatt noe kjønnsliv.^[3]

Kristne var opptatt av hvorfor akkurat jomfru Maria ble utvalgt til «Guds mor» - om hun var syndig på linje med andre mennesker, og dermed avhengig av sin sønns død for sin frelse, eller om hun var født ubesmittet av arvesynden. Kirkemøtet i Basel bestemte seg for det siste synspunktet i 1438, og i 1854 fikk pave Pius IX det vedtatt som et katolsk dogme. Men i senmiddelalderen ble Maria ubesmittede unnfangelse trukket sterkt i tvil av teologer, særlig dominikanerne. Ettersom samleie ble oppfattet som måten arvesynden ble overført mellom generasjonene, ble legenden om Marias foreldres adskillelse det siste året før hun ble født, avgjørende viktig i debatten om emnet. I noen versjoner av sagnet hevdes at Maria ble mirakuløst unnfanget i det øyeblikk engelen viste seg for hennes mor, eller da hennes foreldre møttes igjen ved Jerusalems gylne port i en kysk omfavnelse. Men etter dominikanernes oppfatning ble jomfru Maria unnfanget på akkurat samme måte som alle andre mennesker, etter at hennes foreldre var gjenforent.^[4]

Før reformasjonen var Anna en viktig helgen i Norge. Dette skyldes dels hennes patronat for en rekke grupper, men også at flere ordenssamfunn fremmet kulten for Anna og Joakim, ikke minst fordi de var et forbilde for ektepar. Anna ble også sett som bildet på den perfekte mormor.

Relikvier

Relikviene hennes skal ha blitt brakt til Konstantinopel i 710. I 1333 var de fortsatt i Hagia Sofia. De ble så delt mellom Jerusalem og Roma; i Roma har man avbildninger av henne fra 700-tallet i Santa Maria Antiqua, så hennes kult er svært gammel der.

Senere har en rekke steder hevdet at de har relikvier fra Anna: Düren i Rhinland (hodet), Wien (en arm), Apt-en-Provence, Canterbury, Reading og Durham. Ifølge tradisjonen i Apt ble hennes legeme bragt dit av Lasarus, gjemt av Auspicius i 300-tallet og gjenfunnet under Karl den store. I 1664 ble de lagt i et vakkert kapell. Hodet ble ifølge en annen tradisjon oppbevart i Mainz inntil 1510, da det ble stjålet og bragt til Düren.