Archibald Henry Sayce

Archibald Henry Sayce
Født	25. sep. 1845; Shirehampton
Død	4. feb. 1933 (87 år); Bath
Beskjeftigelse	Grammatiker, arkeolog, historiker, egyptolog, assyriolog, skribent
Utdannet ved	The Queen's College
Nasjonalitet	Storbritannia
	Archibald Henry Sayce på Commons

Archibald Henry Sayce (født 25. september 1845 eller 1846 i Shirehampton nær Bristol, død 4. februar 1933 i Bath) var en engelsk orientalist, særlig assyriolog men også egyptolog. Sayce ble presteviet i 1870 og ble i 1876 Max Müllers etterfølger som ekstraordinær professor i sammenlignende språkforskning i Oxford, og i 1891 professor i assyriologi der.

Biografi

Barndom og grunnutdannelse

Sayce var sønn av Mary og Henry Samuel Sayce, en anglikansk sogneprest. Som barn led han av tuberkulose og ble undervist i hjemmet. Han var begavet, og som tiåring leste han Vergil og Xenophon; hebraisk begynte han å lære seg som 14-åring. Så begynte han å lese publikasjoner fra kileskriftutforskerne Georg Friedrich Grotefend, Henry Creswicke Rawlinson, Edward Hincks, William Henry Fox Talbot og Jules Oppert og allerede som ung student var han godt utrustet for de fag som var knyttet til kileskriftkilder.

I 1865 begynte han studier ved Queen’s College i Oxford, som han avsluttet i 1869 med en B.A.. Samme år ble han fellow of Queen's. Et år etter var han tutor ved samme college. I 1870 ble han ordinert til prest i Church of England. Fra 1891 til 1915 var Sayce professor i assyriologi i Oxford. Han etablerte fagene assyriologi og hetittologi i Storbritannia.

Forskning

Hans første arbeid om kileskrift publiserte han allerede i 1870 under tittelen An Accadian Seal i Journal of Philology. Til hans tidlige verker hører også Assyrian Grammar (1872) og Elementary Grammar with Reading-Book of the Assyrian Languages (1875) og Lectures upon the Assyrian Language and Syllabar (1877). Ved sine forelesninger i det i 1870 grunnlagte Society of Biblical Archaeology og ukentlige bidrag i The Times og New York Independent hadde Sayce snart etablert seg som autoritet på feltet. Blant medlemmene i nevnte selskap var også Edwin Norris, Hormuzd Rassam, William Henry Fox Talbot og George Smith, som også befattet seg med kileskriftstekster. For universitetet i Oxford var han fra 1874 og i et tiår representant i Old Testament Revision Company.

I 1876 ble Sayce Deputy Professor for filologi og publiserte tobindsverket Introduction to the science of language.

Under denne tiden tok han hyppig forskningsfri og reiste gjennom Europa og Asia, Det fjerne østen, Nord-Afrika og Nord- og Sør-Amerika.

Sayce var ugift, og døde den 4. februar 1933 i Bath.

Kileskriftinnskripsjonene fra Van

Archibald Henry Sayce offentliggjorde i 1882 en skjellsettende artikkel i Journal of the Royal Asiatic Society der han behandlet og dechiffrerte de urarteiske kileskrift-innskriftene fra Van øst i dagens i Tyrkia. I artikkelen presenterte han en ny geografisk og tidsmessig plassering av Manna, som tidligere var blitt lokalisert til nær Van^[7].

Etter offentliggjørelsen mottok Sayce lykkønskninger fra blant andre Stanislas Guyard i Paris, D.H. Müller i Wien og Kerope Patkanov i St. Petersburg, og de sendte ham forbedringsforslag og tilleggsopplysninger angjeldende urarteisk (eller «vannisk») grammatikk og vokabular. Dette gjennomarbeidet Sayce i et bidrag som han offentliggjorde i 1888^[8]^[9]

Hattušsa og hetittene

William Wright hadde i 1884 oppdaget ved Boğazköy hieroglyf-innskrifter med en inntil da ukjent skrift, men som lignet de funnet ved Hamath i Syria. Sayce og William Wright identifiserte ruinene i Boğazköy med Hattušsa, hovedstaden i hettittenes rike, som ifølge Wright strakte seg fra Egeerhavet og østover til Eufrats bredder.^[10]

The Royal Asiatic Society i London som depositorium for kileskrifttekster

Etter Sayces publikasjon mottok Royal Asiatic Society i London meldinger om alle nyoppdagene kileskriftinskripsjoner. Snart ble det oppdaget en tospråklig tekst (urarateisk og assyrisk) i Kelišin (Kelashin–stelen, i dag Osjnavieh i provinsen Vest-Aserbajdsjan, sørvest for Urmiasjøen i dagens Iran) og likeledes i Topzava. Teksten bekreftet Sayces dechiffrering av det urarteiske språk; noen mindre rettelser kunne foretas og viktige vokaler tilføyes. Innskriften forteller om herskeren Išpuinis seier etter hans tronbestigning i 828 f.Kr., og lister opp de assyriske herskere med tittel og navn.

Det keiserlige arkeologiske selskap i Moskvas ekspedisjon kunne bidra med et stort antall innskrifter som kunne innordnes etter funnet av denne listen, og dette ble offentliggjort av Nikolskij og Vladimir S. Golenischeff. Den største samlingen av nye tekster kom fra Waldemar Belck, som i 1891 oppdaget Rusa-stelen og i 1898/99 sammen med Carl Ferdinand Friedrich Lehmann-Haupt foretok utgravninger av Toprakkale, klippeborgen i Van.

I Egypt og Nildalen

Under sine opphold i Egypt under utgravningssesongen under den europeiske vinter leide Sayce alltid en velutstyrt båt på Nilen, der han hadde sitt bibliotek og kunne innby gjester til en kopp te.

En bondekone hadde funnet leirtavler med kileskrift i Tell el-Amarna, som via omveier ble kjøpt av museet i Kairo i 1887. Amarna var den nye hovedstad Achet-Aton bygd av Echnaton, der Flinders Petrie hadde foretatt den første vitenskapelige utgravning høsten 1892 for Egypt Exploration Fund. Der fant han en del leirtavler etterhvert. Sayce hadde inten mer påtrengende å gjøre enn å studere Amarnabrevene som var angraft i Boulaq Museum i Kairo (i dag Det egyptiske museum). Det skulle vise seg at faraoenes hoff hadde korrespondert på disse kileskriftleirtavlene med sine allierte Fremre Asia. Deriblant var to brev fra «kongeriket Chota», Hatti-landet, med akkadiske tekster. Sayce offentliggjorde 1888/89 en beretning om dette for Society of Biblical Archeology.^[11].

Sayce kjente de britiske arkeologene som virket i Egypt, som for eksempel Flinders Petrie, Somers Clarke, Joseph John Tylor og Frederick W. Green (1869-1949). De to sistnevnte hadde foretatt utgravninger i 1895–97 i El-Kab. El-Kab ligger ved Nilens høyre bredd, ca. 15 km nord for Edfu. Ved sin massive bymur av adobe, som måler ca. 520 m x 590 m, er den godt synlig i landskapet. Årene 1901–02 deltok Sayce på Greens og Somers Clarkes utgravninger. I klippeveggene rundt finnes det et stort begravelsesanlegg (nekropol) med over 300 klippegraver og mastabaer (for de rike) fra Amenophis III tid, den mektige hersker av det 18. dynasti. Sammen med egyptologen James Edward Quibell avdekket han mastabaer og klippegracer i El-Kab.

Videre spilte Sayce en betydelig rolle under utgravningene av Meroë, Etiopias gamle hovedstad. Fra 1909 til 1914 avdekket John Garstang (1876-1956) fra University of Liverpool byen Meroë i all sin bredde, og underveis oppdaget han i 1912 de kongelige bad (som han kalte funnet). Meroë var hovedstad for kongeriket Kusj. Den ligger i dagens Sudan, rundt 220 kilometer nord for dagens Khartoum. Fra denne utgravningen kom det en bok med en innføring og et kapittel om Sayces dechiffrering av innskrifter, og et kapittel om Meröe-innskriftene av Francis Llewellyn Griffith (1862–1934) og fotografier av Horst Schliephack.^[12].

Verker

Archibald Henry Sayce (1872). An Assyrian grammar, for comparative purposes. Trübner. s. 188. Besøkt 5. juli 2011.
Archibald Henry Sayce (1877). An elementary grammar: with full syllabary and progressive reading book, of the Assyrian language, in the cuneiform type (2 utg.). Samuel Bagster and Sons. s. 131. Besøkt 5. juli 2011.
Archibald Henry Sayce (1877). Lectures upon the Assyrian language, and syllabary: delivered to the students of the archaic clases. Bagster. s. 157. Besøkt 5. juli 2011.
Archibald Henry Sayce (1875). Archaic classics. An elementary grammar; with full syllabary and progressive reading book, of the Assyrian language, in the cuneiform type. Samuel Bagster. Besøkt 5. juli 2011.
Archibald Henry Sayce (1877). An elementory grammar: with full syllabary and progressive reading book (2 utg.). S. Bagster and sons. s. 131. Besøkt 5. juli 2011.
Archibald Henry Sayce (1885). Assyria: its princes, priests, and people (ATLA monograph preservation program). Volume 7 of By-paths of Bible knowledge. Religious Tract Society. s. 165. Besøkt 5. juli 2011.
Archibald Henry Sayce (1893). Social life among the Assyrians and Babylonians (ATLA monograph preservation program). Volume 18 of By-paths of Bible knowledge. Religious Tract Society. s. 126. Besøkt 5. juli 2011.
Archibald Henry Sayce (1894). A primer of Assyriology (ATLA monograph preservation program). Fleming H. Revell. s. 127. Besøkt 5. juli 2011.
Assyrian Grammar for Comparative Purposes (1872)
Principles of Comparative Philology (1874)
The Chronology of the Bible connected with Contemporaneous Events in the History of Babylonians, Assyrians and Egyptians (1874)
Babylonian Literature (1877)
Introduction to the Science of Language (1879)
Monuments of the Hittites (1881)
The Ancient Empires of the East: Herodotos I-III. (1883)
Ancient Empires of the East (1884)
Fresh Light from the Ancient Monuments (1884)
Introduction to the Books of Ezra, Nehemiah and Esther (1885)
Assyria (1885)
Hibbert Lectures, 1887: Lectures on the Origin and Growth of Religion (1887)
The Hittites (1889)
The Life and Times of Isaiah (1889)
Races of the Old Testament (1891)
Higher Criticism and the Verdict of the Monuments (1894)
Patriarchal Palestine (1895)
The Egypt of the Hebrews and Herodotus (1895)
A History of Classical Greek Literature Pt.1 & Pt.2 (1895)
Early History of the Hebrews (1897)
Israel and the Surrounding Nations (1898)
The Early History of the Hebrews 1899
Babylonians and Assyrians (1900)
The Religions of Ancient Egypt and Babylonia (1902) The Gifford Lectures
Archaeology of the Cuneiform Inscriptions (1907)

Han bidrog også med vesentlige artikler i 9., 10. og 11. utgave av Encyclopædia Britannica.

Referanser

^ Encyclopædia Britannica Online, global.britannica.com, besøkt 7. februar 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Académie des inscriptions et belles-lettres, www.persee.fr, besøkt 7. februar 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Dictionary of National Biography, oxfordindex.oup.com, besøkt 7. februar 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 4. mai 2014^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Autorités BnF, BNF-ID 13011252t, besøkt 10. oktober 2015^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014^{[Hentet fra Wikidata]}
^ «The Cuneiform inscriptions of Van», I: Journal of the Royal Asiatic Society 14, 1882, s. 571–623
^ Journal of the Royal Asiatic Society 20, 1888
^ A. H. Sayce: «The Kingdom of Van (Urartu)» i: The Cambridge Ancient History bind 20. XX, Chapter VIII, s. 169-186, Cambridge 1925
^ William Wright: The Empire of the Hittites, London 1886.
^ A.H. Sayce: «The Cuneiform Tablets of El-Amarna, now preserved in the Boulaq Museum», i: Proceedings of the Society of Biblical Archaeology 11 (1888/89)
^ John Garstang: Meroë. The City of the Ethiopians; Being an Account of a First Season's Excavations on the Site, 1909–1910, Clarendon Press, Oxford 1911