Etter å ha vendt tilbake til Dublin var han i 1899 medgrunnlegger for avisen United Irishman sammen med William Rooney, som døde i 1901. I 1910 giftet Griffith seg med sin forlovede gjennom femten år, Maud. De fikk en sønn og en datter sammen.
De grunnleggende prinsippene for Sinn Féins politikk hadde blitt tegnet opp i en bok Griffith gav ut i 1904, Resurrection of Hungary. Han beskrev der hvordan Ungarn hadde oppnådd samme status som Østerrike innenfor staten Østerrike-Ungarn. Selv om han ikke var monarkist, mente Griffith at det var en fruktbar vei å gå å få opprettet et eget irsk kongedømme parallelt med Storbritannia, med samme monark men separate regjeringer og parlamenter. Dette ville konstitusjonelt sette Irland i samme situasjon som i 1801, men siden katolsk emansipasjon var gjennomført fra 1829 av var velgermassen ikke lenger rent unionistisk. Denne tanken ble aldri tatt opp av andre ledere, bortsett fra Kevin O'Higgins som lekte med tanken kort tid før han ble myrdet.
Griffith ønsket å kombinere Parnells ideer med en tradisjonell separatistisk tilnærming. Han så ikke på seg selv som en leder, men som en strateg som kunne legge opp løpet for en annen. En sentral tanke for ham var irske representanter ikke burde møte i Det britiske parlamentet, men at de i stedet burde etablere et eget irsk parlament.
I 1906 tapte United Irishman et injuriesøksmål og gikk konkurs. Griffith klarte i 1909 å begynne å gi ut avisen igjen, da under navnet Sinn Féin. Den ble en kort tid dagsavis, og overlevde frem til britene forbød den i 1914. Senere ble den sporadisk utgitt som en ultranasjonalistisk avis under navnet Nationality.
Sinn Féin stilte til valg i North Leitrim i 1907, etter at det sittende parlamentsmedlemmet hadde gått over til Sinn Féin. På denne tiden ble partiet infiltrert av Irish Republican Brotherhood, som mente de kunne bruke Sinn Féin for å nå sine mål. Partiet fikk flere representanter i lokalstyrer, de fleste i Dublin der blant annet W.T. Cosgrave var valgt inn. Fra 1910 hadde partiet en dissidentfløy som gav ut månedsmagasinet Irish Freedom, og denne gruppen var en innfallsport for IRB.
IRB mente at Sinn Féins politikk måtte endres på noen punkter. Spesielt reagerte de på Griffiths monarkistiske idéer, som de ville bytte ut med republikanisme, og på en del konservative tanker, som at Griffith støttet arbeidsgiverne under Dublin-lockouten i 1913–1914, fordi han mente at James Larkinssyndikalisme ødela irsk industri, noe britisk industri tjente på.
Påskeopprøret
I april 1916 brøt påskeopprøret ut, og republikanere tok kontroll over flere posisjoner i Dublin og proklamerte opprettelsen av en uavhengig republikk. I media og blant politikere ble dette ofte beskrevet som «Sinn Féin-opprøret», men partiet hadde ikke del i det; det var IRB, Irish Volunteers og Irish Citizen Army som stod bak.
Da opprørere som hadde blitt fengslet slapp ut eller rømte i 1917 gikk de aller fleste inn i Sinn Féin, for å bruke partiet i kampen for en republikk. Dette førte til en kollisjon mellom de opprinnelige medlemmene som støttet Griffiths tanke om et dobbeltmonarki, og de radikale republikanerne som kom inn. De nye medlemmenes leder var Eamon de Valera. Under partiets Ard Fheis, eller partikonferanse, i oktober 1917 førte denne striden til en splittelse.
Som et kompromiss ble man enige om å arbeide for opprettelsen av en republikk, men at det når denne var stabil nok ble holdt en folkeavstemning om styreform. En forutetning for dette var at intet medlem av den britiske kongefamilie kunne velges til monark dersom folket ville ha monarki. Griffith gikk på denne konferansen ut av ledelsen, og ble erstattet av de Valera.
Lederne for Irish Parliamentary Party (IPP) søkte et samarbeid med Griffith i forbindelse med trusselen om innføring av verneplikt, noe som kunne komme til å skje fordi britene trengte flere soldater under første verdenskrig. Griffith krevde av IPP måtte ta opp en del av hans mer radikale idéer, og John Dillon fra IPP avviste dette. IPP skulle som følge av dette lide et fullstendig nederlag i det britiske parlamentsvalget 1918, og partiet ble etter valget oppløst.
Uavhengighetskrigen
I 1918 ble Griffith valgt inn i parlamentet for Sinn Féin i et suppleringsvalg i East Cavan. Han beholdt dette setet i parlamentsvalget, og han vant også setet for Tyrune North-West.
Sinn Féins parlamentsmedlemmer tok ikke sine seter i det britiske parlamentet, men opprettet i stedet sitt eget parlament, Dáil Éireann. Samme dag som dette ble samlet for første gang falt skuddene som utløste den irske uavhengighetskrig. Dáil proklamerte opprettelsen av Den irske republikk, med Eamon de Valera som president for Dáil Éireann (senere president for Den irske republikk), og Michael Collins som finansminister og sjef for IRAs etterretning.
Mens de Valera var i USA 1919–1921 var Griffith fungerende president. Han ble fengslet i 1921, men ble løslatt etter kort tid.
Traktatforhandlingene
Mot slutten av 1921 bad de Valera Griffith om å lede delegasjonen som skulle forhandle om den anglo-irske traktat. Griffith var det av delegasjonsmedlemmene som var mest innstilt på å finne et kompromiss, mens Michael Collins var den som i størst grad bidro til å overtale andre til å akseptere kompromisset. Da traktaten hadde blitt ratifisert først av Dáil i desember 1921 og deretter av Sør-Irlands parlament i januar 1922 gikk de Valera av. Han håpet at traktatmotstanderne ville vinne et nyvalg, slik at han kunne stoppe implementeringen av traktaten. Slik gikk det ikke, og Grifftith ble ny president. Han tok tilbake den gamle tittelen, president for Dáil Éireann, fremfor president for Den irske republikk som de Valera hadde innført. Griffith var i denne stillingen mest en utstillingsfigur, mens Michael Collins var den som faktisk styrte mye av utviklingen. Collins var leder for Sør-Irlands provisoriske regjering, et organ som var opprettet i henhold til Government of Ireland Act 1920 og traktaten. Forholdet mellom de to kunne være anspent i den siste tiden.
Griffiths død
Griffith kom under økende press, spesielt på grunn av kranglene med gamle venner som de Valera. Nasjonen var også på vei inn i kaos etter at den irske borgerkrig brøt ut 28. juni 1922. Hans helse hadde en tid lidd under dette, og tilstanden ble stadig forverret. Den 12. august 1922 døde han av hjerneblødning, femti år gammel. Michael Collins ledet paraden under hans statsbegravelse; bare dager senere ble han myrdet i Cork.
Referanser
^abGran Enciclopèdia Catalana, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0031141[Hentet fra Wikidata]
.jpg)
