Asteroider er småplaneter, spesielt de som befinner seg i det indre solsystemet. De største av disse har også blitt kalt planetoider. Disse begrepene har historisk sett blitt brukt om alle astronomiske legemer i bane rundt solen som ikke har noen form for planetskive, og som heller ikke har blitt observert å ha de karakteristiske egenskapene til en aktiv komet. Etter hvert som småplanetene i det ytre solsystemet ble oppdaget, ble de volatil-baserte overflatene funnet å ligne mer på kometer og ble derfor ofte skilt fra tradisjonelle asteroider.^[1] Begrepet asteroide brukes nå primært om de smålegemene i det indre solsystemet, og sammen med kentaurer, neptuntrojanere og transneptunske objekter i det ytre solsystemet, tilhører de gruppen småplaneter. I denne artikkelen omfatter begrepet asteroider småplanetene i det indre solsystemet.^[2]

Det finnes millioner av asteroider, og mange av disse antas å være spredte rester av planetesimaler – legemer innenfor den unge solens tåke som aldre voks seg store nok til å bli planeter.^[3] Hoveddelen av de kjente asteroidene går i bane rundt solen i regionen mellom banene til Mars og Jupiter, kjent som asteroidebeltet, eller deler bane med Jupiter (såkalte jupitertrojanere). Det finnes imidlertid også andre banefamilier med betydelig antall asteroider, inkludert nærjordsasteroider. Individuelle asteroider klassifiseres etter emisjonsspekter, hvor de fleste ligger i tre hovedgrupper: C-type, S-type og M-type. Disse ble oppkalt etter og identifiseres generelt ved henholdsvis karbon-rike, steinete og metalliske sammensetninger.

Normalt sett er det kun asteroiden 4 Vesta, som har en relativt reflektiv overflate, som kan ses med det blotte øye – og det bare på svært mørke himler og posisjonen er gunstig. En sjelden gang kan mindre asteroider passere tilstrekkelig nær jorden til at den er synlig for det blotte øye en kort stund.^[4] Per september 2013 har Minor Planet Center data for mer enn én million objekter i det indre og ytre solsystemet, hvorav 625 000 hadde tilstrekkelig informasjon til å få en nummerbetegnelse.^[5]

22. januar 2014 meldte ESA-forskere om oppdagelsen av vanndamp, den første definitive, på Ceres – det største objektet i asteroidebeltet.^[6] Oppdagelsen ble gjort ved hjelp av Herschel Space Observatorys fjerninfrarøde funksjoner.^[7] Dette funnet var uventet siden det er kometer, og ikke asteroider, som vanligvis anses å «spire jetstrømmer og søyler». Ifølge en av forskerne «begynner grensen mellom kometer og asteroider å bli mer og mer utydelig.»^[7]

En nylig oppdaget asteroide gis et overgangsnavn (slik som 2002 AT₄) bestående av oppdagelsesår og en alfanumerisk kode som indikerer halvmåneden for oppdagelsen og sekvensen innenfor den halvmåneden. Så fort en asteroides bane er blitt bekreftet, gis den et nummer, og senere kan den også få et navn (for eksempel 433 Eros). Den formelle navnekonvensjonen bruker parenteser rundt numre (for eksempel (433) Eros), men det er ganske vanlig å droppe parentesene. Uformelt, er det vanlig å droppe nummeret også, eller å droppe det etter å ha nevnt det en gang i løpende tekst.

De første asteroidene som ble oppdaget ble tilegnet ikoniske symboler på lik linje med de som tradisjonelt ble brukt for planeter. Innen 1855 var det to dusin asteroidesymboler, som ofte fremstod i flere varianter.^[8]

Asteroide	Symbol		År
1 Ceres	⚳	Ceres' ljå, speilet til å bli dobbel som bokstaven C	1801
2 Pallas	⚴	Athenas (Pallas') spyd	1801
3 Juno	⚵	En stjerne montert på et septer, for Juno, himmelens dronning	1804
4 Vesta	⚶	Alteret og Vestas hellige brann	1807
5 Astraea		En vekt, eller omvendt anker, symboler for rettferdighet	1845
6 Hebe		Hebes glass	1847
7 Iris		En regnbue (iris) og en stjerne	1847
8 Flora		En blomst (flora)	1847
9 Metis		Visdommens øye og en stjerne	1848
10 Hygiea		Hygieas serpent og en stjerne, eller Asklepiosstaven	1849
11 Parthenope		En harpe, eller en fisk og en stjerne; symboler for sirenene	1850
12 Victoria		Laurbærkransen og en stjerne	1850
13 Egeria		Et skjold, symbol for Egerias beskyttelse, og en stjerne	1850
14 Irene		En due frakter en olivengren (symbol for irene 'fred') med en stjerne på hodet,[9] eller en olivengren, et våpenhvileflagg, eller en stjerne	1851
15 Eunomia		Et hjerte, symbol for god orden (eunomia), og en stjerne	1851
16 Psyche		En sommerfuglvinge, symbol for sjelen (psyche), og en stjerne	1852
17 Thetis		En delfin, symbol for Thetis, og en stjerne	1852
18 Melpomene		Dplken av Melpomene, og en stjerne	1852
19 Fortuna		Lykkehjulet og en stjerne	1852
26 Proserpina		Proserpinas granateple	1853
28 Bellona		Bellonas pisk og lanse[10]	1854
29 Amphitrite		Amfitrites skall og en stjerne	1854
35 Leukothea		En fyrtårnlykt, symbolet for Leukothea[11]	1855
37 Fides		Troens kors (fides)[12]	1855

I 1851,^[13] etter at den femtende asteroiden (Eunomia hadde blitt oppdaget, gjorde Johann Franz Encke en større endring i den kommende 1854-utgaven av Berliner Astronomisches Jahrbuch (BAJ, Berlins astronomiske årbok). Han introduserte en skive (sirkel), et tradisjonelt symbol for en stjerne, som et generisk symbol for en asteroide. Sirkelen ble nummerert etter oppdagelse for å identifisere en gitt asteroide – selv om han tilegnet ① til den femte, Astraea, samtidig som de fire første bare fikk de eksisterende ikoniske symbolene. Det nummererte sirkel-systemet ble raskt adoptert av andre astronomer, og den neste asteroiden (16 Psyche) var den første som fikk betegnelse på den måten da den ble oppdaget i 1852. Psyche ble imidlertid tildelt et ikonisk symbol i tillegg, det samme ble noen ytterligere asteroider oppdaget i løpet av de neste par årene – se tabell over. 20 Massalia var den første asteroiden som ikke fikk noen ikonisk symbol, og 37 Fides var den siste som fikk et ikonisk symbol da den ble oppdaget i 1855.^[a] Det året ble Astreas nummer økt til ⑤, men de fire første asteroidene, Ceres til Vesta, fikk ikke numre før i 1867-utgaven. Sirkelen ble etter hvert omgjort til et par parenteser, som var enklere å skrive.^[9] Enkelte ganger ble den også utelatt i sin helhet, noe som ble grunnlaget for den moderne konvensjonen.^[9]

Den første asteroiden som ble oppdaget, Ceres, ble oppdaget i 1801 av Giuseppe Piazzi, og ble ansett å være en ny planet.^[b] Oppdagelsen av flere lignende legemer fulgte i etterkant. Med datidens utstyr fremstod disse som små lyspunkter – omtrent som stjerner – med små eller ingen planetskiver. De var likevel lette å skille fra stjerner på grunn av den tilsynelatende bevegelsen. Dette fikk astronomen William Herschel til å foreslå begrepet «asteroide»,^[c] på gresk skrevet som ἀστεροειδής asteroeidēs 'stjernelignende stjerneformet', fra gammelgresk ἀστήρ astēr 'stjerne, planet'. Tidlig på andre halvdel av det nittende århundre ble begrepene «asteroide» og «planet» (ikke alltid kvalifisert som «mindre») fremdeles brukt om hverandre; for eksempel står det i Annual of Scientific Discovery for 1871:

Professor J. Watson har av Paris Academy of Sciences blitt tildelt astronomiprisen Lalande foundation for oppdagelsen av åtte nye asteroider på ett år. Planeten Lydia (No. 110), oppdaget av M. Borelly ved Marseille-observatoriet [...] M. Borelly hadde tidligere oppdaget de to planetene med numrene 91 og 99 i systemet av asteroider som svever mellom Mars og Jupiter

^[d][14]

Metoder for å oppdage asteroider har forbedret seg dramatisk i løpet av de siste to århundre.

I de siste årene av det 18. århundre organiserte Franz Xaver von Zach en gruppe på 24 astronomer til å søke på himmelen etter den manglende planeten, som av Titius-Bodes lov var forutsagt å ligge 2,8 AE fra solen, delvis fordi William Herschel oppdaget planeten Uranus i 1781 ved avstanden som loven forutsa. Oppgaven krevde at håndtegnede himmelkart ble forberedt for alle stjerner dyrekretsen ned til et gitt nivå av lysstyrke. På etterfølgende netter ble himmelen kartlagt på nytt, og forhåpentlig vis ble objekter som flyttet på seg oppdaget. Den forventede bevegelsen til den manglende planeten var omtrent 30 buesekunder per time, lett merkbart for en observatør.

Det første objektet, Ceres, ble ikke oppdaget av et medlem av gruppen, men snarere ved en tilfeldighet i 1801 av Giuseppe Piazzi, direktør ved observatoriet i Palermo på Sicilia. Han oppdaget et nytt stjernelignende objekt i Tyren, og fulgte forflytningen til dette objektet over flere netter. Kollegaen til Piazzi, Carl Friedrich Gauss, brukte disse observasjonene til å finne den eksakte avstanden mellom dette objektet og jorden. Gauss' beregninger plasserte objektet mellom planetene Mars og Jupiter. Piazzi oppkalte den etter Ceres, den romerske gudinnen for landbruk.

Ytterligere tre asteroider (2 Pallas, 3 Juno og 4 Vesta) ble oppdaget i løpet av de neste par årene, der Vesta som den siste av disse ble oppdaget i 1807. Etter ytterligere åtte års resultatløse søk, antok de fleste astronomer at det ikke fantes flere og avbrøt ytterligere søk.

Karl Ludwig Hencke fortsatte imidlertit, og begynte å søke etter flere asteroider i 1830. Femten år senere oppdaget han 5 Astraea, den første nye asteroiden på 38 år. Han oppdget også 6 Hebe mindre enn to år senere. Etter dette deltok flere astronomer i letingen, og minst en ny asteroide ble oppdaget hvert år etter dette (med unntak av krigsåret 1945). Notable asteroidejegere av denne tidlige æraen var J.R. Hind, Annibale de Gasparis, Robert Luther, H. M. S. Goldschmidt, Jean Chacornac, James Ferguson, Norman Robert Pogson, E. W. Tempel, J. C. Watson, C. H. F. Peters, A. Borrelly, J. Palisa og Auguste Charlois.

I 1891 forbedret Max Wolf bruken av astrofotografering for å oppdage asteroider, som fremstod som korte streker på fotografiske plater med lang eksponeringstid. Dette førte til en kraftig økning i oppdagelser sammenlignet med tidligere metoder: Wolf alene oppdaget 248 asteroider – 323 Brucia var den første – mens bare litt over 300 hadde blitt oppdaget frem til da. Det var kjent at der fantes mange fler, men astronomer brydde seg ikke om dem og kalte dem «himmelens skadedyr», en frase ofte tilskrevet Eduard Suess^[15] og Edmund Weiss.^[16] Selv et helt århundre senere, var bare et par tusen asteroider identifisert, nummerert og navngitt.

Hundretusenvis av asteroider har blitt oppdaget i solsystemet, og det oppdages ca. 5 000 nye hver måned. Per 2. juli 2012 var totalt 585 452 småplaneter registrert, hvorav 331 210 har omløpsbaner som er tilstrekkelig kjente til at de kan gis permanente offisielle nummer. Av disse har 17 224^[17] fått offisielle navn. Den navnsløse småplaneten med det lengste nummeret er (3708) 1974 FV1; den navngitte småplaneten med det høyeste nummeret er 204873 FAIR.^[18]

Astronomer anslår det totale antall asteroider som er over 1 km i diameter til å være mellom 1,1 og 1,9 millioner.^[19] Den største asteroiden i det indre solsystemet er Ceres, som har en diameter på 900–1000 km. To andre asteroider i det indre solsystemet er 2 Pallas og 4 Vesta som begge har diametre på ca. 500 km. Vesta er den eneste asteroiden i hovedbeltet som kan skimtes med det blott øyet. I svært spesielle tilfeller kan jordnære asteroider også være synlige uten hjelpemidler (se 99942 Apophis).

Den totale massen av alle asteroidenen i hovedbeltet anslås å være 3,0–3,6×10²¹ kg,^[20][21] eller ca. 4 % av månens masse. Av denne massen innehar Ceres 950×10¹⁸ kg, eller 32 %. Legger man til de tre nest massive asteroidene 4 Vesta (9 %), 2 Pallas (7 %) og 10 Hygiea (3 %), blir den totale summen 51 %. De neste tre etter størrelse – 511 Davida (1,2 %), 704 Interamnia (1,0 %) og 3 Juno (0,9 %) – bidrar bare med ytterligere 3 % av totalmassen. Antallet asteroider øker siden eksponensielt mens de individuelle massene blir mindre. Kun de aller største asteroidene har tilstrekkelig masse til å være sfæriske. Resten av asteroidene har uregelmessige former.

Mange av asteroidene befinner seg i asteroidefamilier. Asteroidene i en familie har lignende baneelementer som store halvakse, eksentrisitet og inklinasjon.

• Dawn-romsonden som skal til Vesta
• Asteroider oppkalt etter kjente personer

Trykt litteratur

• Dole, Stephen H.; Asimov, Isaac (1964). Planets for Man (på engelsk). New York: Random House. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)

• Encke, J.F. (1854). «Beobachtung der Bellona, nebst Nachrichten über die Bilker Sternwarte». Astronomische Nachrichten (på engelsk). 38 (9): 143. doi:10.1002/asna.18540380907. 

• Gould, B.A. (1852). «On the Symbolic Notation of the Asteroids». Astronomical Journal (på engelsk). 2: 80. Bibcode:1852AJ......2...80G. doi:10.1086/100212. 

• Hale, George E. (1916). «Address at the semi-centennial of the Dearborn Observatory: Some Reflections on the Progress of Astrophysics». Popular Astronomy (på engelsk). 24: 550–558, på s. 555. Bibcode:1916PA.....24..550H. 

• Küppers, Michael; O’Rourke, Laurence; Bockelée-Morvan, Dominique; Zakharov, Vladimir; Lee, Seungwon; von Allmen, Paul; Carry, Benoît; Teyssier, David; Marston, Anthony; Müller, Thomas; Crovisier, Jacques; Barucci, M. Antonietta; Moreno, Raphael (2014). «Localized sources of water vapour on the dwarf planet (1) Ceres». Nature (på engelsk). 505 (7484): 525–527. Bibcode:2014Natur.505..525K. ISSN 0028-0836. PMID 24451541. doi:10.1038/nature12918. 

• Seares, Frederick H. (1930). «Address of the Retiring President of the Society in Awarding the Bruce Medal to Professor Max Wolf». Publ. Astr. Soc. Pacific (på engelsk). 42: 5–22. Bibcode:1930PASP...42....5S. doi:10.1086/123986. 

• Luther, R. (1856). «Schreiben des Herrn Dr. R. Luther, Directors der Sternwarte zu Bilk, an den Herausgeber». Astronomische Nachrichten (på engelsk). 42 (7): 107. Bibcode:1855AN.....42..107L. doi:10.1002/asna.18550420705. 

• Rümker, G. (1855). «Name und Zeichen des von Herrn R. Luther zu Bilk am 19. April entdeckten Planeten». Astronomische Nachrichten (på engelsk). 40 (24): 373. doi:10.1002/asna.18550402405. 

• Wells, David Ames; Nichols, William Ripley; Trowbridge, John; Bliss, George; Cross, Charles Robert; Kneeland, Samuel (1871). Annual of Scientific Discovery for 1871 (på engelsk). London: Trübner & Co. s. 316. 

Nettlitteratur

• «HAD Meeting with DPS, Denver, October 2013 - Abstracts of Papers» (på engelsk). Arkivert fra originalen 1. september 2014. Besøkt 27. november 2014. 

• «Provisional Designations» (på engelsk). Minor Planet Center. 20. september 2013. Besøkt 13. november 2014. 

• Harrington, J.D. (22. januar 2014). «Herschel Telescope Detects Water on Dwarf Planet - Release 14-021» (på engelsk). NASA. Besøkt 13. november 2014. 

• Hilton, James L. (17. september 2001). «When Did the Asteroids Become Minor Planets» (på engelsk). Arkivert fra originalen 18. januar 2010. Besøkt 22. november 2014. 

• «What Are Asteroids And Comets?». Near Earth Object Program FAQ. NASA – Jet Propulsion Laboratory. Arkivert fra originalen 9. september 2010. Besøkt 13. november 2014. 

• «Asteroids» (på engelsk). NASA – Jet Propulsion Laboratory. Besøkt 13. november 2014. 

• «When did the asteroids become minor planets?» (på engelsk). Naval Meteorology and Oceanography Command. Arkivert fra originalen 14. mai 2011. Besøkt 23. november 2014. 

• «Local expert reveals who really coined the word 'asteroid'» (på engelsk). South Florida Sun-Sentinel. 8. oktober 2013. Arkivert fra originalen 30. november 2014. Besøkt 27. november 2014. 

• «Closest Flyby of Large Asteroid to be Naked-Eye Visible». Space.com (på engelsk). 4. februar 2005. Besøkt 14. november 2014. 

• Wall, Mike (10. januar 2011). «Who Really Invented the Word 'Asteroid' for Space Rocks?» (på engelsk). SPACE.com. Besøkt 27. november 2014. 

Portal:Astronomi