Romsonde

Romsonder er ubemannede romfartøy som blir sendt bort fra jorden. De kretser altså ikke rundt jorden, som satellitter, men sendes til f.eks månen, andre planeter, stjerner eller bare inn i bane rundt solen. Sistnevnte kalles noen ganger kunstige planeter.

Den primære hensikten med romsonder er å innhente data for forskning fra steder hvor det i dag er teknologisk, økonomisk eller av andre grunner ikke mulig å sende romfarere. Derfor er så å si alle sonder utstyrt med minst ett, og i de aller fleste tilfellene flere vitenskapelige instrumenter. Prestisje og romkappløp har også vært en faktor.

Romsonder har besøkt alle de åtte planetene i solsystemet, i tillegg til to dvergplaneter, flere titalls måner og en flere asteroider og kometer. Fem romsonder er på vei til å forlate solsystemet for alltid, men vil ikke komme opp i interstellare avstander før om titusener av år.

Alle romsonder er skutt opp med ubemannede bæreraketter, med unntak av tre, som ble brakt opp i jordbane med amerikanske romferger sammen med rakettrinn som sendte dem ut av jordbane. Når oppskytingen er gjennomført foregår ferden videre i fri flukt, uten bruk av drivstoff til annet enn enkelte mindre banekorreksjoner underveis, før eventuell oppbremsing ved ankomst. Blant noen få unntak fra denne regelen har vært Deep Space 1/New Millennium, Hajabusa, Dawn og BepiColombo hvor sondene ble utstyrt med ionemotorer.

Romsondeferder kan vare i flere år før det primære oppdraget er utført. Voyager-sondene, som ble skutt opp i 1977, var fortsatt aktive i 2024.

Første romsonde som leverte vitenskapelige resultater av betydning var Sovjetunionens Luna 3, som i 1959 tok historiens første bilder av månens bakside. USAs Mariner 2 ble den første som studerte en planet på nært hold, da den i 1962 passerte Venus.

De første tiårene av romalderen ble alle romsonder bygget og skutt opp av USA og Sovjetunionen. Siden 1985 har også den europeiske romorganisasjonen ESA og Japan skutt noen, til både månen, Venus, Mars, asteroider og kometer. Fra rundt 2007 har også andre nasjoner sendt opp egne romsonder, deriblant India og Kina. Indias første interplanetariske romsonde, Mars Orbiter Mission ble skutt opp i november 2013. Men særlig Kina har utmerket seg med meget ambisiøse prosjekter, som har inkludert henting av overflatepørøver fra månens bakside og landing på Mars.

Veldig omtrentlig er det i romalderen blitt skutt opp to-tre romsonder i snitt pr. år, men dette har variert mye. Perioden 1979-1988 skjøt f.eks. USA ikke opp en eneste romsonde, mens Russland (etter Sovjetunionens fall) bare skutt opp tre romsonder, som alle var mislykkede (Mars'96, Fobos-Grunt og Luna 25).

Romsonder som er sendt til andre planeter (også kalt planetsonder) veier fra et par hundre kg opp til åtte tonn (Kinas Chang'e 6). De letteste er de som bare passerer forbi.

Utforskning av en planet foregår typisk i flere stadier:

Den første romsonden til en planet har alltid vært en som bare sendes forbi planeten og foretar en rask rekognosering. Disse kalles gjerne passeringssonder.

Uranus og Neptun er de eneste planetene som til nå bare har fått besøk av passeringssonder, eller mer spesifikt, én passeringssonde. Det var Voyager 2, som passerte Uranus i 1986 og Neptun i 1989.

Ingen måner utover vår egen og Saturns Titan har blitt studert på nært hold av annet enn passeringssonder eller sonder i kretsløp rundt moderplaneten. Sovjetunionens Fobos 1 og 2 holdt på å bli et unntak, men sviktet før ankomsten til Phobos, Mars' største måne, som de skulle studere i 1989.

Passeringssondene etterfølges gjerne av mer avanserte sonder (kalt kretsløpssonder, banesonder eller orbitalsonder), som er i stand til å bremse opp og gå inn i kretsløp (eller bane) rundt planeten ved ankomst. Dermed kan planeten studeres og kartlegges grundigere, gjerne over flere måneder eller år.

Dersom en romsonde skal gå inn i kretsløp rundt et himmellegeme kreves mye drivstoff til oppbremsingen, som da gjerne utgjør over halvparten av sondens opprinnelige masse.

Det er gjennom årene blitt sendt en rekke orbitalsonder til både månen, Venus og Mars. Pr. 2024 har også én blitt satt inn i bane rundt Merkur(MESSENGER), to rundt Jupiter (Galileo og Juno) og én rundt Saturn (Cassini-Huygens). Også noen asteroider, som (433) Eros, Itokawa, Vesta og Bennu, samt kometen Churyumov-Gerasimoenko, har fått besøk av én hver.

Tre planeter (Venus, Mars og Jupiter), to måner (vår egen og Titan), én kometkjerne (Tempel 1) og to asteroider (Eros og Itokawa) har blitt «berørt» av romsonder.

Landingssonder bringes frem til planeten av orbitalsonder (f.eks Viking), passeringssonder (f.eks VeGa) eller av utstyrsseksjoner som frakobles rett før ankomst og styrter ned på planeten (f.eks Spirit og Opportunity).

Ubemannede landingssonder til månen har omtrent uten unntak vært selvstendige, uten noen form for moderfartøy.

Landingssonder kan deles opp i flere «klasser»:

Disse har fortrinnsvis til hensikt å samle inn og fortløpende returnere data på vei ned mot overflaten, i den grad en slik finnes.

Eksempler på styrtsonder er de amerikanske Ranger-sondene, som på midten av 1960-tallet fotograferte måneoverflaten i rasende tempo frem til kollisjonsøyeblikket. De siste bildene viste detaljer med vesentlig mindre utstrekning enn man kunne se med teleskop fra jorden. Noe tilsvarende ble gjort av Impactor-kapselen fra den amerikanske kometsonden Deep Impact), men her var det observasjoner av virkningen av sammenstøtet (fra modersonden og med teleskoper på Jorden) som var hovedformålet med ferden.

En annen type styrtsone er penetratorer, prosjektillignende instrumentbeholdere som treffer en overflate med høy hastighet i den hensikt å trenge opptil flere meter ned i bakken og sende data derfra. Detaljerte planer om penetratorer til månen og kometer så langt ikke blitt realisert. Eneste som har vært brakt til overflaten av et annet himmellegme var de to Deep Space 2-penetratorene til Mars Polar Lander i 1999. Men ingen data ble mottatt fra noen av disse etter landingen.

På Venus har fem atmosfærekapsler fra sovjetiske Venera-sonder (nr. 4-8) og fire fra den amerikanske Pioneer Venus 2 (1960- og 1970-tallet) returnert data på vei gjennom atmosfæren, men blitt ødelagt før eller i landingsøyeblikket. Unntaket var Venera 7 og 8, samt én av Pioneer-kapslene, som fortsatte å fungere i noen titalls minutter etter landingen. Men ingen var utstyrt for å studere selve overflaten.

Omtrent det samme var tilfelle med ESAs Titan-kapsel Huygens. Huygens, som primært skulle studere atmosfæren mens den dalte ned i fallskjerm, var imidlertid utstyrt med instrumenter til å foreta enkle studier av overflaten i tilfelle den skulle overleve landingen, hvor den da også kom til å fungere en times tid i 2005.

Også Jupiter, som ikke har noen fast overflate, har hatt besøk av en atmosfærekapsel, fra Galileo i 1995. Den sendte data i en knapp time mens den dalte nedover, før den ble ødelagt av temperatur og trykk.

Venus er den eneste planeten utemom jorden hvor det har svevd ballonger i atmosfæren. De franskproduserte ballongene ble brakt dit av Sovjetunionens VeGa 1 og VeGa 2.

For å myklande på et himmellegme av en viss størrelse kreves enten bremseraketter (månen) eller varme/bremseskjold pluss fallskjermer (Venus og Titan) eller alle delene (Mars). Omtrent alltid i kombinasjon med relativt avanserte, automatiske systemer som inkluderer en- eller flerveis høyde- og dopplerradar og akselerometre. Noen enkle landingskapsler har ikke vært utstyrt med landingsstell, men de fleste myklandingssonder har benyttet tre eller fire støtdempende landingsben. Venera-sondene (nr. 9-14) samt VeGa 1 og 2 hadde én stor, ringformet landingsfot. Fire Mars-sonder har ved landingen vært omsluttet av en «kokong» av oppblåsbare kollisjonsputer. Mars-bilen Curiosity benyttet en unik landingsmetode, hvor den ble heist ned i lange vaiere fra en bremseseksjon som ble frigjort og sendt til en krasjlanding øyeblikket etter at bilen berørte overflaten. Dermed sparte man vekt i forhold til om bremseseksjonen skulle vært utstyrt med landingsben (eller kollisjonsputer) og avkjøringsramper.

Hensikten med myklanding har bl.a vært undersøkelser av den lokale geologien, av jordsmonnet ved hjelp av bl.a graveredskaper, inkludert søking etter primitiv liv (kun Mars), observasjoner av omgivelsene med kameraer og spektrometre, samt f.eks seismologiske (månen og Mars) og meteorologiske (Mars) observasjoner over lengre tid.

Kun månen, Venus og Mars har fått besøk av myklandingssonder, i tillegg til at atmosfærekapselen Huygens sendte data og bilder fra og om overflaten på Titan. I tillegg har det myklandet sonder på to asteroider (Eros og Itokawa), men uten at det her var hensikten å returnere nevneverdige data fra overflaten. Hajabusa returnerte for øvrig til Jorden med støvpartikler fra Itokawa.

Hvor lenge sondene har fungert på overflatene har variert betydelig. Mars 3 sviktet etter 20 sekunder, muligens som følge av en global støvstorm som da raste over planeten. Venera-landerne fungerte stort sett i 1-2 timer på Venus-overflaten, men ingen var forventet å fungere lenger pga. de ekstreme forholdene. Tilsvarende gjelder Huygens-kapselen på Titan. Stort sett alle månesondene har fungert minimum noen dager (Luna-kapslene), til over 10 måneder (Lunokhod 1). Mars-bilene Spirit og Opportunity var konstruert for å fungere i tre måneder. Spirit sviktet først etter over seks år på Mars-overflaten, mens man i januar 2014 kunne markere at Opportunity hadde vært i virksomhet på Mars i ti år!

Fra andre planeter foregår som regel enveiskommunikasjon med radiosignaler til jorden ved å benytte et passerende moderfartøy som reléstasjon (f.eks for Venera 11-14, VeGa og Cassini). Pr. 2014 er amerikanske landingsfartøy på Mars de eneste som har befunnet seg på en annen planet og som man har foretatt toveis kommunikasjon med. Dette har foregått via moderfartøy i kretsløp (f.eks Viking) eller via orbitalsonder skutt opp på andre tidspunkter, til og med av andre organisasjoner (ESAs Mars Express). Siden 1990-tallet har det vært lagt opp til tilnærmet fri mulighet for kommunikasjon på kryss og tvers mellom landingsfartøy og orbitalsonder som måtte befinne seg på og rundt Mars. I alle tilfeller har man også kunnet kommunisere direkte mellom jorden og landingsfartøyet, men da med vesentlig lavere båndbredde.

Månen og Mars er de eneste himmellegmene det er sendt kjøretøy til. Sovjetunionens Lunokhod 1 og 2 ble sendt til månen på begynnelsen av 1970-tallet, mens NASAs Spirit og Opportunity ble landsatt på Mars i 2004. Sistnevnte ble etterfulgt av Curiosity i 2012. Alle fem kjøretøyene har vært svært vellykkede. USAs bemannede romfartøy Apollo 15, 16 og 17 hadde med seg biler til månen for å øke astronautenes aksjonsradius.

I desember 2013 landet den kinesiske romsonden Chang'e 3 på månen, medbringende kjøretøyet Yutu.

Retur av overflatemateriale har kun skjedd fra månen (sovjetiske Luna-sonder og USAs bemannede Apollo-romfartøy), samt fra Itokawa (med Japans asteroidesonde Hyakutake).

I tillegg er det returnert oppsamlede partikler fra halen til kometen Wild 2 (med USAs Stardust) samt fra solvinden (USAs Genesis).

Allerede på 1970-tallet planla USA og Sovjetunionen prøvereturferder til Mars, men slike er stadig blitt skjøvet frem i tid av tekniske og økonomiske grunner. NASA venter ikke å få gjennomført en slik ferd før på 2030-tallet, men Kina planlegger å skyte opp sin første (Tianwen-3) med i 2028 eller 2030.

Selv om det ikke hører hjemme i denne artikkelen nevner vi at bemannede ferder til andre himmellegmer kun er foretatt til månen. Alle med amerikanske Apollo-romfartøy, i perioden 1968-1972. Apollo ble skutt opp med Saturn V-bæreraketter, bestod at et orbitalmoderfartøy (kommando- og serviceseksjonen) og et eget månelandingsfartøy, som landsatte to av de tre astronautene som var med på hver ferd. Det ble skutt opp ni Apollo-romfartøy til månen (Apollo 8-17 unntatt Apollo 9), hvorav seks landet (Apollo 11-17 unntatt Apollo 13). Alle Apollo-astronauter som ble skutt opp returnerte velberget til jorden. Men tre omkom i en brann under en bakketest før den første planlagte oppskytingen (Apollo 1).

Det har i mange tiår vært snakket om bemannede Mars-ferder, men dette ventes ikke å finne sted før på 2030-tallet, trolig senere. Det er mulig at en bemannet ferd til en asteroide vil finne sted før en bemannet Mars-ferd. Det virker også sannsynlig at det vil etableres permanent bemannede baser på månen før en Mars-ferd blir gjennomført.

Ingen romsonder har blitt sendt direkte til solen, men mange romfartøy, satellitter og romsonder har blitt utstyrt for å foreta studier av solen og dens omgivelser, de fleste fra jordens nærhet, dvs i bane rundt jorden eller i Lagrangepuntket L1, mellom jorden og solen.

Noen har blitt sendt inn i baner som har muliggjort studier som ikke hadde være mulig fra nevnte posisjoner.

• Helios.

• Stereo.
• Parker Solar Probe.

Månen var det første himmellegemet som ble besøkt av romsonder, i og med at den er mye nærmere jorden enn noen av planetene.

Selv om Sovjetunionen tapte det bemannede månekappløpet var de først ute på nesten alle områder når det gjaldt ubemannede aktiviteter ved månen. De sovjetiske månesondene het Luna og ble skutt opp mellom 1959 og 1976;

• Luna 1. Skulle treffe månen, men bommet og ble første menneskelagde gjenstand i bane rundt solen.
• Luna 2. Første gjenstand som traff månen. Skutt opp 12. september 1959.
• Luna 3. Første romfartøy som fotograferte baksiden av månen. Skutt opp 4. oktober 1959, på toårsdagen for Sputnik 1.
• Luna 9. Første romfartøy som landet mykt på månen. Overførte bilder fra overflaten. Oppskyting 31. januar 1966.
• Luna 10. Første som gikk inn i kretsløp rundt månen. Skutt opp 31. mars 1966.
• Luna 16, 20 og 24 returnerte til jorden med månejord som ble gravd opp ved landingsstedet på månen. Men dette skjedde etter at de første amerikanske Apollo-astronautene hadde tatt med seg jord- og steinprøver fra månen. Månen er eneste himmellegeme hvor det har landet romfartøy som har returnert med overflatemateriale i større omfang enn mikroskopiske partikler.
• Luna 17 og 21 hadde med seg hver sin fjernstyrte månebil, Lunokhod 1 og 2.

• Luna 24 (skutt opp 9. august 1976) var Sovjetunionens siste månesonde, og det siste romfartøy som myklandet på månen før Kinas Chang'e 3 i 2013. Til tross for at Russland «arvet» mesteparten av Sovjetunionens romprogram, har ingen månesonder til pr. 2018 vært russiske.
• Luna-Glob. Ny serie planlagte russiske månesonder. P.g.a økonomisk usikkerhet har planene stadig blitt utsatt og endret gjennom årene. Pr. 2018 er skjemaet at Luna-Glob 1 (Luna 25) skal skytes opp og lande på månen i 2021. I 2022 skal Luna-Glob 2 (Luna 26) skytes opp og sendes inn i bane rundt månen. I 2024 skal Luna-Resurs 2 (Luna 28) returnere prøver fra Månens sydpolområde.^{[trenger referanse]}

USA skjøt opp mange månesonder på 1960-tallet, i hovedsak som forberedelse til de bemannede Apollo-ferdene til månen. De aller første var passeringssonder som inngikk i Pioneer-serien, men var gjennomgående mislykkede, i hovedsak på grunn av sviktende bæreraketter.

• Ranger 1-9 (styrtfotografering)
• Surveyor 1-7 (myklanding)
• Lunar Orbiter 1-5 (kretsløp)

Amerikanske månesonder etter Apollo:

• Clementine (skutt opp 25. januar 1994). Kartla hele overflaten fra kretsløp.
• Lunar Prospector (skutt opp 7. januar 1998). Oppdaget bl.a. vann-is ved polene fra kretsløp.
• Lunar Reconnaissance Orbiter/LCROSS (skutt opp 18. juni 2009). LRO foretar detaljert kartlegging av overflaten med flere instrumenter. LCROSS-delen styrtet ned ved månens sydpol i et vellykket forsøk på å bekrefte eksistensen av vann-is i månejorden.
• GRAIL (Gravity Recovery and Interior Laboratory). Kartlegging av månens gravitasjonsfelt og indre struktur ved å måle den interne avstanden mellom to satellitter med stor nøyaktighet. Skutt opp samtidig 10. september 2011, gikk inn i kretsløp rundt månen med ett døgns mellomrom rundt nyttår 2012. Opprinnelig kalt GRAIL-A og GRAIL-B, omdøpt til Ebb og Flow (Fjære og Flo, som jo skyldes månens gravitasjon) etter å ha entret månebane.
• LADEE (Lunar Atmosphere and Dust Environment Explorer). Studier av ørsmå mengder støv og gass (atmosfære) som omgir månen. Skutt opp 6. september 2013.

ESA skjøt opp sin første månesonde, Smart-1, den 28. september 2003. Den gikk inn i bane rundt månen i midten av november 2004, over ett år etter oppskytingen. De aller fleste andre romfartøy brukte bare rundt fire døgn til månen. Den lange reisetiden skyldtes at Smart-1 benyttet ionemotorer i stedet for et eget øvre trinn til å komme seg ut av jordbanen og til månen.

Japan ble den første nasjonen utenom Sovjetunionen og USA som skjøt opp en månesonde, da de sendte opp sin eksperimentelle Hiten i januar 1990. I 2007 startet en ny utforskningfase, hvor sonder fra flere nasjoner, inkludert Japan (Selene), Kina (Chang'e) og India (Chandrayaan) ble sendt til månen. Chang'e 3 var den eneste av disse som myklandet på månen, og den hadde med seg et kjøretøy, Yutu.

Etter at oppgavene i bane rundt månen var fullført, ble Chang'e 2 i august 2011 sendt inn i bane rundt Lagrange-punktet L2 mellom Jorden og solen. I i april 2012 ble sonden sendt på en kurs som den 6. januar 2013 bakte den forbi asterioden 4179 Toutatis.

Den 3. januar 2019 gjennomførte den kinesiske romsonden Chang'e-4 den første vellykkede landing på månens bakside.^[1]

De indre planetene i solsystemet består av Merkur, Venus, jorden og Mars. De viktigste sondene som til disse planetene er:

• Mariner
  • Ti amerikanske sonder, skutt opp med vekslende hell mellom august 1962 og november 1973. Ble sendt til Venus, Mars og Merkur. Bortsett fra orbitalsondene Mariner 8 (mislykket) og -9 bestod serien av passeringssonder. Sondene var treaksestabiliserte og optimalisert for fjernmåling (kameraer og spektrometre), til forskjell fra de enklere, spinnstabiliserte Pioneer-sondene, som var bedre egnet til å observere felter og partikler.
  • Mariner 2. Skutt opp 27. august 1962. Passerte Venus 14. desember samme år. Historiens første vellykkede planetsonde.
  • Mariner 4. Skutt opp 28. november 1964. Passerte Mars 15. juli 1965. Første fotografier fra en annen planet.
  • Mariner 9. Første sonde i kretsløp rundt en annen planet (Mars). Returnerte om lag 7000 fotografier, som bl.a avslørte solsystemets største dal, Valles Marineris, oppkalt etter sonden.
  • Mariner 10. Første av foreløpig to (2014) romsonder som har observert Merkur på nært hold. Foretok tre forbiflyvninger i 1974 og 1975.
  • Mariner Jupiter-Saturn 1977, eller Mariner 11 og 12, ble før oppskytingen omdøpt til hhv. Voyager 2 og 1 (Voyager 2 ble skutt opp først). Konstruksjonen var videreutviklet for å fungere i det ytre solsystemet.
  • Mariner Mark II var et modulbasert konsept NASAs Jet Propusion Laboratory utviklet på 1980-tallet som skulle gjøre det enklere å serieprodusere og skreddersy sonder for ferder til asteroidebeltet og de ytre planetene mellom 1990 og 2010. Av økonomiske årsaker var Saturn-sonden Cassini den eneste som ble skutt opp.
• Mars/Fobos
  • Serie sovjetiske Mars-sonder med start tidlig på 1960-tallet. Første serie inkluderte passeringssonder, orbitalsonder og myklandingskapsler. Programmet har vært plaget av mislykkede oppskytinger og sonder som sviktet eller fungerte dårlig ved ankomst. Den første serien ble avsluttet med Mars 4, 5, 6 og 7, alle skutt opp i 1973. Som helhet var resultatet magert.
  • Fobos 1 og 2, skutt opp i 1988, sviktet begge før ankomsten til Mars-månen Phobos.
• Viking
  • To amerikanske Mars-sonder, skutt opp i august og september 1975. Hver Viking-sonde bestod av en landingsdel og en kretsløpsdel. Viking 1 foretok den 20. juli 1976 den første vellykkede landingen på Mars. Tidligere hadde tre sovjetiske sonder krasjet og én bommet. Svært vellykkede, men fant ikke udiskutable bevis for liv, som man hadde håpet. Modersondene kretset i bane rundt Mars og studerte hele planeten fra oven. Viking 1-landeren fungerte lengst, til 1982, da kontakten ble brutt etter en programmeringstabbe.
• Venera
  • Seksten vellykket oppskutte sovjetiske Venus-sonder, pluss noen mislykkede som ikke er nummerert. Skutt opp mellom februar 1961 (Venera 1) og juni 1983 (Venera 16).
  • Venera 4. Skutt opp 12. juni 1967. Instrumentkapsel sendte første data fra en annen planets atmosfære mens den dalte ned i fallskjerm. De ekstreme forholdene på Venus tok knekken på kapselen før den traff overflaten. På overflaten av Venus er atmosfæretrykket 90 ganger jordens og temperaturen på overflaten er +460 grader celsius.
  • Venera 7. Skutt opp 17. august 1970. Første sonde som sendte signaler fra overflaten på en annen planet.
  • Venera 9. Skutt opp 8. juni 1975. Helt ny design. Første sonde som sendte bilder fra overflaten på en annen planet. Moderfartøyet ble første sonde i bane rundt Venus. Parhest med Venera 10, som gjorde det samme.
  • Venera 13 og 14. Skutt opp i oktober og november 1981. Første (og eneste) fargebilder fra Venus-overflaten.
  • Venera 15 og 16. Kartla mesteparten av Venus' nordlige halvkule med radar. Venus er dekket av et tykt skydekke som hindrer optiske instrumenter å se ned på overflaten.
  • Venera 17 og 18 ble omdøpt VeGa 1 og 2 før oppskytingene i desember 1984, fordi de etter å ha fløyet forbi Venus (1985) og sluppet ned landingsfartøy og hver sin franske ballong med instrumenter (de to eneste til å sveve i atmosfæren på en annen planet), fortsatte forbi Halleys komet (1986). Navnet VeGa er satt sammen av Venera (russisk for Venus) og Galley (russisk for Halley).
  • Venera-D. Planlagt oppskyting 2018. Skal bestå av to kretsløpssonder og en landingsdel. Opprinnelige planer inkluderte også to ballonger og to mindre landingssonder, men disse ble kansellert i 2011.
    • Hovedsonden skal baseres på moderfartøyet til Phobos-Grunt og skal studere atmosfæren fra kretsløp med flere instrumenter.
    • En mindre kretsløpssonde skal studere magnetosfæren.
    • Landingssonden skal baseres på de store Venera/VeGa-landerne fra Sovjet-epoken, men ha en levetid på overflaten på tre timer (ca. det dobbelte av de tidligere) og være utstyrt med flere kameraer, som skal ta mere "naturlige" bilder enn de noe forvrengte panoramaene fra Venera-landerne.
• Pioneer Venus
  • To amerikanske sonder skutt opp hhv. 20. mai og 8. august 1978. Til forskjell fra de fleste andre sonder som er skutt opp parvis (dvs. med kort tids mellomrom innenfor samme prosjekt) var sondene relativt ulike.
  • Pioneer Venus 1 (også omtalt som Pioneer 12, eller Pioneer Venus Orbiter) ble plassert i en avlang bane rundt Venus. Utstyrt med ti instrumenter, primært for å studere Venus' atmosfære og magnetosfære, men som også inkluderte et radarinstrument som kartla overflaten med lav oppløsning. Brant opp i Venus' atmosfære i august 1992.
  • Pioneer Venus 2 (Pioneer 13/Pioneer Venus Multiprobe) brakte med seg én stor og tre små atmosfærekapsler, som alle sendte data frem til sammenstøtet med overflaten (en av de små fungerte også etter dette, uten at det var planlagt). Modersonden ble som planlagt ødelagt da den omtrent samtidig møtte de øvre delene av Venus-atmosfæren.
• Magellan
  • Amerikansk Venus-sonde, skutt opp 4. april 1989, for øvrig USAs første romsondeoppskyting siden Pioneer Venus 2, elleve år tidligere. Første sonde som ble skutt opp med en romferge (med et IUS øvre trinn). Alle foregående sonder ble skutt opp med engangsbæreraketter. Magellan er eneste romfartøy som har kartlagt hele Venus-overflaten med høy oppløsning med radar (ti ganger skarpere enn radarbildene fra Venera 15 og 16, som også bare kartla nordlige breddegrader). Radaren var Magellans eneste instrument.
• Messenger
  • Amerikansk Merkur-sonde. Skutt opp 3. august 2004. Messenger ble 18. mars 2011 første sonde i kretsløp rundt Merkur, som sonden over ett år skal kartlegges med flere instrumenter. Messenger er en forkortelse for MErcury Surface, Space ENvironment, GEochemistry and Ranging. Styrtet ned på Merkur 30. april 2015.
• Venus Express
  • Europeisk Venus-sonde. Skutt opp 10. november 2005. Gikk inn i bane rundt planeten i april 2006. Romsonden er bygd etter samme lest som Mars Express. Siste kontakt 18. januar 2015, falt ned i Venus-atmosfæren og brant opp i januar eller februar samme år.
• Akastsuki
  • Japansk orbitalsonde, også kjent som Planet-C eller Venus Climate Orbiter. Skal primært studere Venus' atmosfære.
  • Skutt opp 10. mai 2010 med en Japansk H-IIA bærerakett, sammen med det eksperimentelle solseilet IKAROS (Interplanetary Kite-craft Accelerated by Radiation Of the Sun.)
  • Hovedmotoren ble ødelagt da sonden skulle settes inn i bane rundt Venus 6. desember 2010, og sonden passerte forbi planeten og fortsatte i bane rundt Solen. Fem år senere, 7. desember 2015, var Akatsuki tilbake ved Venus og lyktes i å brukte de små stillingskontrollmotorene til å gå inn i en mye mer avlang bane rundt planeten enn først planlagt.^[2]
• BepiColombo
  • Europeisk Merkur-sonde. Oppskyting foretatt 20. oktober 2018. Skal gå inn i bane rundt Merkur i desember 2025.
  • Bringer med seg en noe mindre japansk sonde, MMO (Mercury Magnetospheric Orbiter), som skal etterlates i en høyere bane.
  • En planlagt landingsdel ble kansellert av økonomiske grunner.

Etter en pause i Mars-utforskingen etter Viking 1 og 2 gjenopptok USA utforskningen av Mars med romsonder på 1990-tallet. (Noen mislykkede er utelatt i oversikten under). Også Russland, ESA og Japan har skutt opp en eller to hver, men kun ESAs var vellykket.

• Mars Observer
  • Første i en ny serie romsonder, Planetary Observer, som NASA utviklet for å studere kloder i det indre solsystemet fra kretsløp, fortrinnsvis fra lav, tilnærmet sirkulær polbane. Konstruksjonen var basert på jordobservasjonssatellitter som Landsat.
  • Skutt opp 25. september 1992. Kontakt med sonden ble brutt 21. august 1993, tre dager før ankomsten til Mars.^[3] Dette var første gang en vellykket oppskutt, amerikansk planetsonde gikk tapt før dens primære oppdrag var gjennomført. Planetary Observer-programmet ble etter dette kansellert.
• Mars Global Surveyor
  • Medbrakte reserver eller kopier av fem av Mars Observers syv vitenskapelige instrumenter.
  • Skutt opp 7. november 1996, gikk inn i bane rundt Mars 12. september 1997. Returnerte et par hundre tusen bilder av Mars med mye høyere oppløsning (ned til ca. 1 m) enn Viking 1 og 2 og Mariner 9 kunne klare. Blant andre utførte oppgaver var en detaljert kartlegging av Mars' topografi. Fungerte frem til 2. november 2006.
  • Første sonde hvor aerobraking (tidligere testet ut av Magellan) var en fundamental del av ferden, dvs. at sonden oppnådde sin tiltenkte kartleggingsbane ved å benytte Mars' atmosfære, i stedet for drivstoff, til oppbremsing.
• Mars 96. Russlands første interplanetariske sonde, mye indernasjonal deltakelse.
  • Orbitalsonde med to landingskapsler og to penetratorer.
  • Gikk tapt under oppskytingen 16. november 1996.
• Mars Pathfinder (senere kalt Sagan Memorial Station)
  • Andre sonde i NASAs Dicovery Program (etter NEAR Shoemaker); Enklere, rimeligere og raskere gjennomføre prosjekter, i kontrast til det som har preget mange andre av NASAs prosjekter.
  • Skutt opp 4. desember 1996. Historiens tredje vellykkede landing på Mars. Hadde med seg et bittelite kjøretøy, kalt Sojourner, som kravlet til sammen rundt 100 meter på Mars.
• Mars Odyssey
  • Kretser i bane rundt Mars og tar bilder med lavere oppløsning, men i langt flere spektralområder (ser flere farger, også infrarødt) enn «storebror» Mars Reconnaissance Orbiter klarer. Viktig reléstasjon for Spirit, Opportunity og Curiosity.
  • Skutt opp 7. april 2001, derav navnet, oppkalt etter filmen 2001: En romodyssé. Fortsatt aktiv i februar 2014.
• Spirit og Opportunity (Kalt Mars Exploration Rover-A og -B, eller MER-A og MER-B før oppskytingene.)
  • To amerikanske solcelledrevne Mars-kjøretøy, Spirit og Opportunity, ble skutt opp 10. juni og 8. juli 2003. Landet på hver sin side av Mars, med tre ukers mellomrom i januar 2004. Har funnet flere bevis for tidligere tilstedeværelse av flytende vann, noe som var kjøretøyenes primære oppgave. Kjøretøyene ligner på, men er større enn Mars Pathfinders Sojourner.
  • Kjøretøyene var ment å fungere i 90 dager på Mars-overflaten. Siste signaler fra Spirit ble mottatt 22. mars 2010, over seks år etter landingen. Opportunity var fortsatt aktiv pr. februar 2014.
• Mars Express
  • ESAs første Mars-sonde. Skutt opp 2. juni 2003. Har kretset i bane rundt Mars siden desember 2003.
  • Brakte med seg en liten landingskapsel, kalt«Beagle 2», som landet på Mars den 26. desember 2003 for å lete etter liv. Men ingen signaler ble mottatt fra Beagle 2 etter landingen.
• Mars Reconnaissance Orbiter
  • Amerikansk banesonde, utstyrt med bl.a et kraftig teleskop som tar de mest detaljerte bildene av Mars-overflaten fra kretsløp til nå, med oppløsning ned til 30 cm fra banehøyden på 300 km.
  • Skutt opp 12. august 2005, gikk inn i bane rundt Mars 10. mars 2006. Fortsatt aktiv pr februar 2014,
  • Blant oppgavene er å studere vannhistorien på Mars, og å fungere som reléstasjon (kommunikasjonslink) mellom Jorden og landingsfartøy på Mars.
• Phoenix.
  • Landet på ganske langt nord på Mars 26. mai 2008. Et primært formål var å finne vann i form av is på og like under overflaten. Sluttet som ventet å fungere etter noen månender (10. november 2008), da solcellepanelene ikke lenger klarte å fange opp tilstrekkelig energi fra en sol som kom stadig lavere på høsthimmelen.
  • Første sonde i NASAs Mars Scout Program, en serie relativt rimelige Mars-sonder.
• Fobos-Grunt
  • Russlands første forsøk på en interplanetarisk sonde siden Mars'96. Planen var å returnere prøver fra overflaten til Phobos i 2014.
  • Hadde med seg den kinesiske banesonden Yinghuo-1.
  • Oppskytingen fant sted 8. november 2011. Etter at sonden ble plassert i en parkeringsbane rundt Jorden, skulle sondens modifiserte Fregat-trinn avfyres to ganger og sende sonden mot Mars. Avfyringene lot seg aldri gjennomføre, og sonden fortsatte å kretse i bane rundt Jorden inntil den vendte tilbake og brant opp i atmosfæren, sannsynligvis over Stillehavet, 15. januar 2012.
• Curiosity, også kjent som Mars Science Laboratory.
  • Amerikansk Mars-kjøretøy, vesentlig større og mer kapabelt enn Spirit og Opportunity.
  • Skutt opp 26. november 2011, vellykket landing i Gale-krateret på Mars 6. august 2012. Primæroppdrag på ett Mars-år (22 1/2 måneder), men er ventet å fungere vesentlig lenger enn dette.
• Mars Orbiter Mission, eller Manglayaan. Indias første interplanetariske romsonde.
  • Skutt opp 5. november 2013, men forlot ikke jordbane før 30. november.
  • Skal observere Mars fra kretsløp etter ankomst i september 2014.
• MAVEN. Forkortelse for Mars Atmosphere and Volatile EvolutioN.
  • Skutt opp 18. november 2013, ankomst Mars 22. september 2014.
  • Orbitalsonde for studier av Mars' atmosfære. Ble i 2008 valgt som andre sonde i NASAs Mars Scout Program.
• ExoMars
  • ESA-ledet prosjekt. Forkortelse for Exobiology on Mars. Har blitt utsatt og omstrukturert mange ganger, senest da NASA trakk seg i 2012. Består av en banesonde og et kjøretøy, som skytes opp hver for seg med russiske Proton-raketter.
  • Banesonden Trace Gas Orbiter (TGO) ble skutt opp 14. mars 2016 og ankom Mars 19. oktober 2016.
    • Et viktig formål er å kartlegge sporgasser i atmosfæren, som metan, en gass som mest sannsynlig enten har vulkansk eller biologisk opphav, til tross for at alle kjente vulkaner på Mars for lengst er utdødd og biologisk aktivitet ikke er registrert.)
    • TGO brakte med seg den forholdsvis enkle landingskapselen Schiaparelli, tidligere kalt EDM (Entry, descent and landing Demonstrator Module), som ble frakoblet modersonden tre dager før ankomst Mars.
    • Schiaparelli krasjlandet på Mars-overflaten 19. mars 2016 etter en feil sent i landingssekvensen.
  • Kjøretøyet ExoMars rover skal skytes opp i juli 2020 og bringe med seg utstyr for å bore inntil et par meter ned i bakken og undersøke om liv eksisterer eller har eksistert på Mars.^{[trenger referanse]}
• InSight
  • akronym for Interior Exploration using Seismic Investigations, Geodesy and Heat Transport
  • Stasjonær landingssonde basert på Phoenix' design.
  • Planlagt oppskyting var opprinnelig mars 2016. I desember 2015 ble det besluttet å utsette oppskytingen til 2018, på grunn av problemer med InSights seismograf.^[4]
  • Oppskyting ble foretatt 5. mai 2018, og sonden landet i Elysium Planitia 26. november samme år.^[5][6]
  • Skal undersøke Mars' indre med to hovedinstrumenter: En seismograf skal registrere eventuelle «marsskjelv», en annen sensor skal hamres 5 meter inn i overflaten og måle varmestrømmen.
• Mars 2020 Rover.
  • Amerikansk kjøretøy med samme design som Curiosity, men annen instrumentering.
  • Oppskyting planlagt til 2020.
  • Et norsk instrument, undergrunnsradaren RIMFAX, skal medbringes.^[7]

De ytre planetene i solsystemet består av Jupiter, Saturn, Uranus og Neptun. Avstanden, og dermed reisetiden til disse planetene er vesentlig større enn til Venus og Mars. Ferder til de ytre planetene byr også på større tekniske utfordringer innen områder som kommunikasjon, energiforsyning, dårlige lysforhold å observere i, samt krav til å fungere i mange år.

• Pioneer 10 og 11
  • Amerikanske. Skutt opp 3. mars 1972 og 6. april 1973. Pioneer 10 ble i desember 1973 første romsonde som passerte Jupiter, og i 1987 første gjenstand fra jorden som forlot solsystemet. Pioneer 11 passerte også Jupiter, hvis gravitasjonskraft «slynget» sonden i retning Saturn, som Pioneer 11 ble første sonde som fløy forbi i september 1979. Også Pioneer 11 har forlatt solsystemet.
• Voyager 1 og 2
  • To amerikanske sonder, skutt opp hhv 20. august og 5. september 1977. (Voyager 1 ble skutt opp sist, men kom først til Jupiter og Saturn). Var mer avanserte, bl.a. med mye bedre kameraer enn Pioneer 10 og 11. Fløy forbi Jupiter i mars og juli 1979, deretter forbi Saturn i hhv. november 1980 og august 1981. Voyager 2 fortsatte forbi Uranus i januar 1986 og Neptun i august 1989. Voyager 2 er den eneste romsonden som har besøkt Uranus og Neptun. Begge Voyager-sondene har forlatt solsystemet, og vil fortsette videre utover i det uendelige, som Pioneer 10 og 11. Voyager-sondene sendte til sammen titusenvis av bilder tilbake til jorden, pluss mange andre vitenskapelige data. Høsten 2006 passerte Voyager 1 avstanden 100 AU fra Solen (100 ganger avstanden Jorden-Solen). Pr. 2011 har NASA fortsatt tilnærmet daglig kontakt med begge sondene, som er ventet å fungere til rundt 2020.
  • Voyager 2 sin 12 år lange ferd fra jorden og forbi alle de fire store planetene, pluss forbi mange titalls av deres måner, regnes av mange som den mest eventyrlige av alle ferder i romfartshistorien. En faktor som gjorde ferden mulig var en særdeles gunstig konstellasjon mellom alle de fire ytre planetene, hvilket gjorde det mulig for én enkelt sonde skutt opp på siste halvdel av 1970-tallet å bli «slynget» fra én planet til den neste, uten bruk av drivstoff underveis til annet enkelte små banekorreksjoner. Disse planetene vil ikke stå i tilsvarende innbyrdes posisjoner før på 2150-tallet.
  • Etter å i mange måneder ha studert målinger gjort med sondens instrumenter annonserte NASA i september 2013 at Voyager 1, omtrent ett år tidligere og som første menneskelagde gjenstand, hadde krysset heliopausen. Man kan sette opp flere definisjoner på hvor langt ut solsystemet strekker seg, men heilopausen regnes av mange forskerne som kanskje den viktigste grensen til det interstellare rom, altså rommet mellom stjernene. Høsten 2018 viste analyser av data fra Voyager 2 at denne også er i ferd med å krysse heliopausen.^{[trenger referanse]}
• Galileo
  • Amerikansk Jupiter-sonde (tysk deltakelse). Skutt opp med romfergen i oktober 1989. Ble i 1995 eneste romsondesonde hittil som har sendt en kapsel ned i Jupiter-atmosfæren, og eneste som har gått i bane rundt Jupiter. Tok mange nærbilder av bl.a. Jupiters måner. Falt ned mot Jupiter og brant opp den 21. september 2003. Meget vellykket, til tross for at hovedantennen ikke lot seg folde ut, noe som sterkt reduserte datastrømmen fra sonden. På vei ut til Jupiter foretok sonden historiens første nærpasseringer av asteroider (951 Gaspra og 243 Ida). Oppkalt etter astronomen Galileo Galilei.
• Ulysses
  • Primær hensikt med dette NASA/ESA-samarbeidsprosjektet var å studere Solens polområder og det interplanetariske rom fra en bane som stod tilnærmet vinkelrett på Ekliptikken. For å komme inn i en slik bane med tilgjengelige oppskytings- og fremdrifssystemer måtte sonden først sendes forbi Jupiter, slik at planetens kraftige gravitasjonsfelt kunne utnyttes til å "bøye" sondens baneplan slik man ønsket.
  • Ulysses ble brakt opp i kretsløp rundt Jorden med romfergen Discovery 6. oktober 1990. Et to-trinn IUS, supplert med et PAM-S øvre faststofftrinn, sendte sonden ut av jordbane og til Jupiter, som ble passert 8. februar 1992, bare 16 måneder etter oppskytingen. Etter tre fjernpasseringer over hver av Solens poler (i 1994/1995, 2000/2001 og 2006-2008) ble Ulysses ble slått av 30. juni 2009, fordi RTG-strømkilden ikke lenger leverte nok kraft til at sonden kunne fungere hensiktsmessig.
• Cassini-Huygens
  • Amerikansk/europeisk. Skutt opp 15. oktober 1997. Tidenes mest kostbare romsonde, med en prislapp 3,3 milliarder 1997-dollar (over 20 milliarder norske kroner etter datidens kurs). Gikk som første romsonde inn i kretsløp rundt Saturn den 1. juli 2004. Cassini er bygget av USA (Italia har bidratt). Blant oppgavene er å kartlegge overflaten til Titan med bl.a radar. Titan er solsystemets nest største måne (diameter 5 150 km) og den eneste månen i solsystemet med en tykk atmosfære. Atmosfæren har et dislag som er ugjennomsiktig med annet enn spesialinstrumenter.
  • Cassini brakte med seg instrumentkapselen Huygens, som er bygget av ESA. Den 14. januar 2005 landet Huygens på Titan.
  • Prosjektet er oppkalt etter astronomene Giovanni Domenico Cassini og Christiaan Huygens.
  • Etter å ha forlenget ferden flere ganger i forhold til de opprinnelige planene ble sonden styrt inn i et destruktivt møte med Saturns atmosfære den 15. september 2017.
• Juno
  • Amerikansk sonde som 4. juli 2016 gikk inn i en avlang polbane rundt Jupiter. Oppskytingen ble foretatt 5. august 2011.
  • Første sonde som benytter solcellepaneler ved Jupiter, hvor styrken på sollyset er under 4% av hva det er ved Jorden, og som er omgitt av kraftige strålingsbelter som er skadelige for elektronikk, inkludert solceller, og praktisk talt alle kjente typer biologisk vev, inkludert astronauter, når den tid måtte komme.
  • Blant formålene er å studere Jupiters utvikling og indre struktur, deriblant andelen grunnstoffer tyngre enn helium, prøve å fastslå om Jupiter har en fast kjerne og studere prosessen som generer Jupiters kraftige magnetfelt.
  • Planen var å sende sonden inn i bane rundt Jupiter med omløpstid på 14 dager. Defekte heliumventiler i fremdriftsystemet gjorde at sonden ble værende i en vitenskapelig sett mindre effektiv bane med omløpstid på 53 dager.

• Jupiter Icy Moon Explorer (JUICE)
  • Blir eventuelt ESAs første ferd til en planet utenfor asteroidebeltet.
  • Planlagt oppskyting med Ariane 5 i 2022. Skal gå inn i bane rundt Jupiter i 2030 og inn i kretsløp rundt Ganymede i 2033.
  • Skal studere Jupiter og dens måner Callisto, Ganymede og Europa.
  • Ferden ble i mai 2012 annonsert å erstatte ESA-NASA samarbeidsprosjektet Europa Jupiter System Mission, som NASA trakk seg fra i 2011.

• Europa Clipper
  • NASA-sonde i den såkalte flaggskipklassen som skal sendes inn bane rundt Jupiter med hovedvekt på å studere månen Europa.
  • Oppskyting planlagt til tidsrommet 2022-2025 med ankomst Jupiter 3-6 år senere, avhengig av bærerakett. Bæreraketter som vurderes er SLS,^[8] Falcon Heavy eller Delta IV Heavy.^[9]

• Giotto
  • Europas første helt egne romsonde. Skutt opp 2. juli 1985. Fløy forbi Halleys komet i 1986 og tok første gode bilder av en kometkjerne.
• NEAR Shoemaker
  • Amerikansk. Skutt opp 17. februar 1996. Ble første romfartøy i kretsløp rundt en asteroide da den i februar 2000 gikk inn i bane rundt 433 Eros. Som en avslutning på prosjektet foretok NEAR den 12. februar 2001 historiens første landing på en asteroide. Noen radiosignaler, men svært få vitenskapelige data ble returnert etter landingen da sonden ikke var konstruert for dette formålet.
• Deep Space-1
  • Første sonde i NASAs New Millenium-program, hvor det primære formålet var å teste ut ny teknologi. Oppskyting 24. oktober 1998.
  • Passerte asteroiden 9969 Braille og kjernen til komet Borrelly. Ble plassert i stand-by modus i desember 2001, slik at den eventuelt kan kontaktes igjen i fremtiden.
• Stardust
  • Femte av åtte vellykkede (pr. 2011) sonder i NASAs Discovery Program. Skutt opp 7. februar 1999. Samlet opp støvpartikler da den passerte kjernen til kometen Wild 2 på rundt 300 km avstand i januar 2004. I tillegg til samlet Stardust støv fra eldgamle, eksploderte stjerner. En tilbakevendingskapsel fra romsonden landet trygt ved hjelp av fallskjermer i Utah den 15. januar 2006. Modersonden ble senere sendt i retning av kometen Tempel 1, for å studere nærmere krateret som ble laget av innslagslegemet til romsonden Deep Impact. Passeringen av Tempel 1 fant sted 14. februar 2011, få dager før sonden slapp opp for drivstoff til stillingskontrollmotorene og måtte slås av.
• Hayabusa^{[trenger referanse]}
  • Japansk. Skutt opp 9. mai 2003. Landet på den forholdsvis lille asteroiden Itokawa i november 2005. Til tross for en lang rekke store tekniske problemer klarte man å få sonden til å returnere til jorden med små kvanta overflatemateriale fra Itokawa 13. juni 2010. Pr. 2011 er dette den eneste gang at materiale tatt opp fra overflaten til et annet himmelegme enn månen er blitt brakt tilbake til jorden. Benyttet ionemotorer som fremdriftsystem.
• Rosetta
  • Europeisk. Skutt opp 2. mars 2004. ESAs mest ambisiøse romsondeprosjekt til nå. Skal gå inn i bane rundt kometen Tsjurjumov-Gerasimenko i 2014 og slippe en liten landingsdel ned på overflaten.
• Deep Impact
  • Amerikansk romsonde som 4. juli 2005 sendte et innslagslegeme, utstyrt med kameraer, inn i kjernen til Tempel 1 med høy hastighet (over 10 km/s). Observasjoner av innslaget skaffet kunnskap om kjernens beskaffenhet. Modersonden har i ettertid fått nye oppgaver.
• New Horizons Pluto-Kuiper Belt Mission
  • Skutt opp 19. januar 2006, passerte Jupiter allerede 28. februar 2007 og dvergplaneten Pluto 14. juli 2015.
  • Radiooverføringen av dataene som ble innsamlet under passeringen ble fullført i oktober 2016, over ett år etter passeringen.
  • I oktober og november 2015 ble fire mindre kursendringer foretatt. Disse sendte sonden i retning det ca. 30 km store Kuiper-legemet Ultima Thule, tidligere kjent som PT1 og 2014 MU69.
  • Passering av Ultima Thule vil skje 1. januar 2019, med passeringsavstand på 3500 km. Dette vil skje 6,6 milliarder km fra Jorden. Ultima Thule blir da det fjerneste himmellegemet som blir observert på nært hold av en romsonde.
  • Det er fortsatt en mulighet for at New Horizons vil kunne passere ytterligere Kuiper-legemer etter Ultima Thule, avhengig av tilgjengelig drivstoff til kursendriger, bevilgninger og at teleskoper klarer å finne legemer innen rekkevidde for New Horizons.
  • New Horizons blir den femte romsonden som forlater vår solsystem for alltid, etter Pioneer 10 og 11 og Voyager 1 og 2.
  • Definisjonen dvergplanet ble innført av Den internasjonale astronomiske union noen måneder etter oppskytingen av New Horizons. En følge var at Pluto ble «degradert» fra planet til dvergplanet. Dette skjedde til store protester fra bl.a lederen for New Horizons-prosjektet, Alan Stern.
• Dawn
  • Et amerikansk prosjekt med formål å studere asteroiden Vesta og dvergplaneten Ceres.
  • Oppskytingen fant sted 27. september 2007. 16. juli 2011 gikk Dawn inn i kretsløp rundt Vesta. I mai 2012 ble kursen satt mot Ceres, som Dawn gikk inn i kretsløp rundt i mars 2015. Dawn ble med dette det første romfartøy som har gått i kretsløp rundt to himmellegemer utenom Jorden.
• Hayabusa 2^{[trenger referanse]}
  • Konstruksjon og ferdplan har mange likhetstrekk med den første Hayabusa-sonden.
  • Oppskyting 3. desember 2014, med ankomst asteroiden 162173 Ryugu (tidligere betegnet 1999 JU3) i juni 2018.
  • Tre mindre romfartøy ble frigjort fra Hayabusa 2 i oktober 2018 og landsatt på Ryugu.
  • Hayabusa 2 skal forlate asteroiden i desember 2019 og returnere prøver fra denne til Jorden i desember 2020.
• OSIRIS-REx
  • Forkortelse for Origins Spectral Interpretation Resource Identification Security Regolith Explorer
  • Ble i mai 2011 valgt som tredje sonde i NASAs New Frontiers-program, etter New Horizons og Juno. Skal returnere prøver fra overflaten til asteroiden 1999 RQ36, senere kalt Bennu.
  • Oppskyting 8. desember 2016, med ankomst til Bennu 3. desember 2018,^[10] og retur av prøver til Jorden i september 2023.

• JPL/NASA
• Russian Space Web
• ESA (Den europeiske romorganisasjonen)
• JAXA (Den japanske romorganisasjonen)
• Norsk Astronautisk Forening
• Norsk romsenter
• Planetary Society (Informasjon om de fleste aktuelle romsondeprosjekter)
• Venera