Chicago-blues er en form for bluesmusikk som ble til i Chicago i USA da man i tillegg til gitar og munnspill, slik man brukte i delta-blues, tok i bruk elektrisk gitar, trommer, piano, bassgitar og iblant saxofon. Sjangeren oppsto hovedsakelig som følge av «flukten fra sydstatene», da millioner av fattige afroamerikanske arbeidere fra sydstatene i første halvdel av 1900-tallet flyttet til industribyene lenger nord, særlig Chicago og brakte med seg sin musikk.[1]
Chicago-blues tar i bruk et bredere tonemateriale enn den tradisjonelle seks-toners blues-skalaen. Ved at man la til toner fra durskalaen fikk musikken et visst jazz-preg, uten å slutte å være blues. Dette er dog ikke så fremtredende som i Texas-blues. Chicago-bluesen er også kjent for sin tunge, rollende bass.
Et annet trekk er at Chicago-bluesen ofte inneholder none-akkorder, det vil si akkorder som inneholder en stor none (niende trinn), og skalaene inneholder som regel også niende trinn (som tilsvarer andre trinn, sekunden).
