Piedmont-blues, også omtalt som blues fra East Coast (Østkysten), eller Southeastern (Sørøstlig), refererer hovedsakelig til en gitarstil innen amerikansk bluesmusikk, en såkalt Piedmont-fingerstil,[1][2] som er karakterisert ved fingerplukking på gitarstrengene hvor tommelen i jevnt, vekslende tempo gir basstrengen et rytmisk mønster.[3] Gitarspillet karakteriseres således av den særegne fingerspillteknikk der tommelen slår an basslinja og ofte bare pekefingeren melodilinja. Resultatet er sammenlignbart med lyden til ragtime og stride piano-stilen.[4]
Det spesielle med piedmont-bluesen er at en generasjon musikere som var påvirket av gitarister som Blind Blake og Reverend Gary Davis tilpasset disse gamle, ragtime-baserte teknikkene til bluesen på en enhetlig måte. Piedmont-stilen skiller seg fra andre blues-stiler, særskilt deltablues fra Mississippi Delta-området i delstaten Mississippi, ved dens ragtimebaserte rytmer.[3] Den oppleves også som mindre dyster og tekstene tar i større grad opp lystige og lette hverdagstemaer.[3]
Den har opphav i områdene rundt Piedmont-platået, omtrent fra Richmond, Virginia til Atlanta, Georgia, men det finnes også musikere som kommer fra Maryland, Delaware, Vest-Virginia, Pennsylvania og Florida. Piedmont blues spilles ofte i duoer. Ved siden av den nærmest obligatoriske gitaren er klaver, fele, banjo eller munnspill vanlige som det andre instrumentet.
Grunnlaget for stilen er clawhammer og til en viss grad tidlig banjospill, strykeorkester og ragtime, og teknikken kan minne om måten vestafrikanskekora-musikere spiller på. Det spesielle med piedmont-bluesen er at en generasjon musikere som var påvirket av gitarister som Blind Blake og Reverend Gary Davis tilpasset disse gamle, ragtime-baserte teknikkene til bluesen på en enhetlig måte.[5][6]
Bluesforskeren Peter B. Lowry er opphavet til betegnelsen, men har gitt felles kreditering med sin kollega, folkeminneforskeren Bruce Bastin.[7]
