Cream

Cream
	Ginger Baker, Jack Bruce og Eric Clapton
Utmerkelser	Rock and Roll Hall of Fame (1993); Grammy Lifetime Achievement Award (2006)
Opphav	London, England
Periode	1966–1969; 1993; 2005
	Musikalsk karriere
Sjanger	Blues-rock, psychedelic rock, hard rock, acid rock, acid blues
Aktive år	1966–1968
Plateselskap	Reaction, Polydor, Atco
Innflytelse	The Jimi Hendrix Experience
IMDb	IMDb
	Tidligere medlemmer
	Jack Bruce; Eric Clapton; Ginger Baker
	Logo
	Cream på Commons

Cream var et britisk bluesrock-band som var aktive i 1960-årene. Cream besto av bassist/vokalist Jack Bruce, gitarist/vokalist Eric Clapton, og trommeslager Ginger Baker. Kjennetegnet ved lydbildet deres av en krysning av blues, hardrock og psykedelisk rock.^[2] I ettertid er Cream blitt kalt «den første supergruppen»,^[3]^[4] hvor Claptons bluesgitar-spilling ble kombinert med den kraftige stemmen og de intense basslinjene til Jack Bruce og den jazz-influerte trommingen til Ginger Baker. De har solgt over 15 millioner album over hele verden.^[5] Wheels of Fire var verdens første platina-selgende dobbelt-album.^[6]

1960-årene

I Creams repertoar inngikk både sanger basert på tradisjonell blues, som for eksempel «Crossroads» og «Spoonful», og moderne blues, som på «Born Under a Bad Sign», og mer eksentriske sanger som «Strange Brew», «Tales of Brave Ulysses» og «Toad». Creams største hits var «I Feel Free» (11. plass i Storbritannia),^[7] «Sunshine of Your Love» (5. plass i USA),^[8] «White Room» (6. plass i USA),^[8] «Crossroads» (28. plass i USA)^[8] og «Badge» (skrevet sammen med George Harrison).

Sammen med The Jimi Hendrix Experience, hadde Cream stor betydning for populærmusikken på den tiden, og sammen med Hendrix populariserte de wah-wah-pedalen. De sørget for et tungt og teknisk dyktig musikalsk tema som bebudet ankomsten av andre engelske band, slike som Led Zeppelin, Deep Purple og The Jeff Beck Group sent i 1960-årene. Bandets konsertopptredener påvirket progressive rockeband som Rush,^[9] såkalte jam-band som The Allman Brothers Band, Grateful Dead og Phish, og heavy metalband, eksempelvis Black Sabbath.^[10]

Cream ble rangert nummer 16. plass på VH1s «100 største hardrockmusikere».^[11]

Cream spilte blues og rock blandet med psykedelisk musikk, de regnes som grunnleggere av formatet «powertrio» (kun tre musikere) og slo igjennom i 1967 med «I Feel Free».

Eric Clapton var blant de første som skaffet seg wah-wah-pedal. Han brukte den effektfullt og med presisjon på låta «Tales of Brave Ulysses», og snart var wah-wah-pedalen fast utstyr for enhver sologitarist med ambisjoner om å bli kjent som dyktig gitarist.

Trioen var aktiv i bare to år, men i denne tiden var de umåtelig populært. Cream viste også veien for den framtidige hardrocken med låter som «Sunshine of your Love», (med et riff som bare ventet på å bli oppdaget), og med «Strange Brew».

De tre bandmedlemmene var utpregede individualister som utfordret hverandre og som spilte briljant sammen. De var alle enere på sine respektive instrumenter. Utenom musikken hadde de det vanskelig med å omgås hverandre. I 1968 bli de enige om å gå hvert til sitt og oppløse Cream. Da nyheten om oppbruddet ble kjent vakte det stor vantro og forundring at et band som var så vellykket musikalsk sett valgte å avslutte samarbeidet.^{[trenger referanse]}

Gjenforening i 2005

Den 2. mai 2005 ga de sin første av tre gjenforeningskonserter. Den fant sted i Royal Albert Hall, hvor de også 36 år tidligere hadde holdt sin avskjedskonsert.

Musikerne

Bandmedlemmer

Eric Clapton – gitar, sang
Jack Bruce – sang, elbass, keyboard, munnspill, cello og annet (død 2014)
Ginger Baker – trommer, rytmeinstrument, sang (død 2019)

Bidragende musikere

Pete Brown – komponist, tekstskribent (1966–1969; død 2023)
Felix Pappalardi – produksjon, bratsj, orgel, trompet, piano, bass (1967–1969; død 1983)
Mike Taylor – bidragende låtskriver (1968; død 1969)
George Harrison – rytmegitar (1969; død 2001)

Diskografi

Studioalbum

Livealbum

Live Cream (1970)
Live Cream Volume II (1972)
BBC Sessions (2003)
Royal Albert Hall London May 2-3-5-6 2005 (2005)

Singler

«Wrapping Paper» / «Cat's Squirrel» (1966)
«I Feel Free» / «N.S.U.» (1966)
«Strange Brew» / «Tales of Brave Ulysses» (1967)
«Spoonful – Part 1» / «Part 2» (1967)
«Sunshine of Your Love» / «SWLABR» (1967)
«Anyone for Tennis» / «Pressed Rat and Warthog» (1968)
«White Room» / «Those Were the Days» (1968)
«Cross Road Blues» / «Passing the Time» (1969)
«Badge» / «What a Bringdown» (1969)
«Hey Lawdy Mama» / «Sweet Wine» (1970)
«Sunshine of Your Love» (vs The Hoxtons) (2006)

Samlingsalbum

Best of Cream (1969)
Heavy Cream (1972)
Cream Off the Top (1973)
Strange Brew: The Very Best of Cream (1983)
The Very Best of Cream (1995)
Those Were the Days (1997)
20th Century Masters: The Millennium Collection – The Best of Cream (2000)
Cream Gold (2005)
I Feel Free - Ultimate Cream (2005)
Icon (2011)
The Alternative Album (2013)
The Origins (2018)
Goodbye Tour: Live 1968 (2020)

Referanser

^ Rock and Roll Hall of Fame-ID cream^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Unterberger, Richie. «Cream: Biography» (på engelsk). allmusic.com.
^ Bosso, Joe; Leonard, Michael (15. april 2009): «The world's 18 biggest supergroups», Musicradar.com
^ Isfeld, Gordon (29. september 2005): «Supergroup Cream rises again», CNN.com
^ «Cream: Still Rising To The Top» Arkivert 26. august 2013 hos Wayback Machine., Time
^ «Cream - the Band» (på engelsk). BBC. 20. september 2000. Besøkt 30. juni 2008.
^ Cream: Classic Artists (DVD). Image Entertainment. 2007.
^ ^a ^b ^c «Cream: Biography: Rolling Stone». RollingStone.com. Arkivert fra originalen 14. september 2009. Besøkt 8. juli 2008.
^ «allmusic (((Rush > Overview)))». Allmusic.com. Besøkt 8. november 2008.
^ «allmusic (((Black Sabbath > Overview)))». Allmusic.com. Besøkt 8. november 2008.
^ «VH1's 100 Greatest Artists of Hard Rock (20-1)» (på engelsk). VH1. 2000. Arkivert fra originalen 10. februar 2005. Besøkt 26. juni 2008.