En forbipasserende prest oppdager mannen, men viker til side og går forbi. Det samme gjør en levitt. Deretter kommer en svært medlidende samaritan forbi, som behandler mannens sår og tar ham med til et vertshus, der samaritanen betaler for mannens opphold. Den barmhjertige samaritan skulle symbolisere ens neste, og viste anvendelse av setningen «elsk din neste som deg selv».
Jesus fortalte lignelsen som svar på et spørsmål fra en lovkyndig, «Hvem er så min neste?» Som svar forteller Jesus lignelsen hvor konklusjonen om hvem som er min neste er den mann som viser nåde for den skadde mannen, og denne mannen er en samaritan.[2] Til tross for likhetene mellom de folkene, jødene og samaritanerne, hadde det oppstått århundrelangt motsetningsforhold mellom,[3] og som hadde toppet seg med at jødene ødela samaritanernes tempel på Gerisimfjellet.[4] På Kristus’ tid var spenningene slik at de ikke bevegde seg inn på hverandres områder og ikke kontaktet hverandre. Prester og levitter (som var tempeltjenere) var høyt aktet på denne tiden, mens samaritanene var et folkeslag som ble sett ned på med fiendtlig innstilling.
En del kristne, slike som Augustin har tolket lignelsen allegorisk hvor samaritaneren representerer Jesus selv som reddet en syndig mann.[5] Andre har imidlertid sett bort fra lignelsen opprinnelige mening,[5] og ser den som et eksempel på Jesus’ etikk.[6]
Lignelsen har inspirert kunst som maleri, skulptur, poesi og film. Frasen «den barmhjertige samaritan» i betydningen den som hjelper en fremmed er avledet fra denne lignelsen, og mange sykehus og veldedighetsorganisasjoner har navn etter lignelsen.