Den skotske kirke

Den skotske kirke (engelsk: Church of Scotland, forkortes CofS; skotsk: The Scots Kirk; skotsk-gælisk: Eaglais na h-Alba; kjent uformelt som the Kirk) er Skottlands nasjonalkirke.^[1] Som en protestantisk og presbyteriansk kirke har den en langvarig beslutning om å respektere «meningsfrihet i saker som ikke angår troens substans».^[2] Det innebærer at den er relativ tolerant for et mangfold av teologiske posisjoner, inkludert de som vil karakterisere seg selv som konservative og liberale i deres lære, etikk og tolkning av Bibelen.

Kirken sporer sine røtter tilbake til innføringen av kristendommen i Skottland, men dens identitet ble først og fremst formet under reformasjonen i Skottland i 1560. Per desember 2018 har kirken et medlemskap på 325 695 tronede,^[3] hvilket er kun 6,0 prosent av befolkningen. Dog, i henhold til Skotske årlige husholdsundersøkelse av 2014^[4] er antallet betydelig høyere, 27,8 prosent av den skotske befolkningen, eller 1,5 millioner tilhengere som hevder å ha en form for identitet til kirken.^[5]

Den skotske kirke har pr. 2018 omkring 727 aktive prester og andre forkynnere og 1353 menigheter. De omkring 325 695 medlemmene utgjør omkring 6% av befolkningen.^[3] En større andel av skottene føler en tilknytning til kirken, noe som vises av at hele 42% under folketellingen i 2001 oppgav at de hadde tilhørighet til kirken. Church of Scotland Guild, som historisk er kirkens kvinnebevegelse, er den største ideelle organisasjonen i Skottland.

Kirken er en nasjonalkirke, men er i motsetning til f.eks. Den engelske kirke ikke en statskirke. Kirkens lover, som er anerkjent av staten gjennom lovvedtak i Skottlands parlament, erklærer at kirken er helt uavhengig av staten i åndelige affærer. I britisk talemåte sies den derfor å være both established and free – både tilknyttet staten og selvstendig.

Den britiske monarken er, når han befinner seg i Skottland, et vanlig medlem av kirken. Monarkens kroningsed inneholder et løfte om å vokte Den skotske kirkes sikkerhet. Han blir formelt representert på den årlige generalforsamlingen av en Lord High Commissioner, såfremt han ikke velger å delta personlig. Denne rollen er kun formell, og har ingen praktisk betydning.

Kirken erklærer i artikkel 3 i sine erklæringsartikler at den forplikter seg til sitt distinkte kall og sin plikt til å bringe troens artikler til folket i alle sogn i Skottland gjennom et territorielt presteskap. I praksis betyr dette at kirken opprettholder tilstedeværelse i alle lokalsamfunn i Skottland, og at de tjener alle mennesker og ikke bare medlemmene. De fleste begravelser i Skottland utføres i Den skotske kirke av kirkens prester, selv om avdøde ikke var medlem. Det betyr også at kirken har en ressursfordeling som tillater at sogn med svært få medlemmer opprettholdes, selv om disse ikke kan klare seg økonomisk på egen hånd.

Under utviklingen av et system for allmennutdanning i Skottland spilte kirken en sentral rolle. Skottland var det første området som hadde et universelt, moderne skolesystem, ikke minst takket være at kirken ønsket at alle skulle være i stand til å lese Bibelen. De kirkelige skolene ble i siste halvdel av det 19. århundre overlatt til staten.

Kirkens Social Care Council, som også opererer under navnet CrossReach, er den største tilbyderen innen sosial omsorg i Skottland pr. 2007. Organisasjonen driver særlig med eldreomsorg, hjelp til rusmisbrukere og personer med mentale problemer og assistanse til hjemløse.

Som nasjonalkirke har Den skotske kirke ofte tatt en aktiv rolle i skotsk politikk. I 1919 opprettet generalforsamlingen Church and Nation Committee, som i 2005 ble Church and Society Council. Kirken har så lenge spørsmålet har vært aktuelt vært en sterk og uttalt motstander av atomvåpen. Den har også støttet devolusjon, prosessen hvor de enkelte nasjoner innenfor Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland har fått stadig mer uavhengighet. For Skottlands del har denne prosessen foreløpig kulminert i opprettelsen av Skottlands parlament i 19979. Fra 1999 til 2004 hadde parlamentet sitt møtelokale i kirkens forsamlingshall i Edinburgh, mens parlamentsbygningen var under konstruksjon. Kirken støtter aktivt arbeidet til det økumeniske organet Scottish Churches Parliamentary Office.

Den skotske kirke er presbyteriansk i sin politikk og administrasjon, og reformert i sin teologi. Den nyeste erklæringen av kirkens grunnleggende posisjon er Erklæringsartiklene fra 1921.

Som en presbyteriansk kirke har Den skotske kirke ikke biskoper. Den styres i stedet av eldste samt prester og andre forkynnere (kollektivt kalt presbyters) som er samlet i flere courts. Hver menighet styres av en Kirk Session, som i sin tur er ansvarlig overfor regionale presbyterier, som det er drøyt førti av. Det øverste organet er Den skotske kirkes generalforsamling, som møtes i Edinburgh i mai hvert år.

Lederen for hver court kalles moderator. På lokalt nivå er det gjerne sognepresten som er moderator for stedets Kirk Session. Presbyterier og generalforsamlingen velger moderator årlig. Moderatoren for generalforsamlingen er kirkens fremste offentlige representant i året hvor han gjør tjeneste, men han er ikke leder eller offisiell talsperson for kirken. Moderatorene kan være prester eller eldste.

Kirkens hovedkontor ligger i 121 George Street i Edinburgh. Bygningen ble designet av arkitekten Sydney Mitchell, og ble opprinnelig reist 1909–1911 for United Free Church of Scotland. Da denne gikk inn i Den skotske kirke i 1929 ble bygningen utvidet og Den skotske kirkes administrasjon flyttet inn.

Den skotske kirke sporer sine røtter tilbake til innføringen av kristendom i Skottland. Frem til reformasjonen i Skottland i 1560 var det Den katolske kirke som var dominerende, og i det meste av perioden enerådende. Ved reformasjonen brøt kirken med Roma under en reformprosess ledet av blant andre John Knox. Den fremste innflytelsen kom fra Jean Calvins reformlære, som Knox hadde blitt kjent med mens han bodde i Sveits. Det skotske parlamentet avskaffet den pavelige jurisdiksjon i Skottland, og anerkjente Calvins trosbekjennelse. Knox utgav First Book of Discipline, som også la ned prinsipper for kirken. Parlamentet aksepterte ikke alle disse, blant annet bestemmelsen om at den gamle kirkens eiendeler skulle tilfalle den nye. Reformasjonsavtalen av 1560 ble ikke godkjent av kronen før flere år senere, og flere punkter forble lenge uavklart. I 1572 godkjente Jakob VI endelig lover og avtaler, men samtidig ble konkordatet fra Leith som gav kronen rett til å utnevne biskoper med kirkens aksept stående. Knox hadde ikke noe klart syn på spørsmålet om bispeembetet, men en presbyteriansk fløy ledet av Andrew Melville oppstod.

Melville gav ut Second Book of Discipline. Han hadde sammen med sine støttespillere en viss suksess, blant annet gjennom å få vedtatt Golden Act 1592, der parlamentet anerkjente de presbyterianske styringsorganene. Men Jakob VI klarte gjennom dyktig manøvrering å gjeninnføre bispeembetet. Da han døde i 1625 hadde Den skotske kirke et fullt hierarki med biskoper og erkebiskoper, mens generalforsamlingene bare møttes når kronen godtok det.

Karl I tok over et religiøst landskap i Skottland som var basert på kompromisser mellom kalvinsk doktrine og episkopal praksis. Han hadde ikke sin fars talent for politisk manøvrering, og begynte å forskyve balansen ved å blande seg inn i betente områder. Han likte ikke den enkle stilen under gudstjenester, og forsøkte å innføre den høykirkelige stilen som ble brukt i England. Et viktig redskap i dette forsøket av Den skotske bønneboken av 1637. Denne var ulik Book of Common Prayer, og var redigert av skotske biskoper, men Karls ordre om at den skulle settes sammen i hemmelighet og godtas usett førte til utbredt misnøye. Da den ble introdusert i St. Giles' katedral i Edinburgh sommeren 1637 brøt det ut opptøyer som spredde seg over hele Skottland. Tidlig i 1638 signerte mange National Covenant og protesterte mot innføringen av bønneboken og andre liturgiske reformer som ikke hadde blitt prøvet ut og anerkjent av de presbyterianske organene i kirken. I november 1638 ble det i Glasgow for første gang på tyve år holdt generalforsamling. De erklærte av bønneboken var ulovlig innført, og gikk så langt at de avskaffet bispeembetet. Karl I forsøkte å stå imot denne utviklingen, noe som resulterte i bispekrigene. Under borgerkrigene som fulgte inngikk de skotske Covenanters en allianse med engelske parlamentarianere, og begge parter anerkjente Westminsterbekjennelsen. Denne trosbekjennelsen er fortsatt et bekjennelsesskrift i Den skotske kirke, mens den ironisk nok ble avskaffet i England etter restaurasjonen.

Bispeembetet ble igjen innført i Skottland etter restaurasjonen. Dette førte igjen til misnøye, spesielt i sørvest hvor de presbyterianske tradisjonene var sterkest. Etter Den ærerike revolusjon oppstod en situasjon hvor biskopene mistet sin makt, og presbyteriansk styre ble innført ved lov. Dermed oppstod i store trekk dagens ordning. Det var allikevel fortsatt kontroverser omkring forholdet mellom kirkens uavhengighet og skotsk sivilrett. Sivile domstoler blandet seg inn i kirkelige affærer, og dette førte til at flere grupper brøt ut av kirken. Dette begynte i 1733, og kulminerte i den såkalte forstyrrelsen i 1843, da en stor gruppe brøt ut og sannet Free Church of Scotland. Utbryterkirkene fortsatte å splitte seg og forene seg med hverandre, hvilket betydde at det oppstod en rekke presbyterianske kirker av varierende størrelse i Skottland.

I 1920-årene vedtok Det britiske parlamentet Church of Scotland Act 1921, som anerkjente kirkens fulle frihet i åndelige spørsmål. Som er resultat av dette kunne Den skotske kirke gjenforenes med United Free Church of Scotland i 1929. Denne utbryterkirken hadde blitt dannet i 1900, da United Presbyterian Church of Scotland og majoriteten i Free Church of Scotland gikk sammen.

Det finnes fortsatt noen uavhengige prebyterianske kirker. Blant disse finner man Free Church of Scotland (menighetene som ikke var med på sammenslåingen i 1900), United Free Church of Scotland (menighetene som ikke var med på sammenslåingen i 1929), Free Presbyterian Church of Scotland (brøt ut fra Free Church of Scotland i 1893), Associated Presbyterian Churches (dannet ved splittelse i Free Presbyterian Church of Scotland i 1980-årene) og Free Church of Scotland (Continuing) (brøt ut av Free Church of Scotland i 2000).

Grunnlaget for Den skotske kirkes tro er Guds ord, som kirken mener «ligger i Skriften i Det gamle og Det nye testamente». Den viktigste bekjennelsesskriften utenfor Bibelen er Westminsterbekjennelsen av 1647, men det enkelte medlemmer er der fristilt i forhold til spørsmål «som ikke går inn i troens substans» (art. 2 og 5 i Erklæringsartiklene).

Kirken har ikke noen obligatorisk bønnebok, men den har en offisiell hymnebok. Fjerde utgave av denne ble utgitt i 2005. Book of Common Order inneholder anbefalinger for offentlige gudstjenester, som i forhold til sakramenter og andre viktige handlinger normalt følges nøye. Prekenen er det sentrale elementet i de fleste gudstjenester. Tradisjonelt har skotsk tilbedelse hatt et fokus på sang av metriske salmer og parafraseringer av bibelvers, men disse har gjennom flere generasjoner fått følge av kristen musikk av alle typer.

En typisk moderne gudstjeneste varer omkring en time, og kalles spøkefullt for en «hymnebønn-sandwich», der alt leder frem til en preken på omkring femten minutter mot slutten. Det er vanligvis ikke sunget liturgi eller respons fra menigheten på de liturgiske leddene. Ettersom hver enkelt sogneprest er ansvarlig for liturgien i menigheten er det store forskjeller innenfor disse rammene, og mange velger også andre løsninger. I senere år har mange tatt i bruk moderne sangbøker for å fange opp nye typer kristen musikk som appellerer mer til kirkegjengerne, og elementer fra kommuniteten på Iona har også blitt tatt inn i noen menigheters praksis. Det har blitt stadig mer vanlig at legfolk leder gudstjenester.

Som andre protestantiske kirkesamfunn anerkjenner Den skotske kirke to sakramenter: Dåp og nattverd. Kirken dåper både barn og troende voksne. Nattverden er åpen for alle, uansett hvilket kirkesamfunn de tilhører. Nattverdsgudstjenestene tas av de fleste med stort alvor, og feires i de fleste menigheter bare tre–fire ganger i året; praksis kan variere mellom menighetene, og noen steder er det månedlig nattverd.

Teologisk er kirken reformert i kalvinistisk tradisjon, og den er medlem av Verdensalliansen av reformerte kirker. Bestemmelsen om frihet i saker som ikke berører troens substans betyr at medlemmene står nokså fritt i forhold til teologiske posisjoner, og man finner derfor medlemmer som kan plasseres i en rekke forskjellige tradisjoner, fra konservative til liberale.

Den skotske kirke er medlem av Action of Churches Together in Scotland (ACTS), og arbeider gjennom komitéen for økumeniske relasjoner nært med andre kirkesamfunn i Skottland. Dette markerer en endring fra tidligere tider, da det spesielt var en uttalt motvilje mot Den katolske kirke og innvandring av irske katolikker. Kirken er også medlem av Kirkenes verdensråd og Konferansen for europeiske kirker.

Ved begynnelsen av det 21. århundre står Den skotske kirke i likhet med andre store kirkesamfunn overfor en rekke utfordringer. Siden 1950-årene har medlemstallet sunket jevnt, og er nå mindre enn halvparten av hva det var for et halvt århundre siden. Økonomisk er det også trangere tider, ikke minst på grunn av vedlikehold av kirkebygninger. Rekrutteringen av prester har også vært en kilde til bekymring men mot slutten av det 20. århundre begynte antallet kandidater å stige.

En av kirkens læresetninger har siden reformasjonen vært ecclesia reformata semper reformanda secundum Verbum Dei, «en reformert kirke må alltid reformeres etter Guds Ord». I 2001 gav generalforsamlingen ut rapporten Church without Walls, som inneholder en ansporing til endring med et nytt fokus på kirkens liv fremfor dens institusjoner. Dette sees som en del av den kontinuerlige reform som er nødvendig.

Gjennomsnittsmedlemmet blir stadig eldre, som i mange andre vestlige kirkesamfunn. Kirken sliter med å fremstå som relevant for yngre mennesker, og har på nasjonalt og lokalt nivå forsøkt å gjøre noe med dette. En årlig nasjonal ungdomssamling og ungdomsrepresentanter i generalforsamlingen er blant tiltakene man har benyttet. Ungdomsforsamlingens betydning har vokst siden slutten av 1900-tallet.

Siden 1968 har alle kirkelige embeter vært åpne for kvinner og menn på like vilkår. De fleste av prestekandidatene er pr. 2007 kvinner. Den første kvinnelige moderatoren for generalforsamlingen ble valgt i 2004. Alison Elliot var da også den første eldste som ble valgt til forsamlingens moderator siden George Buchanan fire århundrer tidligere. Den første kvinnelige presten som ble moderator for forsamlingen var Sheilagh M. Kesting, som ble valgt i mai 2007.

• Offisielle nettsted for Den skotske kirke
• 'Church without Walls' report, rapporten «Kirke uten vegger/murer»
• Action of Churches Together in Scotland
• Den skotske kirkes daglige nyhetsovervåking