Det skotske parlamentet i 1560, som gjennom vedtaket å bryte med paven, la ned forbud mot å lese katolske messer og vedtok de nye bekjennelsesskriftene, la slik også grunnen for et politisk brudd med den franske politiske hegemoniet i Skottland. I forkant av dette hadde Skottland blitt styrt av Maria av Guise, på vegne av sin datter Maria Stuart (som da også var dronning av Frankrike). Reformasjonen i Skottland skapte også Den skotske kirke, og gjennom dette og andre presbyterianske kirker rundt om i verden.
Statue av John Knox, leder av den skotske reformasjonen
Fra slutten av 1400-tallet begynte tankene om renessansenshumanisme,[2][3] kritiske til totalitære aspekter ved den etablerte den katolske kirke i Skottland, særskilt gjennom kontakter mellom skotske og kontinentale lærde. Tidlig i begynnelse av 1500-tallet begynte Martin Luthers lære å påvirke Skottland. Spesielt viktig var arbeidet til den lutherske skotten Patrick Hamilton, som ble henrettet i 1528.[4] I motsetning til sin onkel Henrik VIII i England unngikk kong Jakob V av Skottland store strukturelle og teologiske endringer i kirken og brukte den som inntektskilde og til utnevnelser for hans uekte barn og favoritter.[5] Hans død i 1542 etterlot spedbarnet Maria Stuart som hans eneste arving, og førte til en rekke engelske invasjoner senere kjent som Rough Wooing («barsk frieri»)[6] mellom 1543 og 1551 grunnet at den skotske formynderregjeringen brøt forlovelsen mellom dronning Maria Stuart og den engelske tronarvingen, og isteden valgte å fornye alliansen med det katolske Frankrike mot det den nå protestantiske England.[7][8] Engelskmennene leverte bøker og distribuerte bibler og protestantisk litteratur i det skotske lavlandet da de invaderte i 1547.
Henrettelsen av den Zwingli-påvirkede George Wishart i 1546,[9] som ble brent ihjel på bålet etter ordre fra den katolske kardinal David Beaton, stimulerte veksten av disse ideene som en reaksjon. Wisharts støttespillere, som omfattet en rekke godseiere (laird) i Fife, myrdet Beaton like etter og erobret St Andrews Castle, som de holdt i et år før de ble beseiret ved hjelp av franske katolske styrker. De overlevende, inkludert kapellan John Knox, ble dømt til å tjene som galeislaver. Deres martyrdød vekket harme mot franskmennene og inspirerte flere martyrer for den protestantiske saken. I 1549 førte nederlaget til engelskmennene med fransk støtte til ekteskapet mellom Maria Stuart og Frans II av Frankrike, den franske dauphin (tronarving), og et regentskap over Skottland for dronningens mor, Maria av Guise.
Begrenset toleranse og innflytelsen fra skotter i eksil og protestanter i andre land førte til at protestantismen økte i antall, med en gruppe godseiere som erklærte seg som herrer av kongregasjonen (Lords of the Congregation) i 1557 og representerte protestantiske interesser politisk. Sammenbruddet av den franske alliansen og regentens død, etterfulgt av engelsk intervensjon i 1560, betydde at en relativt liten, men svært innflytelsesrik gruppe protestanter hadde makten til å påtvinge reformer på den skotske kirken. Det skotske reformasjonsparlamentet i 1560[10] godkjente en protestantisk trosbekjennelse, og avviste pavelig jurisdiksjon og katolske messer.
Martyrenes monument i byen St. Andrews som minnes protestanter som ble henrettet av den katolske kirke før reformasjonen, blant annet Patrick Hamilton og George Wishart.
John Knox, etter å ha rømt galiene og etter å ha tilbrakt tid i Genève, hvor han ble en tilhenger av Jean Calvin, dukket opp som den mest betydningsfulle skikkelsen. Kalvinismen til reformatorene ledet av Knox resulterte i et oppgjør som tok i bruk et presbyteriansk system og avviste det meste av middelalderkirkens forseggjorte pynt og dekorasjoner. Da Frans II døde i 1560, vendte den katolske Maria Stuart tilbake til Skottland for å ta over regjeringen. Hennes seks år lange personlige regjeringstid ble preget av en rekke kriser, hovedsakelig forårsaket av intrigene og rivaliseringene til de ledende adelen. Motstand mot hennes tredje ektemann James Hepburn, 4. jarl av Bothwell, førte til opprettelsen av en koalisjon av adelsmenn, som tok Maria til fange og tvang hennes abdisere til fordel for hennes sønn, som kom til tronen som Jakob VI i 1567. Jakob ble oppfostret som protestant, men motarbeidet presbyterianisme og Kirkens uavhengighet.[11][12] Han var en lærd, men også sært overbevist om at svart magi og hekser eksisterte.[13][14] Han ble den første protestantiske konge av Skottland og relativt sett den siste da han forlot Skottland for å bli konge av England.[15]
Reformasjonen i Skottland resulterte i store endringer i det skotske samfunnet. Disse inkluderte et ønske om å plante en skole i hvert eneste sogn og store reformer av universitetssystemet. Kirken nektet og holdt prekener mot mange former for skuespill, så vel som poesi som ikke var andaktlig i sitt vesen. Imidlertid dukket det opp betydelige dramatikere og poeter, som George Buchanan og «Castalian Band», en gruppe poeter og makar under regjeringstiden til Jakob VI. Skottlands gamle kirkekunst fikk lide tungt grunnet den ville ikonoklasme som reformasjonen førte med seg. Innfødte håndverkere og kunstnere måtte da henvendte seg til sekulære oppdragsgivere, noe som resulterte i blomstringen av skotsk renessansemalte tak og vegger. Reformasjonen revolusjonerte kirkearkitekturen, med nye kirker bygget og eksisterende kirker tilpasset reformerte gudstjenester, særlig ved å plassere prekestolen sentralt i kirken, ettersom forkynnelsen var i sentrum for gudstjenesten. Reformasjonen hadde også en alvorlig puritansk innvirkning på kirkemusikken, med sangskoler lagt ned, sangkor ble oppløst, musikkbøker og manuskripter ødelagt og orgler fjernet fra kirker. Disse ble erstattet av menighetssang av salmer, til tross for forsøk fra Jakob VI på å gjenopprette sangskolene og korsangen. Kvinner fikk nye utdanningsmuligheter og religion spilte en stor rolle i livet til mange kvinner, men kvinner ble behandlet som kriminelle gjennom tiltale for skjelling (vanskelig eller sinte kvinner som forstyrret ro og orden),[16]prostitusjon og hekseri. Skotsk protestantisme var fokusert på Bibelen, og fra senere 1600-tallet ble det forsøk på å utrydde populære aktiviteter som ble sett på som overtroiske eller useriøse. Kirken ble gjenstand for nasjonal stolthet og mange skotter så på landet sitt som «det nye Israel».[17][18]
Burleigh, J.H.D. (1988): A Church History of Scotland, Hope Trust, Edinburgh,
Kirk, James (1989): Patterns of Reform T&T Clark, Edinburgh, ISBN 0-567-09505-3.
Kirk, James (1993): «Reformation, Scottish» i: Cameron, Nigel M. et al: Dictionary of Scottish Church History and Theology, T & T Clark, Edinburgh. ISBN 0-567-09650-5. s. 693–698
Lamont, Stewart (1991): The Swordbearer: John Knox and the European Reformation, Hodder and Stoughton, London
Todd, Margo (2002): The Culture of Protestantism in Early Modern Scotland. Yale University Press.
^James v. Commonwealth, 12 Serg. & Rawle 220 (Penn., 1824). Judge Duncan rules the punishment of dunking a common scold obsolete and a cruel and unusual punishment.
