Dyr eller dyreriket (Animalia eller Metazoa), slik begrepet brukes innen moderne biologi, betegner flercellede, heterotrofeorganismer som i utgangspunktet har indre fordøyelse, minst ett fritt bevegelig livsstadium, som besitter Hox-gener og ikke produserer cellevegg.
Dyreriket – ulike definisjoner
Animalia
Carl von Linné (Carolus Linnaeus) foreslo, i Systema naturae (1735, 1758), riket Animalia; naturlige objekter som vokser, lever og kan sanse. Som en kontrast til dette kan for eksempel planter både vokse og leve, men de sanser ikke. Mineraler kan også vokse, men de verken lever eller sanser. Innenfor riket Animalia (også kalt dyreriket på norsk) blir arter videre inndelt i biologiske klasser, ordener, familier og slekter. Linnés system sto uimotsagt i mer enn 100 år.
Metazoa og Protista
I 1866 kom imidlertid Ernst Haeckel med et nytt system for levende vesener, basert på Charles Darwins idéer om evolusjon (evolusjonsteorien). Haeckel splittet Animalia i Metazoa og Protista (protoktister eller protister), basert på forskjeller i vev og organer. Metazoa skiller seg altså fra Animalia gjennom å være begrenset til flercellede organismer. De aller fleste protister er encellede, med unntak av noen algetyper.[2]
Avgrensning av begrepet «dyr»
Fram til utpå 1900-tallet regnet man også encellede organismer uten klorofyll (proteozoer) med i dyreriket. Ettersom metodene forbedret seg ble det klart at skillet mellom encellede dyr og planter delvis går tvers gjennom nært beslektedegrupper. I dag regnes de encellede eukaryotene til sitt eget rike: Rike Protista, og dyreriket utgjøres av de flercellede dyrene.
Det er gjort flere forsøk på å regne ut eller anslå det totale antall arter på jorden. Et antall som ofte er nevnt er mellom 30 og 50 millioner arter. Tallet er basert på Terry L. Erwin studie fra 1988 og 1997, med tellingen av antall tropiske insekter, i et avgrenset område, med videre anslag av artstallet.[3][4] Et annet anslag ble gjort av
Nigel E. Stork og Kevin J. Gaston i Storbritannia.[5] De antok at dersom det er 67 britiske arter av dagsommerfugler, og mellom 15 og 22 000 arter totalt i Storbritannia, vil det anslagsvis måtte være mellom 4,9 og 6,6 millioner arter på jorden.[6][7]
I 2011 anslo imidlertid en gruppe forskere antallet arter til å være cirka 8,74 millioner (±1,3 millioner), hvorav cirka 2,2 millioner (±0,18 millioner) skal befinne seg i havet. Antallet dyr (Animalia) ble estimert til å bestå av cirka 7,77 millioner arter. Per 2022 er 2,16 millioner arter vitenskapelig beskrevet og katalogisert. Forskerne regner med at cirka 86 prosent av alle landbaserte dyr og 91 prosent av artene i havet fortsatt mangler en vitenskapelig beskrivelse.[1]
«Dyr» kan også betraktes som et levevis uten noen taksonomisk mening: en organisme som spiser andre organismer og som har indre fordøyelse. (Heterotrofe organismer med indre fordøyelse). Dermed kan det gi mening å snakke om dyrelignende protister, dvs. encella, heterotrofe organismer som sluker maten før fordøyelse (eks. ulike amøber, sporedyr). Slik kan "sopp" og "plante" også brukes om hhv. heterotrofe organismer med ytre fordøyelse og fotoautotrofe organismer.
Dyrerikets nærmeste slektninger
Dyrerikets nærmeste slektninger er krageflagellater, en gruppe som består av encellede protister som ser ut som enkeltceller fra svamper. De danner av og til små kolonier, og danner på mange måter en overgangsgruppe mellom dyreriket og protistene. Krageflagellatene er igjen beslektet med en gruppe som har svært like celler, men som har cellevegg. Denne gruppen omfatter blant annet soppene, slik at sopp er nærmere beslektet med dyr enn dyreliknende protister som tøffeldyr og amøber.
Det fins i dag omtrent 1,2 millioner kjente arter av flercellede dyr, som varierer i størrelse mellom 10 μm og 30 m. Den første stamformen for alle flercellede dyr levde for ca. én milliard år siden. Vi vet ikke nøyaktig hvordan den så ut, men den må ha vært marin (dvs. havlevende), ganske liten (< 1 cm), og lite bevegelig. Den besynderlige arten Trichoplax adhaerens, nærmest en slags flercellet amøbe, gir muligens en viss pekepinn på hvordan det første dyret kan ha sett ut.
Dyrenes egenskaper
Felles for alle flercellede dyr er bl.a. at det fins såkalte desmosomer, dvs. cellestrukturer av proteiner hvis funksjon er å binde sammen cellene rent fysisk og som dermed gir vevet økt stabilitet og motstand mot mekaniske påkjenninger; at cellene skiller ut et proteinlag (ekstracellulær matrise) ved sin basis; og at minst ett sett med Hox-gener er til stede (unntakene er svamper og ribbemaneter, hvor Hox-gener enda ikke er påvist). De mer kjente egenskapene (stor bevegelighet, nervesystem, epiteler, kroppshule, sirkulasjons- og andre organer) oppstod derimot senere i dyrenes evolusjon. Flercellete dyr er videre de eneste flercellete organismer som mangler cellevegg.
Dyrenes plassering og systematikk
Protister regnes innenfor tradisjonell systematikk som et av «rikene» av liv innenfor biologien. Ofte opererer man med følgende evolusjonære hovedgrupper eller «riker» i den taksonomiske systematikken:[8]
Dette systemet med «riker» er fortsatt omstridt. Den svenske Nationalnyckeln till Sveriges flora och fauna[8] opererer med 5 riker, mens en gruppe europeiske biologer[9] observerer 3 basale grupper hvor bakterier og arkebakterier utgjør to, og den siste gruppen av eukaryoter siden gir opphav til protister, planter, sopp og dyr. Systematikkens «riker» representerer et forsøk på å forene behovet for oversikt med behovet for å dele livsformene opp i mest mulig monofyletiskegrupper.
^abMora C, Tittensor DP, Adl S, Simpson AGB, Worm B (2011) How Many Species Are There on Earth and in the Ocean? PLoS Biol9(8): e1001127. doi: https://doi.org/10.1371/journal.pbio.1001127
Erwin, Terry L., 1988, The Tropical Forest Canopy: The Heart of Biotic Diversity, in, E.O.Wilson, ed., Biodiversity, National Academy Press, Washington, D.C., pp.123-129
Erwin, Terry L., 1997, Biodiversity at its utmost: Tropical Forest Beetles, in, Reaka-Kudla, M.L., D.E. Wilson, and E.O.Wilson (eds.), Biodiversity II, Joseph Henry Press, Washington, D.C., pp.27-40
Gaston, Kevin J. & Hudson, Elodie. 1994. Regional patterns of diversity and estimates of global insect species richness Biodiversity and conservation. Volume 3, Number 6, 493-500
Stork, N.E. and K. Gaston. 1990. Counting species one by one. New Scientist 127: 31-35
Stork, Nigel E. 1993. How many species are there?. Biodiversity and conservation. Volume 2, Number 3, 215-232
