Egil Roger Olsen (født 1942), kjent som Drillo, er en norsk tidligere landslagsspiller i fotball og tidligere fotballtrener, blant annet for Norges herrelandslag 1990–1998. Med han som trener kvalifiserte Norge seg til VM i 1994 og i 1998. I 1994 ble Norge slått ut i gruppespillet, i 1998 kom Norge til åttendedelsfinalen. Olsen har også vært landslagstrener for Irak og en rekke klubblag og har en lang karriere som ekspertkommentator i radio og TV.
Som trener for det norske landslaget ble han svært populær. Dette skyldtes ikke bare landslagets resultater, men også Olsens personlige stil. Blant annet tok han av og til hunden sin med på landslagstreninger, og han var ofte iført sine karakteristiske gummistøvler (eller «pæler»). Pælene til Olsen står i dag på utstilling på museum i sveitsiske Zürich i regi av FIFA.[4] Isfabrikanten Diplom-Is lanserte en ispinne kalt «Drillo» på 1990-tallet da fotballtrenerens kallenavn jevnlig figurerte i media.[5]
Karriere som spiller
Som spiller var Olsen aktiv for Fredrikstad-laget Østsiden, Oslo-lagene Vålerenga, Frigg og Hasle-Løren, og Sarpsborg. Som aktiv fikk han også 16 landskamper. I tillegg var han aktiv bandyspiller i blant annet Frigg. Tilnavnet «Drillo» fikk han i sin tid som spiller i Vålerenga. Det skyldtes hans stadige iver etter å drible.[6]
Trenerutdanning
Olsen har Norges høyest mulige trenerutdannelse, UEFA Pro Lisens, og har i tillegg til herrelandslaget trent en rekke klubb- og aldersbestemte landslag. Olsen har hovedfag i idrett fra Norges idrettshøgskole (NIH), og har siden han avsluttet sine studier i 1974 undervist på NIH, med noen korte avbrekk grunnet treneroppdrag. Han har sagt at det laget som får flest baller inn i motstanderens sekstenmeter i løpet av en kamp, vil vinne den, og dette er noe av bakgrunnen for den såkalte «Drillo-stilen».
Olsen var en av initiativtakerne da Norsk Fotballtrenerforening (NFT) ble stiftet 9. november 1986, og han hadde i perioden 1986–1990 vervet som tiltaksleder i styret til NFT.
Karriere som trener
Egil Olsen under en pressekonferanse etter vennskapskampen mot England den 26. mai 2012.
Foto: John Christian Fjellestad
De første årene som trener
Drillo startet som trener i 1972, da som spillende trener i Frigg sammen med Per Pettersen. Frigg spilte i 2. divisjon, nest øverste nivå. Frigg vant avdeling B og rykket opp i 1. divisjon, som tilsvarer Eliteserien. Frigg ble tredje sist og rykket ned igjen. Ledelsen i Frigg avsluttet da Drillos trenerengasjement og tilbød han å fortsette bare som spiller.[7] Olsen ble likevel med og ledet treningene i løpet av sin siste sesong som Frigg-spiller.[8]
I sin siste hele sesong som spiller, i 1975, var Olsen spillende trener i Hasle-Løren i 4. divisjon. De neste sesongene trente han Østsiden, og av og til spilte han, som innbytter.[9] I 1978 ble Olsen også igjen trener for Frigg, som da spilte i 2. divisjon.[10] Frigg knivet med Rosenborg om førsteplass i avdeling B som ville sikret opprykk, men måtte til slutt ta til takke med tredjeplassen, da Hamkam kom på andreplass. Olsen fortsatte som trener også i sesongen 1979. Samtidig var han også trener for U-landslaget.[11]
Olsen var lærer på Skjeberg Folkehøyskole skoleåret 1980/81 og samtidig var han landslagstrener for U-landslaget. I 1981 ble Olsen ansatt som amanuensis ved Idrettshøgskolen, og begynte da også å trene Frigg igjen.[12] I 1983 trente han også femtedivisjonslaget Fossum.[13] Etter 1983-sesongen gav Olsen seg som trener i Frigg og fortsatte i Fossum.[14]
Mens Olsen var trener for U21-landslaget var han for første gang sidekommentator i radio. Det skjedde ved en tilfeldighet da Olsen før kampen Danmark–Norge i 1984, der Norge tapte 1–0, tilfeldigvis traff den legendariske radiokommentatoren Bjørge Lillelien i Idrætsparken før kampen, og Lillelien spurte om Olsen kunne komme opp i boksen til han og være med og kommentere. Både Olsen og Lillelien var fornøyd med samarbeidet, og Olsen fortsatte som sidekommentator når han hadde anledning. Olsen fortsatte samarbeidet også med Lilleliens etterfølger Dag Lindebjerg i 1987.[15]
Lyn
Olsen var trener for Lyn i perioden 1985 til 1988. Da Olsen overtok ansvaret for Lyn lå de i den daværende tredjedivisjon. Under Olsen rykket Lyn opp til andredivisjon i 1986, før det ble kvalifiseringsspill i 1987.[16] Kvalifiseringen endte med tap mot Djerv 1919 og uavgjort mot Ham-Kam, og dermed intet opprykk.[17]
I 1988 var Olsen og Lyn ambisiøse, og satset på opprykk til førstedivisjon. Lyn kjempet lenge i toppen, men endte til slutt på fjerdeplass blant annet etter tap 2-7 hjemme mot Eik i siste serierunde.[18]
Mot slutten av 1988 bestemte Olsen seg for å forlate Lyn, da han ønsket å bli fotballtrener på heltid. Han vurderte å gå til både Lillestrøm og Aalesund,[16] og endte til slutt opp med å undertegne en ettårskontrakt med Aalesund.[19]
Aalesund
Olsen fikk en tung start i Aalesund. Laget tapte kamp etter kamp, og med bare tre poeng på de ni første kampene kom det sinte leserbrev i lokalavisen som krevde at Olsen satte seg på første fly tilbake til Oslo. Spillet tok seg imidlertid opp utover sesongen, og klubben endte trygt unna nedrykk. Olsen bestemte seg for å la det bli med ett år på Sunnmøre, og ønsket å vende tilbake til en trenerjobb i Oslo.[20]
OL-landslaget
Etter Aalesundkontraktens utløp ble det spekulert i media om hvor Olsen kom til å gå. Lyn hadde hatt en kaotisk trenersituasjon hele 1989-sesongen[21], og da Olsen hadde vært én av 50 tilskuere på Ullevaal Stadion i kampen der Lyn reddet plassen ble det spekulert i at han ville gå tilbake til sin gamle klubb.[22] Samtidig hadde han fått tilbud om å overta kvinnelandslaget, og bekreftet til avisene at han var interessert.[23]
Olsen endte til slutt opp som trener for OL-landslaget. Han skulle lede laget frem mot OL i Barcelona, gjennom kvalifiseringen i 1990-91. Nytt foran denne kvalifiseringen var at FIFA hadde satt aldersgrense for deltagelse i OL, noe som gjorde at han i praksis kom til å trene U23-landslaget.[24]
Med spillere som Øyvind Leonhardsen, Lars Bohinen, Roger Nilsen og Claus Eftevaag på laget fikk Drillo gode resultater med OL-landslaget. I slutten av 1990 ledet laget kvalifiseringsgruppen sin, og NFF hadde mål om å vinne gruppen.[25] De gode resultatene gjorde at Drillo tok over A-landslaget da Ingvar Stadheim trakk seg høsten 1990. Olsen ble erstattet av Benny Lennartsson som OL-landslagstrener.
Landslaget
Drillo etter 1-0-seieren mot Portugal.
Olsen fikk tidlig gode resultater med landslaget. Den første indikasjonen på at Norge hadde noe stort på gang kom i EM-kvalifiseringskampen mot Italia 5. juni 1991, hvor Norge vant 2-1 etter scoringer av Tore André Dahlum og Lars Bohinen. Norge kom ikke til EM, men Norge hang med i gruppa helt til siste kamp og endte til slutt på en respektabel tredjeplass, bak Sovjetunionen og Italia.
VM i 1994
Kvalifisering
I kvalifiseringen til 1994-VM havnet Norge i gruppe med England, Nederland og Polen – en tilsynelatende umulig oppgave. Norge åpnet kvaliken med å slå miniputtstaten San Marino hele 10-0. Denne kampen ble fulgt av en overraskende seier over Nederland, og da Norge også klarte uavgjort borte mot England takket være et drømmetreff av Kjetil Rekdal fra 20 meter begynte man for alvor å tro på VM-billett.
Veien til VM fortsatte i 1993 da Norge vant over Tyrkia og deretter over England i en hjemmekamp på Ullevaal Stadion. Deretter spilte det norske landslaget 0-0 mot Nederland på bortebane. Norge vant deretter mot Polen med 3-0 i Poznań etter scoringer av Jostein Flo, Jan Åge Fjørtoft og Ronny Johnsen, og var klare for VM-sluttspill for første gang siden 1938. For prestasjonene i kvalifiseringskampene frem mot VM fikk landslaget tildelt Sportsjournalistenes statuett som «Årets idrettsnavn», dette er forøvrig første og eneste gang prisen er gitt til et helt lag.
Mesterskapet
I sluttspillet var Norge preget av den sterke varmen, og muligens også av stundens alvor. Turneringen begynte med seier over Mexico i en kamp hvor innbytter Kjetil Rekdal ble matchvinner. Denne kampen ble fulgt av et 1-0-tap for Italia, hvilket betød at alle lagene i gruppen hadde tre poeng etter to kamper, og at Norge ville gå videre med seier over Irland – og også med uavgjort hvis kampen mellom Mexico og Italia fikk en vinner. Det endte imidlertid målløst mot Irland i en svært lite velspilt kamp, og da også Mexico-Italia endte uavgjort var Norge slått ut med minste mulige margin. Etter turneringen begynte for første gang kritiske røster å heve seg mot Olsens spillestil, men denne kritikken falt snart til ro – i alle fall hjemme i Norge.
Norge så lenge ut til å kvalifisere seg til EM i 1996, men snublet i de siste kampene mot Tsjekkia og Nederland, og måtte dermed bli hjemme. To andre nye fjes i neste VM-kvalifisering var de unge spissene Tore André Flo og Ole Gunnar Solskjær. Sistnevnte ble tomålsscorer da Norge vant 5-0 over Aserbajdsjan. Flo fikk sitt store gjennombrudd da han lagde to mål i seieren over Brasil på Ullevaal i en privatlandskamp, og fikk kallenavnet «Flonaldo» for innsatsen. VM-billettene ble sikret da Norge vant 1-0 borte over Aserbajdsjan to runder før slutt.
VM i 1998
Innledende kamper
Akkurat som 60 år tidligere var Norge klare for Fotball-VM 1998, som fant sted i Frankrike. Norge spilte relativt svakt i de to første kampene i mesterskapet. Både kampen mot Marokko og kampen mot Skottland endte uavgjort, og dermed måtte Norge måtte slå regjerende verdensmestere Brasil for å komme videre i mesterskapet. Kampen mellom Brasil og Norge fant sted den 23. juni 1998 i Marseille. Brasil dominerte gjennom store deler av kampen, og etter 78 minutter scoret Bebeto et mål som gav brasilianerne ledelsen. Få minutter senere utlignet Tore André Flo for Norge. To minutter før kampen skulle blåses av ble Flo lagt i bakken av motspillerne, og Norge fikk straffespark. Kjetil Rekdal scoret på straffesparket, Norge vant kampen og gikk videre til åttendedelsfinale.
Åttendedelsfinale
Også åttendedelsfinalen fant sted i Marseille. Norge møtte Italia i denne kampen. Italia tok en tidlig ledelse da Christian Vieri scoret et mål, og kampen endte med at Norge tapte mot Italia og var slått ut av VM.
Olsens avgang fra trenerjobben
Olsen hadde før VM 1998 kunngjort at han kom til å gi seg som trener etter VM. Nils Johan Semb ble ansatt som Olsens etterfølger. Olsen hadde ledet fotballandslaget gjennom 88 kamper over åtte år. Resultatet var 46 seire, 26 uavgjorte og 16 tap.
Vålerenga
Etter Vålerengas cupgull og opprykk i 1997 var optimismen stor i Oslo før comebacket i Tippeligaen. Laget var blitt forsterket med blant annet svensken Pascal Simpson, og klubbledelsen snakket om at Vålerenga skulle bli Norges beste klubb.
Sesongen startet imidlertid katastrofalt, og Vålerenga røk ut mot svake Skeid i cupen. Etter tap 1-5 mot Lillestrøm hjemme på Bislett og 0-3 mot Brann i Bergen lå VIF nederst på tabellen, og klubbledelsen måtte gjøre noe drastisk. Svaret ble å hente inn Egil Olsen, som i utgangspunktet skulle lede laget de ni siste kampene i 1998-sesongen. Olsen la om lagets spillestil radikalt, og med stram defensiv organisering fikk VIF en god høstsesong der de vant syv av ni kamper og reddet plassen.[26]
Olsen ledet også Vålerenga med stor suksess i Cupvinnercupen. Rapid București ble slått i første runde med 2-2 (b) og 0-0 (h), før tyrkiske Beşiktaş ventet i neste runde. VIF vant 1-0 hjemme, noe som gjorde at returkampen i Istanbul ville bli tøff. Allerede ved pause i Istanbul ledet Beşiktaş 3-0, og VIF var i store problemer. På slutten av kampen snudde imidlertid alt, og med scoringer av Knut Henry Haraldsen, Kjell Roar Kaasa og John Carew gikk Vålerenga videre til kvartfinalen. I avisene stilte VGsTruls Dæhli spørsmålet «har Drillo kontakt med høyere makter?», mens Dagbladet mente at kampen var «Drillos største mirakel».[26]
Olsen lot seg overtale til å fortsette i Vålerenga etter den sterke høstsesongen, og undertegnet en treårsavtale. 1999-sesongen begynte med Europacupspill mot det engelske topplaget Chelsea, der VIF egentlig var sjanseløse. VIF tapte 3-0 borte, og 3-2 hjemme. Tippeligasesongen begynte imidlertid bra, og Vålerenga ledet serien etter fire runder. Trenden snudde imidlertid fort, og VIF var snart på vei nedover på tabellen. Samtidig fikk Olsen et godt tilbud fra Sam Hammam og den engelske Premier League-klubben Wimbledon, og benyttet seg i juni av en klausul i kontrakten som gav ham mulighet til å dra utenlands.[26]
Olsen ukonvensjonelle klesstil og holdninger gjorde ham til et yndet tema i britisk presse. Han var allerede kjent som «The Mad Professor» i de britiske tabloidene, og presset ble ikke noe mindre da han overtok «The Crazy Gang».
99/00-sesongen begynte greit for Wimbledon. Olsens debutkamp endte med seier 3-2 borte mot Watford, og i september greide Wimbledon 1-1 borte mot Manchester United. I oktober gikk det tyngre, blant annet med tap 5-1 mot bunnlaget Sheffield Wednesday. Etter tretten kamper hadde laget to seire, sju uavgjorte og fire tap, og lå med det på en femtendeplass i Premier League.[27]
Utover 2000 begynte det å gå virkelig dårlig for Olsen og Wimbledon. Det kom enkelte lyspunkter som 2-0 hjemme mot Newcastle og uavgjort borte mot Arsenal, men laget falt stadig på tabellen. I slutten av februar solgte Sam Hammam, Wimbledon-eier gjennom 22 år, sine siste aksjer til Røkke og Gjelsten, og klubben ble helnorsk. Samtidig begynte det å bli åpenlyst bråk i spillergruppen, og Jason Euell ba om å bli solgt.[27] Dessuten kritiserte stjernene Carl Cort og John Hartson Olsen åpenlyst.[28]
Etter åtte strake tap var Wimbledon kommet under nedrykksstreken. Styreformann Gjelsten måtte handle, og valgte å sparke Olsen. Samtidig la Gjelsten skylden for den vanskelige situasjonen på mediene, og holdt fast på at det var riktig å ansette Olsen i sin tid.[28] Drillos Wimbledon-karrière endte med syv seire, elleve uavgjort og atten tap, og en målforskjell på 44-70[27].
Tidligere assistent Terry Burton ble ny manager i Wimbledon etter Olsen, med to kamper igjen å spille. Burton mislyktes med å holde klubben oppe, og klubben rykket ned etter tap 2-0 mot Southampton i den avgjørende kampen. Dette overrasket den nylig sparkede Olsen, som trodde klubben skulle overleve.[29]
Fredrikstad
På slutten av 2004 ville Fredrikstad-trener Knut Torbjørn Eggen trappe ned, og Egil Olsen ble hentet inn som erstatter. Eggen fortsatte imidlertid som assistenttrener. Olsen fikk toårskontrakt med Fredrikstad, med opsjon om å hoppe av etter ett.[30]
Fredrikstad fortsatte å kjempe i bunnen også under Olsen, og endte til slutt på 11.-plass i 2005. Mot tampen av sesongen ble også Eggen sidestilt med Olsen som hovedtrener, etter en del interne stridigheter i spillegruppen.[31] Blant annet gikk Dagfinn Enerly ut mot Olsens treningsmetoder i boken «Dagfinn Enerly - Så fort kan livet snu».[32]
Olsen bestemte seg for å forlate Fredrikstad etter én sesong. Dette begrunnet han med lang reisevei mellom Oslo og Fredrikstad.[33]
Tilbake i Vålerenga
Egil «Drillo» Olsen var i 2006 ansatt som video- og analysesjef i Vålerenga.[34]
Irak
I september 2007 ble Olsen ansatt som landslagssjef for Irak på en treårskontrakt. Irakerne var nybakte asiamestre, men Olsen ønsket likevel å endre spillestilen ved å legge om til rendyrket soneforsvar.[35] Samtidig viste det seg at kulturforskjeller gjorde jobben vanskeligere, da fasten under ramadan gjorde at laget ikke kunne trene som planlagt.[36]
Irak tapte 2-3 mot Qatar samme dag som Olsen var der for å signere kontrakt med Irak. Deretter ventet to kamper mot Pakistan, der Irak enkelt vant 7-0 borte og gikk igjennom en formalitet av en 0-0-kamp i returkampen. 24. februar 2008 meldte det irakiske fotballforbundet overraskende at Olsen hadde fått sparken.[37]
FK Zebra
Fra juli til oktober 2008 trente Olsen «nerdelaget» FK Zebra i et realityprogram med samme navn.[38]
Tilbake for Norge
Det var i januar 2009 at det ble kjent at Egil Olsen gjorde comeback som landslagstrener for Norge etter at Åge Hareide trakk seg, og at han skulle lede herrelandslaget i privatlandskampene mot Tyskland (borte 11. februar), Sør-Afrika (borte 28. mars) og Finland (hjemme 1. april), med opsjon på å lede laget ut VM-kvalifiseringen 2010.
Mange var skeptiske til at «Drillo» kom tilbake, men han fikk støtte fra bl.a Per-Mathias Høgmo[39] «Drillo-effekten» slo imidlertid til i den aller første kampen ledet av Olsen, og Norge endte opp med å slå storlaget Tyskland 1-0 borte i Düsseldorf den 11. februar 2009, etter en skåring av Christian Grindheim.[40] «Drillo» ble umiddelbart hyllet etter kampen, og eks-trener Åge Hareide var en av de som roste han opp i skyene med å si «Det var utrolig viktig! Selvsagt var det viktig for Egil, men også for laget og hele fotballnasjonen. 2008 ble et uår på alle fronter for norsk fotball, både for landslaget og for klubbene i europacup. En seier som den i går gir både spillere, personene rundt, og publikum troen på norsk fotball tilbake».[41] Olsen selv repliserte på all hyllesten med å si «Noen Gud er jeg ikke. Ikke tror jeg på ham heller».[42]
Den andre kampen, mot Sør-Afrika den 28. mars, ble ingen god affære, og endte med et 2-1 tap for Norge. Olsen selv uttalte til TV2 at han gjerne hadde sett hele kampen avlyst. Men trass i tapet valgte NFF like etter hjemkomsten fra det sørlige Afrika å forlenge kontrakten med treneren ut kvalifiseringskampene, og dersom Norge også gikk videre til selve VM.[43] Den 1. april fortsatte Olsen sin rekke av ubeseirede kamper på Ullevaal med å slå Finland 3-2 etter et sent mål av Morten Gamst Pedersen i det 93. minutt.[44]
Den 3. november 2009 ble det etter lengre tids spekulasjoner offentliggjort[45] at Olsen skulle fortsette som trener for landslaget frem til den ønskede fremtidige kandidaten, FCKs trener Ståle Solbakken, ble ledig på markedet i 2012. Solbakken ble ansatt for perioden 2012-2015, med mulighet for forlengelse til etter EM-sluttspillet i 2016 dersom Norge skulle kvalifisere seg. Etter at Solbakken i stedet ble ansatt som trener i FC Köln[46] begynte NFF prosessen med å finne en erstatter for Drillo på nytt. Media spekulerte en stund i muligheten for at han ville fortsette som trener,[47] og dette ble bekreftet[48] 25. august 2011. Den 27. september 2013 ble Olsen erstattet av Per-Mathias Høgmo som trener for herrelandslaget.[49]
Jeg er mer bekymret for markedsliberalismens frammarsj i Europa.
Drillo besvarer spørsmål fra sportsjournalist som i 1993 var bekymret for Rune Bratseths kne.[50]
Olsens oppvekstmiljø på Østsiden i Fredrikstad var et typisk arbeiderklassemiljø, i et strøk som lokalt var kjent som «Lille Moskva», og fra gammelt av en bastion for NKP.[51] Han sluttet seg tidlig til den politiske venstresiden, den nye ml-bevegelsen og AKP(m-l). Midt på 1970-tallet ledet han idrettsdagen på bevegelsens sommerleire[52] og satt i partiets idrettsutvalg, der målet var å utvikle en rød idrettspolitikk.[53] Han har i sin tid som landslagstrener stått fram i media med støtte til RV, Erling Folkvords stortingskandidatur og senere Rødt.[54]
Hans politiske ståsted har gjort ham omstridt, og det har vært spekulert i om det var politiske grunner til at han ble holdt utenfor landslaget på 1960-tallet, i landslagsleder Wilhelm Kments tid.[55]
Geografiinteresse
Da han gikk på skolen var Drillo geografiinteressert, og han pugget alle verdens hovedsteder. Det var ikke fler enn i underkant av 200, så han fortsatte med delstatene i USA og i Brasil, og han lærte seg også navnet på alle hovedstedene i de den gang 90 departementene i Frankrike.[6] Drillo har benyttet seg av geografikunnskapen i mange sammenhenger, bl.a. ved å lage quiz. I flere år hadde han en fast quizspalte i Dagbladet, og han har gitt ut quizbøker. Han har også reist rundt og holdt quiz sammen med Arne Scheie – Scheie med fotballspørsmål og Drillo med geografispørsmål.[56]
Bibliografi
Effektiv fotball (sammen med Nils Johan Semb og Øyvind Larsen), Gyldendal (1994) ISBN 82-05-22293-2
Eventyret Drillos (sammen med Jan Holm, Øivind Larsen, Sjur Natvig og Einar Sigmundstad), Schibsted (1998) ISBN 82-516-1734-0
Drillos verden. Fakta om alle verdens land, Kagge Forlag (2002) ISBN 82-489-0244-7
