Elg som lever øst for Ural og i Nord-Amerika skiller seg ut fra vår hjemlige elgestamme ved å være større, mørkere og med større gevir. Disse elgene regnes som en annen underart eller art. Den kalles enten amerikansk elg eller sibirsk elg (Alces americanus), avhengig av utbredelsesområdet. Vanlig elg og amerikansk elg har forskjellige antall kromosomer, men det foregår utstrakt hybridisering mellom gruppene i Sibir, der utbredelsesområdene er overlappende.[3]
På engelsk kalles elg for elk i Europa og moose i Nord-Amerika. Nordamerikanerne bruker imidlertid ordet elk om wapiti (Cervus canadensis), et annet større hjortedyr som finnes i Nord-Amerika og Øst-Asia.
Beskrivelse
Europeisk elg
Foto: Alexander Minaev (2003)
Elg er en relativt ung art, antakelig omkring 2–2,6 millioner år gammel av opprinnelse. Hjorteelgen (Cervalces scotti) var trolig en nær slektning av dagens elg, men den døde ut på slutten av siste istid for omkring 11 500 år siden. Den var større enn dagens elg, hadde smalere kjever og lavere nese, mer som en hjort, men tenner og kroppsbygning mer lik elgens.
Elgen er et høyreist, langlemmet, klovdyr med en tydelig pukkel fremst på ryggen. Begge kjønn har hakeskjegg. Sommerpelsen varierer fra mørk rødbrun til mørk brun og nesten svart i farge, mens vinterpelsen gjerne er mer gråbrun. Hårlaget er vannavisende og svært isolerende ettersom hårstråene er hule.
Mange okser får fjølformete gevir som gjerne kalles skovler, mens det hos noen individer er stangformet, dog med tjukkere stang og færre tinner. Elggeviret kan bli opptil to meter bredt i særlige tilfeller. I vekstperioden er elggeviret dekket av et hudlag, såkalt basthud. Basten har et rikt nettverk av nerveceller og blodårer som sørger for tilførsel av næringsstoffer under tilveksten. Når geviret er ferdig utvokst tørker basten ut, og oksen fjerner restene gjennom å «feie» geviret mot busker og trær, noe som i mange tilfeller kan gi skader av økonomisk betydning for skogeiere. Etter brunsten feller oksene geviret. Utvikling av nytt gevir starter på våren og tar normalt 3–5 måneder.[5]
Elgen blir omkring 2,5–3,2 m lang og cirka 1,8–2,1 m i skulderhøyde.[5] Oksen veier normalt cirka 380–720 kg,[5] men kan trolig bli opp mot 900 kg tung.[6][7] Kua blir gjerne omkring 10 cm kortere og blir gjerne ikke like høy, men veier gjerne typisk 270–360 kg.[5] Geviret hos fullvoksne okser blir normalt cirka 120–150 cm.[5]
Elgen har, som alle drøvtyggere, tre molarer, tre premolarer og fire fortenner i den ene delen av underkjeven. Den siste av fortennene er en omdannet hjørnetann. I overkjeven har den også tre molarer og tre premolarer på hver side. Den har imidlertid ingen fortenner, men en hornplate som maten tygges mot.
Utbredelse
Elg er utbredt i temperert klima og finnes i det store boreale barskogbeltet i Eurasia og Nord-Amerika. I Nordeuropa fra Skandinavia og Polen i vest, til Uralfjellene i øst.[8] Noen regner også at elva Jenisej danner skillet mellom artene, men dette er altså omdiskutert. Habitatet består av boreal barskog (også kalt taiga) med innslag krattskog, åpne grassletter, myrer og vann.
Den globale bestanden av elg teller cirka 1,5–2,5 millioner dyr, hvorav cirka 750 000–1 000 000 befinner seg i Europa. Et overveldende flertall (minst 2/3) av disse er lokalisert i Norge, Sverige og Finland, der mange nå mener bestandsøkningen er ute av kontroll. I Nord-Amerika og det østre Sibir utgjør bestanden cirka 1–1,25 millioner dyr. Elgbestanden regnes derfor som livskraftig, selv om den lokalt kan være truet av utryddelse.
Norge
I områder på Østlandet der det finnes ulv kan denne ta mye elg, særlig kalver. Uten elgjakt ville elgestammen vært begrenset av næringstilgangen, noe som kunne gitt stor skade på skogen. Således er nyskog av furu sterkt utsatt, idet elgen om vinteren ernærer seg av toppskuddene. Eurasisk elg trives i skog med sekundærvekst, og dens utbredelse i Skandinavia har blitt knyttet til erstatning av naturlig barskog med sekundær skog etter hogst.[5]
I Norge finnes det stort sett ikke elg på Vestlandet.
Mens det var varmere klima i Norge før vår tidsregning var det trolig en god del elg på Vestlandet slik det funn på steinalderboplasser tyder på. Senere var elgen for det meste borte fra Vestlandet til det fra rundt 1950 ble observert streifdyr vest på Hardangervidda. En mye benyttet vandrerute fra Østlandet er fra via Finse, Gravhalsen og Raundalen.
Voss er området med mest elg i Hordaland og på 1970-tallet begynte jakt i Voss.[9]
To arter?
Det er beskrevet en rekke underarter, men det hersker usikkerhet om dem. Noen mener at de amerikanske underartene egentlig er varianter av en og samme underart/art. Tilsvarende har det også hersket usikkerhet om varianter av den eurasiske elgen. Wilson og Reeder (2005) argumenterte i 2005 for en deling av europeisk elg (Alces alces) og amerikansk/sibirsk elg (Alces americanus).[10] Separasjon i to arter har blitt antatt av IUCNs rødliste, men det hersker fortsatt en viss uenighet om dette.[3] De to artene skiller seg fra hverandre blant annet gjennom forskjeller i kraniet, geviret, utfarging og kromosomtallet.[11][12] I februar 2014 ble det publisert en russisk studie som identifiserte fire underarter (basert på forskjeller i geviret): A. a. alces, A. a. pfizenmayeri, A. a. buturlini, og A. a. cameloides.[8]
Hybridisering mellom de to arten foregår i Sibir, øst av Ural, der utbredelsesområdene er overlappende. For europeisk elg er bare nominatformen (Alces alces alces) er beskrevet etter delingen i to arter. Elg nord i utbredelsesområdet er typisk fysisk større enn dem i sør, uavhengig av art.
Atferd
Forplantning og livsløp
Paringstiden starter normalt i september-oktober. Elgkua tiltrekker seg okser gjennom å avgi lukt og rautende klagelyder, som kan bære opp mot 3,2 km. Rivaliserende hanner av omtrent samme størrelse vil konkurrere om kuas gunst, og om nødvendig kjempe om retten til å pare seg. Mindre okser vil normalt trekke seg unna når en større ankommer.
Kua går drektig i ca. 8 måneder og føder vanligvis 1–2 kalver i mai-juni påfølgende år. Det ser ut som om næringstilgangen i vinterhalvåret har innvirkning på om kua bringer fram en eller to kalver. Elgkalven mangler de lyse prikkene i pelsen som er karakteristisk for andre hjortedyr. Den veier gjerne ca. 11–16 kg når den blir født, og legger på seg ca. 1 kg i døgnet så lenge den dier mora. Når kalven er ca. 3 uker gammel kan den følge mora. Når den er ca. 5 måneder gammel er den fullt avvent. Kalven blir sammen med mora i omkring ett år, eller til hun føder en ny kalv. I denne tiden er mora svært beskyttende overfor kalven. Å komme mellom mora og kalven kan derfor være svært farlig, noe både dyr og mennesker har fått erfare. Rett før kua skal kalve neste vår, jager hun bort ettåringen. Disse ettåringene blir ofte "frustrerte" og kan ha uberegnelig atferd.
Kalven regnes som kjønnsmoden når den er omkring to år gammel, men den er ikke fullt utviklet før i 4–5-årsalderen. På den tiden er kuene mest reproduktive, samtidig som oksene utvikler de største gevirene.
Statistisk dør omkring halvparten av all elg i løpet av første leveår. De som når voksen alder er på topp når de er mellom 5 og 8 år gamle, mens levetiden i snitt gjerne er 5–12 år. Bare et fåtall okser lever til de blir 15 år eller mer, mens kua kan bli noe eldre, maksimalt 20–25 år gammel.
Ernæring
Elgekskrementer i Junkerdalen
Elgen er drøvtygger og det er kjent at den beiter på mer enn 1 000 ulike plantearter. Mange vannplanter er viktige næringskilder, eksempelvis planter i nøkkerosefamilien, men den spiser også kvister, skudd, blader, bark, urter og røtter. Derfor kan en stor elgbestand gjøre stor skade på skogen. Hvis man regner om til trevirke alt en voksen elg spiser av kvister og busker, vil en elg fortære rundt 8 favner ved hvert år. Den er drøvtygger og har fire mager, på samme måte som kyr. Disse kalles vom, bladmage, nettmage og løpe.[13]
Elgen ferdes helst alene. Den er en dyktig svømmer og oppholder seg ofte i vann, noe som gir den beskyttelse mot insekter som mygg og klegg. Elgen er aktiv hele dagen, spesielt i grålysningen og skumringen. Arten regnes som relativt stedbunden, men den migrerer vår og høst mellom sommer- og vinterbeite. Om vinteren forekommer det at elg samler seg i mindre flokker. Den beveger seg vanligvis i langsomt tempo, men kan nå en toppfart på cirka 60 km/t om den trenger det. Det er sjelden at elg galopperer.
Bortsett fra mennesker er brunbjørn og ulv elgens eneste naturlige fiender i Europa, i Nord-Amerika til en viss grad også svartbjørn og puma. Bjørn og ulv tar først og fremst kalver og skadde og syke dyr. Noen har hevdet at spekkhuggere har tatt elg på svømmetur, men dette har aldri blitt bekreftet.
Menneskelig betydning
6000 år gamle helleristninger av elg ved Møllerstufossen i Oppland.Norsk veiskilt som varsler at elg ofte ferdes over eller langs vegen.
Det finnes også dyr som kalles alces. Utseendemessig er de lik rådyr, men er større og uten gevir. De har bein uten ledd og sener, og legger seg ikke ned for å hvile. De kan heller ikke reise seg hvis de ved et uhell har falt overende. Trærne brukes som seng. De lener seg mot dem og hviler således. Når jegere har sett fotspor etter disse dyrene, graver de løs røttene på trær i området, eller hugger stammene halvveis over. Når dyret lener seg mot treet for å hvile, knekker treet, og dyret faller overende med det.
Cæsars ukorrekte observasjon ble gjentatt av Strabon og Plinius den eldre. Opprinnelsen kan være en identisk historie som Aristoteles forteller om elefanter, og som, også etter å være blitt gjentatt av Strabon, ble repetert og trodd til sent på 1600-tallet.[14]
I Norge kalles elgen «skogens konge», noe som nok har sammenheng med at den er det største dyret i de norske skoger. I Norge jaktes det på elg under elgjakten som varer fra 25. september (noen steder 5. oktober) og ut oktober. Fordi vi har for få rovdyr store nok til å ta elg er mennesket den største faren for elg i Norge.[5]
Elg er utsatt for og ofte offer for trafikkulykker, både med bil og tog.
Parasitter og sykdommer
Hjortelusflue (Lipoptena cervi) er en blodsugende parasitt på hjortedyr, som rådyr, elg og hjort. Fra Mellom-Europa er det indikasjoner på at hjortelusflua kan spre bakterien Bartonella schoenbuchensis fra rådyr til mennesker. Det er også funnet trypanosomer (en type parasitter) fra hjort i hjortelusfluas tarm.
Elgen er også mellomvert for skogflått. En stadig økende andel av flåtten er bærere av alvorlige bakterie- og virussykdommer hos mennesker og husdyr, bl.a borreliose, skogflåttencefalitt (en spesiell type hjernebetennelse), louping ill, anaplasmose (sjodogg), Tularemi (harepest) og blodpiss. Flåttbårne sykdommer dreper årlig mer sau enn den samlede rovdyrstammen i Norge. Dette utgjør en reell trussel mot sauenæringen i hele kyst-Norge.
Antallet mennesker som smittes av Borelliose og skogflåttencefalitt øker år for år. Den store utbredelsen og tettheten av elg og andre hjortedyr representerer således et økende folkehelseproblem.
.png)
