Epikur (gresk: Ἐπίκουρος, Epikuros; født 341 f.Kr., død 270 f.Kr.) var en filosof fra antikkens Hellas og grunnlegger av den filosofiske retningen epikureismen. Han ble født på øya Samos og var sønn av en athensk lærer. Kun noen få fragmenter og brev er bevart av Epikurs antatt 300 skriftlige verker. Mye av hva som er kjent om Epikur er avledet fra senere tilhengere og kommentatorer.
For Epikur var filosofiens hensikten å oppnå et lykkelig, rolig liv, karakterisert av ataraxia, fred og fri for frykt, og aponia, fravær av smerte, og ved å leve et selvforsynt liv omgitt av venner. Han lærte at behag og smerte er målestokkene for hva som er godt og ondt; at døden er slutten på kroppen og sjelen og at det derfor ikke var noe å frykte, ved at gudene ikke belønnet eller straffet menneskene; og at universet er uendelig og evig, og at hendelser i verden er til sist basert på bevegelser og samhandling mellom atomer som beveger seg i et tomrom.
Liv
Hans foreldre, Neokles og Chaerestrate, var begge født i Athen, og hans far var en borger som hadde utvandret til en athensk bosetning på øya Samos i Egeerhavet rundt ti år før Epikur ble født i februar 341 f.Kr.[5] Som gutt studerte han filosofi i fire år under den platonske læreren Pamfilos. Da han var 18 år gammel dro han til Athen for å avtjene to års militærtjeneste. Dramatikeren Menandros tjenestegjorde i den samme aldersklasse av efebos som Epikur.
Etter at Aleksander den store var død forvist hærføreren Perdiccas de athenske bosetterne på Samos til den joniske byen Kolofon på kysten av Lilleasia. Etter å ha fullført sin militærtjeneste slo Epikur seg ned hos sine foreldre. Han studerte under Demokrit. Vinteren 311/310 f.Kr. underviste Epikur i Mytilene, men frambrakte strid og ble tvunget til å reise derfra. Han grunnla en skole i Lampsakos før han dro til Athen i 306 f.Kr. Der grunnla han Hagen, en skole som fikk navn etter den hage han eide som lå halvveis mellom Stoa og Akademiet.
Selv om mye av hans lære var tungt påvirket av tidligere tenkere, særlig av Demokrit, skilte han seg på avgjørende vis fra denne på tanken om determinisme. Epikur kom ofte til å benekte for sin lærers innflytelse, fordømte andre filosofer som forvirret og hevdet at han var «selvlært».
Epikur giftet seg aldri og hadde ingen kjente barn. Han led av nyrestein,[6] som han til sist bukket under for i 270 f.Kr.[7] i en alder av 72 år, og til tross for langvarig smerte, som han skrev til Idomeneos av Lampsakos:
«Jeg har skrevet dette brevet til deg på en lykkelig dag for meg som også er den siste dagen i mitt liv. For jeg har blitt angrepet av en smertefull udugelighet til å urinere, og dessuten også dysenteri, så grusom at ingenting kan bli lagt til de grusomheter jeg har måtte tåle. Men gleden i mitt sinn kommer fra erindringen av alle mine filosofiske fordypelser som balanserer alle disse besværlige plagene. Og jeg ber deg om å ta vare på barna til Metrodoros på et vis som er verd den hengivenhet som ble vist av den unge mannen til meg, og til filosofien.»[8]
Filosofiskolen
Epikurs skole, som var basert i hagen av hans hus og således kalt for «Epikurs Hage»,[9] hadde en liten, men trofast gruppe av elever og tilhengere i løpet av hans liv. De fremste medlemmene var Hermarchos, finansieren Leonteos og hans hustru Themista, satirikerenColotes, matematikeren Polyaenos, den fremste som populariserte epikureismen. Hans skole var den første av de antikke greske filosofiskolene som tillot kvinner å delta på lik linje med menn som en regel og ikke som et unntak.[10] Som nevnt var den opprinnelige skolen basert i Epikurs hjem og hage. En inskripsjon på gaten til Hagen er nedtegnet av romeren Seneca den yngre i hans epistel XXI av Epistulae morales ad Lucilium:[11]
«Fremmede, her vil du gjøre bra å bli værende; vårt høyeste gode her er velbehag.»
Epikur fremhevet vennskap som en viktig ingrediens i lykken, og skolen minnet på vis om et samfunn av venner som levde sammen. Imidlertid ordnet han også et hierarkisk nivåsystem blant sine tilhengere, og fikk dem til å sverge en ed på hans grunnprinsipp: «Jeg skal være tro mot Epikur, hvis lære jeg av fri vilje har valgt å følge.»
Lære
Begynnelsen på vitenskap og etikk
Epikur er en nøkkelfigur i utviklingen av vitenskap og den vitenskapelige metode ettersom han insisterte på at ingenting kan bli trodd på, unntatt om det hadde blitt testet gjennom direkte observasjon og logiskdeduksjon. Mange av hans ideer om naturen og fysikken gikk forut betydelige vitenskapelige konsept i vår tid. Han var en nøkkelfigur i aksetiden, perioden mellom 700 f.Kr. og fram til 200 f.Kr., hvor mange tilsvarende revolusjonær tenkning oppsto i Kina, India, Iran, Midtøsten og i antikkens Hellas. Hans uttalelse i Etikkens gjensidighet som grunnlaget for etikken er det tidligste i antikkens Hellas, og han skilte seg fra den nyttemoral (Utilitarisme) som ble formulert av John Stuart Mill ved å legge vekt på å minimalisere skade på en selv og på andre som en veg til å maksimere lykke.
Epikurs lære representerte en avskjed fra andre viktige greske tenkere i hans periode, og tidligere filosofer, men var uansett grunnlagt på mange av de samme prinsippene som Demokrit. Som Demokrit var han atomist, mente at de grunnleggende bestanddelene i verden var usynlige svært små biter av materie (atomer, fra gresk atomos, «udelbar») som fløy gjennom tomrom (kenos). Alt som skjer er resultatet av atomene som kolliderer, sendt videre og ble sammenfiltret med hverandre, uten noen plan eller hensikt for deres bevegelser. (Sammenlign med dagens studie av partikkelfysikk). Hans teori skiller seg fra den tidligere atomismen til Demokrit ved at han innrømmet at atomene ikke alltid fulgte rette linjer, men at deres retningsbevegelser kan ha utvist en avvikelse/bøyning (clinamen). Det tillot ham å unngå den determinisme som lå underforstått i tidligere atomisme og bekrefte fri vilje.[12] (Sammenlign med dagens teori om kvantefysikk, som postulerer en ikkedeterministisk tilfeldig bevegelse for fundamentale partikler.)
Epikur lot jevnlig kvinner og slaver få adgang til skolen hans. Han var en av de første grekerne som brøt fri fra frykten for gudene og tradisjonen med gudedyrkelse som var vanlig på denne tiden, selv om han innrømmet at religiøse aktiviteter var nyttig som en måte å betrakte gudene og bruke dem som eksempler på et behagelig liv. Epikur deltok i aktivitetene til den tradisjonelle greske religionen, men lærte at man skulle unngå å ha falske meninger om gudene. Gudene var udødelige og hellige, og mennesket som strebet etter kvaliteter som var fremmed for udødelighet og hellighet, var i henhold til ham ugudelige. Ifølge hans lære straffet ikke gudene de slemme, og belønnet heller ikke de snille – også på disse punktene brøt Epikur med gjengse oppfatninger. Epikur avviste kategorisk at gudene på noen som helst måte involverte seg i menneskenes gjøren og laden. I et brev til Herodot skrev han at at gudene heller ikke hadde noe å gjøre med naturfenomener; hans argument var at de umulig kunne ha noe å gjøre med hendelser i naturen, ettersom gudene var perfekte – og naturen i sitt vesen var uperfekt. I et brev til Menoeceos skrev Epikur:
«Det er ikke mennesket som benekter gudene, som blir dyrket av de mange, som er ugudelig, men han som hefter seg til gudene i hva de mange tror om dem.»[13]
^Bitsori, Maria; Galanakis, Emmanouil (2004): «Epicurus’ death» i: World Journal of Urology22 (6): 466–469. doi:10.1007/s00345-004-0448-2. PMID 15372192
^I det andre år av 127. olympiade i arkontskapet til Pytharatos, i henhold til Diogenes Laertios, Lives of Eminent Philosophers, 10.15
^Diogenes Laertios, Lives of Eminent Philosophers, 10.22 (overs. C.D. Yonge). Oversatt til norsk av Wikipedia for anledningen
^Long, A. A. (1986): Hellenistic philosophy: Stoics, Epicureans, Sceptics,ss.15
^To kvinner, Axiothea og Lastheneia, var kjent for å ha vært elever av Platon. Se Hadot, Pierre (1995): Qu'est-ce que la philosophie antique?, ss. 99, Gillimard. Det er også ment at Pythagoras hadde akseptert en kvinne, Theano, til hans gruppe.
^Det eneste fragment på gresk om denne sentrale forestillingen er fra Oenoanda-inskripsjonen (fragment 54 i Smiths utgave). Den best kjente referansen er Lucretius' On the nature of things (Om tingens vesen), 2.216-224, 284-293.
^Brev fra Epikur til Menoeceos; se Diogenes Laertios de clarorum philosophorum vitis, dogmatibus et apophthegmatibus libri decem (X, 123)
Janby, Lars Fredrik (2009): Bak verdens flammende murer, et historisk kildestudium av Epikurs meteorlære og teologi, sammendrag av masteroppgave, Universitetet i Oslo
