Farvel, min konkubine (originaltittel: Ba wang bie ji) er en kinesisk dramafilm fra 1993 regissert av Chen Kaige. Hovedrollene spilles av Leslie Cheung, Zhang Fengyi og Gong Li. Filmen er basert på Lilian Lees bok med samme tittel. Hun var også medansvarlig for filmens manus. Filmen er et historisk drama som skildrer Kinas historie fra 1920-årene og frem til slutten av 1970-tallet. Historien ses fra perspektivet til to gutter som går på en hard skole for å bli utøvere av Pekingopera og deres forhold til hverandre og til operakunsten under skiftende regimer på 1900-tallet. En stor del av handlingen skildrer også det nære forholdet mellom dem og de konflikter som oppstår nå den ene begynner å interessere seg for en prostituert kvinne.
Farvel, min konkubine ble godt mottatt av kritikerne og ble belønnet med Gullpalmen ved Filmfestivalen i Cannes i 1993. Den ble ved samme festival også tildelt FIPRESCI-prisen. Året etter ble den belønnet med BAFTA-prisen for beste ikke-engelskspråklige film og en Golden Globe for beste utenlandske film. Det kan også nevnes at den i 1994 ble nominert til to Oscar-priser, blant annet i kategorien beste utenlandske film.
Filmen var en samproduksjon mellom Kina og Hongkong. Den ble funnet for kontriversiell for de kinesiske myndighetene og ble derfor forbudt vist i Kina i 1993. Mye av årsaken lå i at den satte kommunistregimet i et dårlig lys, samt filmens homoseksuelle tema.[11]
En av årets beste filmer
Filmkritikeren Roger Ebert, 1993
Handling
Filmen følger de to guttene Douzi og Shitou som helt fra barndommen av blir lært opp i Kinas høyt aktede skuspillertradisjoner. Det er en ekstremt tøff vei de må gå før begge oppnår å bli med i den sagnomsuste og prestisjetunge Peking-operaen, og underveis oppstår det et intimt bånd mellom de to som viser seg å være sterkere enn de aner. Når Shitou begynner å vise interesse for den prostituerte kvinnen Juxian, blir det åpenbart for Douzi at han nærer mer enn et nært vennskap.
Tematisk sett handler filmen om forgiftede mellommenneskelige forhold. Personenes følelsesmessige problemer har sin rot i samfunnets både fysiske og psykiske mishandling av barn, en videreutvikling av et undertema fra de tidlige filmene om undertrykkelse/indoktrinering av barn og ungdom.
Om filmen
Regissør Chen Kaige fikk sitt internasjonale gjennombrudd med denne filmen. Han blir ofte omtalt med det som går under betegnelsen Kinas femte generasjon filmskapere.[12]
Filmen kjennemerkes av grasiøse, svært fluide kamerabevegelser og en malerisk bruk av billedkomposisjoner, duse lyssettinger og ditto farger. Filmen sees gjennom et slør og antyder en slags dekadent overdådighet.[13]
Filmen ble meget godt mottatt av anmelderne og har oppnådd så mye som 88% på Rotten Tomatoes.[14] Den kjente amerikanske filmkritikeren Roger Ebert gav den toppkarakter og beskrev den som en av årets beste filmer.[15]
Filmen innbrakte $5,2 millioner på amerikanske kinoer.
Norge
Filmen fikk terningkast seks av Dagbladets anmelder,[16] mens VGs anmelder gav den fem. Sistnevnte beskrev filmen som en «blodfull og brutal kronikk over tre menneskers liv - levende integrert i en forrykende fremstilling av Kinas historie gjennom et halvt århundre».[17] Videoguide skrev i 1996 at denne filmen igjen bekreftet at Kina hadde etablert seg som kunstnerisk stormakt også på filmens område.[18]
«Farvel min konkubine» bekrefter igjen at Kina har etablert seg som kunstnerisk stormakt også på filmens område
^Sødtholt, Dag (2009). «Den kinesiske filmrevolusjonen». Bergen filmklubb. Arkivert fra originalen 2. mai 2009. Besøkt 6. juni 2009. «Chen la her om til en forførerisk, uhyre lekker filmatisk stil, kjennemerket av grasiøse, svært fluide kamerabevegelser og en malerisk bruk av billedkomposisjoner, duse lyssettinger og ditto farger. Filmen var som sett gjennom et slør og antydet en slags dekadent overdådighet.»
^«Farewell My Concubine». Rotten Tomatoes. 12. august 2008. Besøkt 6. juni 2009. «Reviews Counted: 33»
^Ebert, Roger (29. oktober 1993). «Farewell My Concubine». Chicago Sun Times. Arkivert fra originalen 19. november 2005. Besøkt 6. juni 2009. «Like such dissimilar films as "Dr. Zhivago" and "A Passage to India," it took me to another place and time, and made it emotionally comprehensible. This is one of the year's best films.»
