Fatimidekalifatet (arabisk: الفاطميون, al-Fāṭimiyyūn) var et sjia-kalifat, som strakk seg over store områder av Nord-Afrika, fra Rødehavet i øst til Atlanterhavet i vest. Dynastiet styrte over middelhavskysten av Afrika og gjorde etter hvert Egypt til senteret i kalifatet. På det mektigste omfattet det også forskjellige områder av Maghreb, Sudan, Sicilia, Levanten og Hedsjas.
Historie
Fatimidene var etterkommere etter Fatima, datter til profeten Muhammed, ifølge fatimidene selv. Fatimidestaten tok form blant de berberske Kutama, folket i det som i dag er Algerie. I 909 grunnla fatimidene den tunisiske byen Mahdia som sin hovedstad. I 947 flyttet de hovedstaden til Al-Mansuriya. I 969 erobret de Egypt og grunnla den nye byen Kairo, som ble hovedstad i kalifatet. Egypt ble da det politiske, kulturelle og religiøse senteret i staten.
Den herskende eliten i staten hørte til Ismaili-grenen av sjiismen, og det samme gjorde lederne i dynastiet. De var også en del av rekken som var kalifer, som anerkjent av ortodokse muslimer. Derfor er dette en sjelden periode i historien der etterkommere etter Ali ibn Abi Talib, via profetens datter, Fatima (derfor navnet fatimider), og kalifatet var samla til en viss grad, utenom den siste perioden av Rashidun-kalifatet under Ali selv.
Kalifatet utøvde ofte stor religionsfrihet overfor ikke-ismailiske sekter av islam, i tillegg til respekt for jøder, maltesiske kristne og koptiske kristne.[1] Fatimidekalifatet atskilte seg også på grunn av den sentrale rolle som berberne spilte ved opprettelse og tidlig utvikling på militære og politiske nivåer.
Begrepet fatimid er noen ganger brukt til å definere innbyggerne av kalifatet. Den styrende eliten av staten tilhørte den ismaeliske linjen av sjiaislam. Lederne av dynastiet var også sjiaismaliske imamer, samtidig hadde de påvirkning på ismaeliske muslimer. De var også en del av den av rådgivere sambandet til kalifen, som de stor sett ble sett på av de fleste muslimer, den eneste perioden hvor sjiaimamene og kalifatet var forent siden kalifatet til Ali.
Michael Brett (2001). The rise of the Fatimids. The world of Mediterraenean and the Middle East in the fourth century of the Hijra, tenth century CE. Leiden, Boston, Köln: Brill.
Heinz Halm (1991). Das Reich des Mahdi. München: Beck.
Heinz Halm (2001). Die Fatimiden. München: Beck. s. 166-199.
Heinz Halm (2003). Die Kalifen von Kairo. Die Fatimiden in Ägypten (973–1074). München: Beck.
Jenny Rahel Oesterle (2009). Kalifat und Königtum. Herrschaftsrepräsentation der Fatimiden, Ottonen und frühen Salier an religiösen Hochfesten. Darmstadt: Wissenschaftliche Buchgesellschaft.
^Baer, Eva (1983). Metalwork in Medieval Islamic Art. SUNY Press. s. xxiii. ISBN9780791495575. «In the course of the later eleventh and twelfth century, however, the Fatimid caliphate declined rapidly, and in 1171 the country was invaded by Ṣalāḥ ad-Dīn, the founder of the Ayyubid dynasty. He restored Egypt as a political power, reincorporated it in the Abbasid caliphate and established Ayyubid suzerainty not only over Egypt and Syria but, as mentioned before, temporarily over northern Mesopotamia as well.»
Jonathan M. Bloom: The Origins of Fatimid Art. I: Oleg Grabar (utg.): Muqarnas Volume III: An Annual on Islamic Art and Architecture. E.J. Brill, Leiden 1985, s. 20–38 (Online hos ArchNet)
