Koptere (koptisk: ⲚⲓⲢⲉⲙ̀ⲛⲭⲏⲙⲓ ̀ⲛ̀Ⲭⲣⲏⲥⲧⲓ̀ⲁⲛⲟⲥ, NiRemenkīmi enKhristianos; arabisk: أقباط, Aqbāt) er en etniskreligiøs gruppe innfødt i Nord-Afrika[1] som hovedsakelig bor i dagens Egypt hvor de er den største kristne befolkningen i landet som ellers er dominert av muslimer. Koptere er også den største kristne gruppen i Sudan og i Libya. Historisk snakket de koptisk, som er en direkte etterkommer av demotisk egyptisk, som ble snakket i senantikken.
I den moderne betydning av ordet refererer koptere til innfødte kristne i Egypt, hvor flertallet av dem er medlemmer av den koptiske ortodokse kirke, og i mindre grad i den koptiske katolske kirke, og den koptiske protestantiske kirke. Mens det nøyaktige antallet er omdiskutert, angir koptiske kilder antallet til mellom 7 og 15 millioner mennesker. En beregning fra 2005 oppgir antallet til nærmere 5 millioner, hvilket tilsvarer noe i underkant av 10 % av den totale egyptiske befolkningen, som teller i overkant av 70 millioner. En beregning har kommet fram til 10–15 % av den egyptiske befolkningen.[2] Koptere i Sudan er det største kristne samfunnet i landet, men kun beregnet til 1 % av landets befolkning.[3] Koptere i Libya utgjør det største kristne samfunnet i Libya, noe som er beregnet til utgjøre 1 % av den libyske befolkningen.[4] Det betyr at kopterne er det største kristne samfunnet i Midtøsten og i Nord-Afrika, den største arabisktalende, men ikke-muslimske gruppen i verden.
Koptere av egyptisk avstamming har opprettholdt en særskilt etnisk identitet fra muslimske egyptere: de avviser en arabisk identitet. Generelt er koptere en særskilt del av befolkningen, men likevel mer beslektet med den muslimske befolkningen i Egypt enn noen annen befolkning.[8] Som andre egyptere er koptere også en mangfoldig befolkning med betydelige genetisk, etnisk og kulturelle forskjeller mellom koptere fra Nedre og Øvre Egypt.
Koptisk språk representerer det siste utviklingstrinnet av det som var oldtidens egyptiske språk. Selv om koptisk er utdødd som levende talespråk, er det fortsatt i behold som liturgisk språk for den koptisk ortodokse kirke og forvalter en rik arv av skrevne dokumenter fra oldtiden og middelalderen. Koptisk språk har flere dialekter.
Begrepet koptisk refererer også til det alfabet som benyttes for å skrive på det koptiske språk. Koptisk blir skrevet med en variant av gresk alfabet, men utvidet med seks eller sju bokstaver for spesielle lyder hentet fra demotisk, det siste utviklingsstadiet i den egyptiske hieroglyf-skriften. Kjennskap til koptisk språk var avgjørende for lingvistisk analyse av oldtidens egyptiske språk i tidligere fases og for forskernes tolkning av egyptiske hieroglyfer på 1800-tallet.
Koptisk inndeles i fem dialekter, men forskjellene mellom dem er små. Hovedforskjellen er grafiske konvensjoner og mindre variasjoner i morfologi (formlære) og ordtilfang, mens syntaksen varierer lite. De fem dialektene er sahidisk, bohairisk, akhmimisk, lycopolitansk, fayyumisk og oxyrhynchite.
Etymologi
Ordet kopter[9] kom til vestlige språk på 1600-tallet fra nylatinske coptus, som er avledet fra det arabiske kollektive qubṭ / qibṭقبط, «koptere», en arabisering av det koptiske ordet kubti (bohairisk) eller kuptaion (sahidisk). Arabisk har ingen /-p-/ og ofte erstatter det med /-f-/ eller /-b-/ for det.[10] Det koptiske ordet er i seg avledet fra det greske begrepet for innfødte i Egypt, Aigýptios (Αἰγύπτιος).[11]
Det greske ordet for Egypt, Aigýptos (gammelgresk: Αἴγυπτος), er i seg selv avledet fra egyptisk språk, men er datert til en langt eldre periode, dokumentert allerede i mykensk gresk som a3-ku-pi-ti-jo (bokstavelig «egypter»; benyttet her som en manns navn). Denne mykenske formen er sannsynligvis fra mellomegyptiskḥwt kꜣ ptḥ (rekonstruert uttale /ħawitˌkuʀpiˈtaħ/ → /ħawiʔˌkuʀpiˈtaħ/ → /ħəˌkuʔpəˈtaħ/, egyptologisk uttaleHut-ka-Ptah), bokstavelig «eiendom/palasset til kꜣ («dobbelånden») til Ptah» (sammenlign med akkadiskeāluḫi-ku-up-ta-aḫ), navnet på tempelkomplekset til guden Ptah i Memfis (og en synekdoke for byen Memfis og regionen rundt den), det vil si at det overført kom til å betegne hele byen og til sist landet som helhet. Begrepet kom til sist til være den greske betegnelsen for den innfødte egyptiske befolkningen i romerske Egypt, det vis som adskilt fra grekere, romere, jøder og andre som bodde i landet. Etter den muslimske erobringen av Egypt ble begrepet begrenset til å betegne de egyptere som holdt fast på sin kristne tro.[12]
På koptisk refererte kopterne til seg selv som ni rem en kīmi en khristianos (koptisk: ⲚⲓⲢⲉⲙ̀ⲛⲭⲏⲙⲓ ̀ⲛ̀Ⲭⲣⲏⲥⲧⲓ̀ⲁⲛⲟⲥ), som bokstavelig betyr «det kristne folket i Egypt» eller «kristne egyptere». Det koptiske navnet for egyptere, rem en kīmi (koptisk: Ⲣⲉⲙ̀ⲛⲭⲏⲙⲓ), er på fayyumisk-koptisklem en kēmi, eller rem en khēmipå bohairisk dialekt, jfr. egyptisk rmṯ n kmt, demotisk rmṯ n kmỉ. Det arabiske ordet qibṭ, «kopter», har også blitt forbundet med det greske navnet på byen Kóptos (koiné-gresk: Κόπτος), og byen heter nå Qifṭ (koptisk: Kebt eller Keft). Det er mulig at denne assosiasjonen har bidratt til å gjøre «kopt» som formen på navnet.[13]
På midten av 1900-tallet var det en del egyptiske nasjonalister og intellektuelle som i konteksten av faraonisme (som framhevet Egypts førislamske fortid og fokuserte på at Egypt var en del av en større sivilisasjon ved Middelhavet) begynte å benytte begrepet qubṭ i en historisk betydning.[14] Middelalderens skribenter fram til mamelukkperioden benyttet ofte ordene «kopter» og «egypter» om hverandre for å beskrive folkene i Egypt, enten de var kristne eller muslimer. På 1900-tallet var det noen egyptiske nasjonalister begynt å bruke begrepet «kopter» om egyptiske kristne i den nedsettende betydningen «fremmed», i motsetning til det tilsvarende «egypter» som betegnelse for egyptiske muslimer.
Historie
Koptere er et av de aller eldste kristne samfunn i Midtøsten. Selv om de er integrert i den større egyptiske nasjonalstat, har kopterne overlevd som et særskilt religiøs samfunn som utgjør 10 til 15 %, kanskje også opp mot 20 %, av befolkningen, men disse beregningene varierer mye.[5][6][15][16][17][18] Kopterne roser seg selv for å være apostolisk, å komme direkte fra apostlene, og grunnleggeren av den egyptiske kirken var den første i lang og uavbrutt kjede av patriarker. Den koptiske kirken har i 16 århundrer ikke vært fellesskap med både den romersk-katolske kirke i Roma og ulike østlige-ortodokse kirker.
Grunnleggelsen av den kristne kirke i Egypt
I henhold til tradisjon i antikken ble kristendommen introdusert innenfor dagens Egypt av evangelisten Markus kort tid etter Jesus’ oppstigning og under styret til den romerske keiser Claudius, det vil si rundt 42 e.Kr.[19] Det hevdes videre at da Markus forlot Egypt var det en betydelig kristen menighet i Alexandria. Fra denne byen spredte kristendommen seg over hele Egypt i løpet av et halvt århundre etter at Markus kom til landet. Det er uttalt i et fragment av Johannes-evangeliet, skrevet på koptisk, som ble funnet i Øvre Egypt, og som kan bli datert til første halvdel av andre århundre, og andre nytestamentlige skrifter som er funnet i Oxyrhynchus i Midtre Egypt, og kan bli datert til rundt 200 e.Kr.
I løpet av de første århundrene spredte kristendommen til de rurale områdene, og bibeltekstene ble oversatt til det lokale språket, i dag kjent som koptisk, men som den gang var det egyptiske språket. På tredje århundre utgjorde de kristne allerede flertallet av Egypts befolkning, og kirken i Alexandria var anerkjent som en av kristendommen fire apostoliske bispedømmer. Kirken i Alexandria er derfor ikke bare den eldste kirken i Egypt og i Afrika, men i verden.[20]
Bidrag til kristendommen
Kopterne i Egypt har kommet med store bidrag til den kristne tradisjon. Den kateketiske skole i Alexandria er den eldste kateketiske skole i verden. Den ble grunnlagt i 190 av den lærde Pantaenus (eller Pantainos) og ble en viktig institusjon for religiøs læring hvor studenter ble undervist av lærde som Athenagoras, Klemens, Didymus den blinde, og Origenes, teologiens far og som var aktiv i faget kommentarer og komparative bibelstudier. Imidlertid var skolens omfang ikke kun begrenset til teologiske emner, også vitenskap, matematikk og humanistiske fag ble undervist her. Kommentarmetoden med spørsmål og svar begynte her, og 15 århundrer før braille (eller blindeskrift) ble det benyttet teknikker med inskripsjoner i tre for at blinde studenter og lærde kunne lese og skrive.
Et annet betydelig bidrag til kristendommen var opprettelsen og organiseringen av monastisisme,[21] som er hengivelse til dedikert åndelig liv, enten i askese og ensomhet, eller i klostre med meningsfeller.[22] Verdensomfattende kristen monastisisme stammer direkte eller indirekte fra det egyptiske eksempelet. De meste framtredende figurene i denne retningen eller bevegelsen var Antonius den store, Paulus av Theben, Makarios egypteren («lampen i ørkenen»), Shenoute og Pachomios. Ved slutten av 400-tallet var det hundrevis av klostre, og tusenvis av celler og grotter spredt utover den egyptiske ørkenen hvor eremitter hadde trukket seg tilbake fra sivilisasjonen. Siden da har pilegrimer besøkt og oppsøkt ørkenfedrene for å etterligne deres åndelige og disiplinerte liv. Basilios den store, erkebiskop av Cæsarea Mazaca, og grunnlegger og organiserer av klosterbevegelsen i Anatolia, besøkte Egypt en gang rundt 357 og hans klosterregler er fulgt av de østlige-ortodokse kirker. Hieronymus, som oversatte Bibelen til latin, kom til Egypt på sin reise til Jerusalem i tiden rundt 400 og etterlot detaljer om sine erfaringer i sine brev. Benedikt av Nursia grunnla benediktinerordenen på 500-tallet på modellen til Pachomios, skjønt i en strenger form. Koptiske kristne praktiserte mannlig omskjæring som et overgangsrituale.[23]
Økumenisk konsil
De betydelige bidragene til setet i Alexandria har kommet med til etableringen av tidlig kristen teologi og dogmer er attestert til det faktum at første tre økumeniske konsiler i kristendommens historie ved ledet av egyptiske patriarker. Konsilet i Nikea i 325 var ledet av Alexander, patriarken av Alexandria, sammen med Hosius av Córdoba. I tillegg var de mest framtredende navnene ved konsilet den framtidige patriarken av Alexandria, Athanasius, som spilte en betydelig rolle i formuleringen av den nikenske trosbekjennelse, lest opp i dag i de fleste kirker. En av konsilets beslutninger var å gi tillit til patriarken i Alexandria med oppgaven å beregne og årlig annonsere den nøyaktige datoen for påsken for alle de kristne kirkene. Første konsil i Konstantinopel i 381 ble ledet av patriark Timoteus av Alexandria, mens konsilet i Efesos i 431 ble ledet av Kyrill av Alexandria,
Konsilet i Khalkedon
Som følge av konsilet i Khalkedon i 451 ble kirken i Alexandria delt i to grener. Des som aksepterte betingelsene til konsilet le kjent som khalkedonere eller melkitter. De som ikke var lydige til konsilets betingelser ble kalt for ikke-khalkedonere eller monofysitter, og senere jakobitter etter Jakob Baradaeus, biskop av Edessa på siste halvdel av 500-tallet. Ikke-khalkedonere avviste imidlertid betegnelsen monofysitter som feilaktig og refererte til seg selv som miafysittere, det vil si et kristologisk begrep som innebærer at Jesus Kristus er både fullt gudommelig (100% Gud) og fullt menneskelig (100% menneske) og at disse to aspektene er forent i en «natur» (en person = Kristus). Flertallet av egypterne tilhørte den miafysittiske grenen, noe som førte at de ble forfulgt av bysantinerne i Egypt.
Den muslimske erobringen av Egypt
I 641 ble Egypt invadert og erobret arabere som beseiret den bysantinske hæren. Lokal motstand fra egypterne kom i gang kort tid etter og kom til å vare til minst 800-tallet.[24][25]
Koptere i moderne Egypt
Under muslimsk styre måtte kristne betale ekstra skatter og fikk i liten grad tilgang til politisk makt, og ble utelatt fra militærtjeneste. Deres situasjon forbedret seg dramatisk under styret til Muhammad Ali tidlig på 1800-tallet. Han forbød Jizya, en skatt på ikke-muslimer, og tillot egyptiske koptere å tjenestegjøre i hæren. Den egyptiske pave eller patriark, Kyrillos IV av Alexandria, reformerte den koptiske kirke på midten av 1800-tallet og oppmuntret bredere deltagelse i det egyptiske samfunn. Ismail Pasja, sønnesønn av Muhammad Ali, hadde makten i 1863–1879 og fremmet kopterne ytterligere. Han lot dem bli dommere i egyptiske domstoler og ga dem politiske rettigheter og representasjon i regjeringen. Kopterne hadde også framgang i forretninger.
En del koptere deltok i den egyptiske nasjonale bevegelse for uavhengighet og holdt innflytelserike posisjoner. TO betydelig kulturelle prestasjoner var opprettelsen av Det koptiske museum i 1910 og et institutt for koptiske studier i 1954. En del framtredende koptiske intellektuelle på denne tiden var Salama Moussa, en pioner innen egyptisk sosialisme og oppfordret egyptere til å tilnærme seg europeere; Louis Awad, en poet som introduserte frie vers i egyptisk poesi; og Makram Ebeid, generalsekretær i Wafd-partiet.
I 1952 ledet Gamal Abdel Nasser en del militæroffiserer i et statskupp mot kong Faruk. Det egyptiske kongedømmet ble veltet og Nasser etablerte Egypt som en republikk. Nassers hovedpolitikk var arabisk nasjonalisme og sosialisme. Kopterne var hardt påvirket av hans politikk for nasjonalisering selv om de representerte mellom 10 og 20 % av befolkningen.[26] I tillegg underminerte Nassers panarabiske politikk kopternes sterke tilknytning og følelse av identitet om deres egyptiske før-arabiske og ikke minst ikke-arabiske identitet. I tillegg opplevde de at det var vanskeligheter å få tillatelser til bygge kirker.[26]
Mange koptiske intellektuelle fremmet faraonisme som sto for at koptisk kultur i stor grad hadde sin opprinnelse fra før-kristen, faraoisk kultur, og ikke hadde sin gjeld til antikkens Hellas. De ga koptere en dyp kulturarv i egyptisk historie og kultur. Faraonismen ble bredt dyrket av både koptiske og muslimske lærde tidlig på 1900-tallet og bidro til å bygge bro mellom de to gruppene. En del forskere ser faraonisme som formet av orientalisme.[27][28]
Kirkeaffærer
I dag på 2010-tallet utgjør den ikke-khalkedonske koptisk-ortodokse kirke flertallet av den kristne befolkningen i Egypt. Hovedsakelig ved utvandring og delvis ved europeisk og amerikans misjonsarbeid og konverteringer omfatter det kristne samfunnet i Egypt også andre kristne retninger som protestantisme (kjent på arabisk som evangeliske), romersk-katolske og orientalske katolske kirker. Betegnelsen «koptisk» har imidlertid forblitt eksklusivt for innfødte egyptere i motsetning til kristne som ikke har egyptisk opprinnelse. En del protestantiske kirker er eksempelvis kalt «koptisk evangeliske kirker», således bidrar til adskille deres innfødte egyptiske menighet fra kirker som har europeisk eller amerikansk innvandrere.
I 2005 skapte en gruppe koptiske aktivister et flagg for å representere koptere verden over.[30]
Den 17. mars 2012 døde Shenouda III, den koptiske pave av Alexandria og patriarken av hele Afrika, og den 4. november 2012 ble biskop Tawadros valgt som den nye pave av Egypts koptiske kristne. Hans navn ble valgt fra en glassbolle som inneholdt utvalgte kandidater av en gutt med bind for øynene ved en seremoni i Sankt-Markuskatedralen i Kairo.[31]
Koptere i Sudan
Sudan har en innfødt koptisk minoritet, skjønt mange koptere i Sudan er etterkommere av nyere egyptiske innvandrere.[3] Koptere i Sudan bor hovedsakelig i de nordlige byene, inkludert Al Obeid, Atbara, Dongola, Khartoum, Omdurman, Port Sudan, og Wad Medani.[3] Ut utgjør opptil 500 000, eller noe over 1 % av befolkningen i Sudan.[3] Grunnet at mange av dem er godt utdannet er deres rolle i landet langt mer framtredende enn hva deres antall kunne antyde.[3] De har tidvis møtt tvangskonvertering til islam, noe som har resultert i utvandring og minsket antall.[3]
Moderne innvandring til Sudan nådde sin topp tidlig på 1800-tallet, og de har generelt vært tolerant velkommen der. Det ble imidlertid forstyrret av et tiår med forfølgelse under styret sudanske Mahdiyya mot slutten av 1800-tallet.[3] Som et resultat av denne forfølgelsen ble mange av dem tvunget til oppgi kristendommen, med tvang bli muslimer og gifte seg med innfødte sudansere. Den anglo-egyptiske invasjonen i 1898 ga kopterne større religiøs og økonomisk frihet, og de kunne få økte posisjoner som kunstnere og drive handel, bankvirksomhet, ingeniørkunst, medisin og siviltjeneste. Ved sin dyktighet i forretning og administrasjon gjorde dem til en privilegert minoritet. Tilbakevending til militant islam på midten av 1960-tallet og påfølgende krav fra radikale muslimer om en islamistisk lovgivning tvang kopterne til å gå i opposisjon mot et religiøst styre.[3]
Etter at Ǧa‘far an-Numayrī (også stavet Gaafar Nimeiry) ble president i Sudan innførte han islamske sharia-lov i 1983, noe som førte til en ny fase med undertrykkende behandling av koptere og alle andre andre som ikke var muslimer.[3] Etter at han ble veltet støttet koptiske ledere en sekulær kandidat ved valgene i 1986. Men da Nasjonale islamske front veltet den valgte regjeringen til Sadeq al-Mahdi med hjelp av militæret, ble diskrimineringen av koptere og ikke-muslimer gjeninnført. Hundrevis av koptere ble fjernet fra sivil tjeneste og domstolene.[3]
I februar 1991 ble en koptisk pilot som arbeidet for Sudan Airways henrettet for å ha vært i besittelse av utenlandsk valuta.[32] Før han ble henrettet ble han tilbudt amnesti og penger om han konverterte til islam, men han nektet. Tusenvis var tilstede ved hans begravelse. Henrettelsen ble sett på som en advarsel av mange koptere som begynte å flykte fra landet.[32]
Restriksjoner til kopteres rett til sundanesisk nasjonalitet fulgte, og det ble vanskelig for dem å få sundanesisk nasjonalitet ved fødsel eller ved naturalisering, noe som ga problemer for reiser til utenlandet. Konfiskering av kristne skoler og pålegging av arabisk-islamsk trykk på språk og historie ble fulgt av trakassering av kristne barn og innføring av lov om hijab (tildekking med skaut). Et koptisk barn ble pisket for ikke å ha resitert et vers fra Koranen.[32] I kontrast til den omfattende kringkasting av den muslimske fredagsbønnen i radio, slutten radioen med kristen gudstjenste på søndager. Mens innbyrdeskrigen raste på 1990-tallet, fokuserte regjeringen på økt religion i sør. Selv om koptere var diskriminert i nord, hadde de færre restriksjoner enn de i sør.
Koptere i Libya
Den største kristne gruppen i Libya er den koptisk-ortodokse kirke, men en befolkning på rundt 60 000.[4] Den koptiske kirken har lange historiske røtter i Libya, lenge før avanserte vestover fra Egypt og inn i Libya for å innføre islam. Det er tre koptisk-ortodokse kirker i Libya: en i Tripoli, en i Benghazi og en i Misrata.[33]
Koptere opplever grove overgrep og diskriminering fra det muslimske flertallet. I februar 2014 ble sju koptiske kristne øst for Benghazi dratt ut av sine hus midt på natten og deretter henrettet på en strand.[34] En gruppe koptere ble kidnappet ved ulike anledninger i desember 2014 og januar 2015, deretter henrettet av ISIS. En video av henrettelsen av 21 menn hvor det ble rettet trusler til «korsets nasjon» ble sluppet løs på Internett den 15. februar 2015.[35]
^Coptic Orthodox Church, 2007. Sitat: «The people of Egypt before the Arab conquest in the 7th century identified themselves and their language in Greek as Aigyptios (Arabic qibt, Westernized as Copt); when Egyptian Muslims later ceased to call themselves Aigyptioi, the term became the distinctive name of the Christian minority.»
^Eusebius av Cæsarea, forfatteren av en kirkehistorie på 300-tallet, hevdet at Markus kom til Egypt i det første eller tredje året av styret til keiser Claudius, det vil 41 eller 43 e.Kr., jf. Meinardus, Otto F.A. (2016): Two Thousand years of Coptic Christianity, The American University in Cairo Press, nytrykk, s. 28.
^abNisan, Mordechai (2002): Minorities in the Middle East. McFarland, ISBN 978-0-7864-1375-1, s. 144.
^van der Vliet, Jacques (Juni 2009): «The Copts: 'Modern Sons of the Pharaohs'?», Church History & Religious Culture, 89 (1–3), s. 279–90, doi:10.1163/187124109x407934.
^Matson, G. Olaf (1925): The American Colony Guide-book to Jerusalem and Environs. Vester. s. 20. Sitat: «Copts. A very small community representing the large Coptic Church in Egypt.[...] Abyssinian. Also represented by a Bishop in Jerusalem. They, like the Copts, are Monophysites.»