Senantikken

Senantikken er et moderne begrep for å beskrive den historiske tidsepoken som dekker overgangen mellom antikken og middelalderen, både for Europa og for landene rundt Middelhavet. Begrepet ble skapt på begynnelsen av 1900-tallet av den østerrikske kunsthistorikeren Alois Riegl. Presise avgrensninger for perioden er vanskelig å sette og blir stadig diskutert, men som regel plasserer man begynnelsen fra keiser Diokletians styre ved 284 e.Kr. og fram til de muslimske erobringene, grovt regnet fra år 300 til år 600. Perioden også tenkes å dekke fra slutten av Romerrikets krisetid på 200-tallet (ca. 235-284) og fram til reorganiseringen av Østromerriket (eller Det bysantinske riket) under keiser Herakleios (død 641), og samtidig de muslimske erobringene på 600-tallet.

For Østromerriket rekker perioden enten fram til den østromerske keiser Justinian I den stores død i år 565 eller den muslimske ekspansjonen på 600-tallet. Denne fase i Østromerrikets historie blir også betegnet som tidligbysantinsk tid. Gjennom senantikken gjennomgikk Østromerriket en endringsprosess med store tap i landområder samtidig som den andre senantikke stormakten Sasanideriket gikk helt under i 651.

Senantikken utgjør antikkens siste avsnitt og tilhører ikke lenger den «klassiske» antikken, men kan allikevel ikke regnes til middelalderen. Senantikken kjennetegnes ved tilstedeværelsen av antikkens tradisjoner og kristen-germansk omdannelse og utforming. Mens historikerne tidligere mente det var snakk om en nedgang, betegner dagens historikere epoken mer nøytralt som en «transformasjon» eller endring av den antikke arven i tiden mellom rundt 300 og 600. En særlig begivenhet er kristendommens seiersgang og en gradvis fortapelse av førkristne kulter og tradisjoner. Også i kunsten og litteraturen oppstår de en egen, karakteristisk stil – som også oppviser orientalsk innflytelse – gjennom omforming og utforming av den klassiske gresk-romerske former og temaer til tilsvarende kristne former og temaer.

Senantikken er også karakterisert ved at Romerriket gjennomgikk en betydelig endringer sosialt, kulturelt og i statsforvaltningen som begynte med styret til keiser Diokletian hvor prosessen med å dele riket i en østlig og en vestlig del begynte, hver av dem styrt av tallrike keisere. Fra og med keiser Konstantin den store ble kristendommen offisiell statsreligion og den nye hovedstaden ble flyttet fra Roma og til Konstantinopel, og sementeringen av keiserens sakrale posisjon. Den samme epoken er også karakterisert som folkevandringstiden ved at store folkevandringer av germanske stammer forstyrret og rev i stykker romersk styre fra slutten av 300-tallet og framover, og som kulminerte med Romerrikets sammenbrudd i vest i år 476, og hvor det ble erstattet med germanske kongedømmer. Den resulterende kulturelle fusjonen eller sammensmeltingen av gresk-romerske, germanske og kristne tradisjoner dannet det kulturelle fundamentet for Vest-Europa som kom til prege den vestlige middelalderen.

Den generelle nedgangen i befolkningsmengden, tap av teknologisk kunnskap og levestandard i Vest-Europa i løpet av denne perioden ble det arketypiske eksempelet på samfunnets sammenbrudd i henhold til forfatteren fra renessansen og fram til moderne tid. Som et resultat av denne nedgangen, og den relative knappheten på historiske opptegnelser fra Vest-Europa i særdeleshet, har også gitt denne overgangtiden betegnelsen «den mørke tidsalder», et begrep som i moderne tid har blitt erstattet med begrepet senantikken.

Begrepet «senantikken», fra tysk Spätantike, har blitt benyttet av tyske og nordiske historikere siden det ble popularisert av Alois Riegl tidlig på 1900-tallet.^[1] På engelsk har det kammet i anvendelse ved verkene til Peter Brown, særlig med The World of Late Antiquity (1971) som reviderte historieskrivningen etter Edward Gibbon som en forslitt og forbeinet antikk kultur til fordel for oppfatningen av en vibrerende tid av fornyelse og begynnelser. Peter Browns The Making of Late Antiquity (1978) ga et nytt paradigme for forståelse av endringene i den vestlige kultur i epoken og som konfronterte Richard Southerns The Making of the Middle Ages (1953).^[2]

Fortsettelsene mellom det sene Romerriket, da det ble reorganisert ved Diokletian mellom 284 og 305, og den tidlige middelalder, er blitt argumentert av forfattere som ønsket å framheve at spirene til middelalderens kultur var allerede under utvikling i det kristne riket, og at de fortsatte å gjøre så i Østromerriket fram til islams erobring. Germanske stammer som østgotere og vestgotere, som romerne betraktet som barbarere, oppfattet seg selv som en fortsettelse av den «romerske» tradisjonen. Begrepet senantikken antyder at de sosial og kulturelle prioriteringene til antikken fortsatte i Europa og inn i middelalderen. Begrepet tidlig middelalder eller «tidlig bysantinsk tidsalder» framhever et brudd med den antikke fortiden, og begrepet folkevandringstiden tenderer til å framheve forstyrrelsen og sammenbruddet av det tidlige vestlige Romerriket ved at germanske kongedømmer ble opprettet innenfor de tidlige grensene, begynnende med foedus med gotere i Aquitania i dagens Frankrike.^[3]

Tidsmessig avgrensning av senantikken som historisk epoke er gjenstand for historievitenskapelig diskusjon og er til en viss grad bestemt vilkårlig. Århundrene mellom Diokletian og Muhammed utgjør en overgangsperiode hvor det er vanskelig å peke enstydig årstall. Ikke alle forskningsretninger fremmer det samme tidsrommet ettersom kunst-, kultur- og religionshistoriske faktorer har påvist den samme gradvise forvandlingen, men ikke nødvendigvis til samme tid . Det er også store regionale forskjeller. I østlige delen av Middelhavet holdt de antikke strukturer seg lengre enn ved Rhinen eller på De britiske øyer. En begynnelse er gjerne året 284 da Diokletian tiltrådte som keiser, men også Konstantin den stores tid med dens religiøse nyorientering kan regnes som en avgjørende avgrensning. Når senantikken ebber ut og middelalderen begynner er det større muligheter for tolkninger i henhold til den forskningsgren som studeres.

Tidligere ble antikkens avslutning som oftest plassert ved avslutningen av det vestlige Romerriket ved år 476. Denne forestilling konkretiseres i kildene, men nyere forskning har lagt mindre vekt på dette tidspunktet enn hva som var tilfellet med tidligere historikere. Tendensen er å forskyve begynnelsen for epoken til først 40 år etter, som hos Marcellinus Comes, en bysantinsk krønikeskribent som døde etter 534. Det er også et spørsmål om samtiden oppfattet dette året som et paradigme og et skillelinje. Det var ikke lenger noen keiser i Ravenna, men det betød at styringen av Vest-Europa ble plassert hos den østromerske keiseren. Justinian I den store (død 565) har også blitt fremmet som et markant skille.

Også delingen av Romerriket i en vestlig som østlig del etter keiser Theodosius den stores død i 395 har blitt fremmet som et avgjørende skille, men oftere har avslutningen av Justinian I den stores styre i 565 ettersom Justinian I ennå sto klart i tradisjonen til de antikke keiserne, noe som er åpenbart i hans universale oppfattelse av keisermakten. Han drev en politikk som hadde som må å gjenopprette de gamle grensene for riket, restauratio imperii, noe som lyktes for stakket stund. Det siste store senantikke folkevandringstog, langobardenes innvandring og angrep på Italia, kom i 568, kun tre år etter at Justinian I døde. 560-tallet markeres for hele middelhavsområdet som en tidsendring, og således kan en mulig avgrensning av perioden settes fra 284 og til 565.

Likevel er det flere historikere som setter plasserer avslutningen av perioden til vesentlig senere med arabernes inntrengning og angrep på middelhavsområdet, den såkalte Pirenne-tesen etter den belgiske historikeren Henri Pirenne.^[4] Betydningen av den arabiske og muslimske frammarsjen har betydning for det østlige området, men ikke i samme grad for Frankerriket da Pirennes antagelse om at muslimske sjørøvere hadde ødelagt «middelhavets enhet» som kultur- og handelsrom ikke lenger betraktes som korrekt. Det siste antikke monumentet på Forum Romanum er søylen av den østromerske keiseren Fokas tyrannen (602 – 610). For Østromerriket utgjør den muslimske frammarsjen et åpenbart skillelinje da riket ble innskrenket til Lilleasia og Balkan, og indre trykk også betydde avstand til mange av de antikke tradisjonene. Den senromerske fase i Østromerriket endte således først under keiser Heraklios (610-641). I overensstemmelse med dette betrakter forskere som Stephen Mitchell 284 og 641 som periodens avgrensning.

Særlig hos britiske og amerikanske historikere har forholdene i Østromerriket for å angi antikkens avslutning tidligst med avslutningen av Justinians styre i 564, eksempelvis med Averil Cameron og John B. Bury. Derimot har A. H. M. Jones avvikende kom fram til året 602 med keiser Maurikios' død som antikkens avslutning. Det siste bindet av det nye Cambridge Ancient History behandlet årene mellom 435 til 600, og historieverket Prosopography of the Later Roman Empire analyserte årene fra ca. 260 og fram til 641.^[5]

Også blant tyskspråklige miljøer bevegde historikerne seg vekk fra året 476 som epokeårets skille, blant annet av Alexander Demandt, Heinz Bellen, Jochen Martin og Hartwin Brandt, og tendensen er nå hovedsakelig 565 eller senere.

En utvidelse av tidsrommet til mellom 632 og 641 synes å være meningsfullt for Østromerriket, og da særlig til tiden med de arabiske angrep. Muslimsk hær erobret ikke bare romersk Midtøsten, men tilintetgjorde også nypersiske Sasanideriket. Dette riket hadde gjennom hele senantikken vært den andre stormakten ved siden av Roma. Den siste sasanide-sjahen, Yazdegird III, tapte en 14-årig kamp for å drive ut umajjad-kalifatet, det første av de islamske imperiene. Sasanideriket var en betydelig maktfaktor fram til 651 og ble av mange oldtidsforskere som Josef Wiesehöfer, Erich Kettenhofen, Zeev Rubin eller Michael Whitby trukket inn som en vesentlig faktor for utforskning av perioden.

Betrakter man utelukkende den vestlige delen av Romerriket utgjør årene 476-480 den gang som nå et vesentlig skillelinje – uavhengig om samtiden den gang oppfattet avslutningen av det vestlige keiserdømme som avgjørende eller ikke – likevel må Teoderik den store (død 526) og hans tid betegnes som nærmere antikken enn middelalderen, noe som gjør det vanskelig å fastlegge et generelt paradigmeskifte. Fram til langobardernes angrep på Italia i 568 kan det påvises aktiv antikk kultur i Italia. Det vestromerske senatet forsvant først ut av kildene hen mot slutten av 500-tallet. På samme måte knyttes de tidligste merovingere også til den antikke arv. Klodvig I (482-511) la stor vekt på romerske ærestitler.^[6] Senantikken er åpenbart en overgangsfase som utgjorde ulike tidsrom i de forskjellige regioner.

Selv om tendensen har vært å forskyve senantikkens avslutning og middelalderens begynnelse for vil det være like galt å sette den for sent som for tidlig. I Gallia markerte frankernes overgang til kristendommen under Klodvig og hans etterfølgere. I Italia utgjorde langobardernes angrep samlet sett begynnelsen på middelalderen. Senantikkens epoke har således viktighet for middelalderhistorikere^[7] som forsker særlig på tidlig middelalder ved at de griper baklengs tilbake i senantikken for å forklare forandringene som oppsto med tidlig middelalder.

Senantikken var en periode med brytninger og oppbrudd. På den ene siden var en fortsettelse med antikken og samtidig var allerede såkornene for middelalderen lagt, i særdeleshet med den kristne kirke omforming av den religiøse tankeverden. Kulturelt hadde de lærde stadig tilgang til antikkens tradisjoner. Selv på 500-tallet blomstret den senantikke litteraturen som var orientert mot klassiske forbilder som Boëthius, Cassiodorus, Corippus, Procopius fra Cæsarea, Agathias Scholasticus og andre. Middelalderens verden klarte ikke å bevare den klassiske dannelse og fra slutten av 500-tallet ble overlevert litteratur fra antikken ikke lenger pleiet, og på 700-tallet dukket det opp bøker som man til da hadde betraktet som gått tapt. Se Boktapet i senantikken.

I Østromerriket eksisterte det en relativ intakt «senantikk» fram til beleiringen av Konstantinopels fall for muslimene i 1453 hovedsakelig ettersom det i øst ikke var preget av et radikalt brudd med antikkens tradisjoner enn hva som var tilfellet i Vest-Europa. Til tross for større kontinuitet i Østromerriket var det likevel forskjellige tilstander på 300-tallet enn det var på 500-tallet, og ikke minst i den påfølgende middelalderen og senbysantinske tiden- Østromerriket er ved siden av den muslimske ekspansjonen også markert ved fortrengningen av latin som embetsspråk til fordel for gresk under keiser Heraklios (død 641).

Arabernes angrep førte til en undergang for det senantikke senatsaristokratiet og en betraktelig tilbakegang for all antikk dannelse. Deretter førte den vidtgående militære og økonomiske sammenbrudd etter 636 også til slutten for de klassiske byene (polis) som siden oldtiden hadde preget middelhavsregionen. Avviklingen av bysantinsk statsadministrasjon betydde også den endelige slutten for den senantikke tradisjonen.

Det finnes ingen gjennomgående historiografi, og særlig for er kildene for 400-tallet begrenset. Den viktigste latinske kilde er Ammianus Marcellinus fra siste halvdel av 300-tallet. Likeledes utgjør de greske skriftene til Procopius fra Cæsarea fra 500-tallet en framragende kilde til antikkens utdøende epoke. Det finnes dessuten profanhistoriske verker fra blant annet Jordanes, Agathias Scholasticus, Theophylaktos Simokates og Gregorius av Tours. Nyttig, men problematisk er de bevarte bøkene av Historia Nova («Ny Historie») som ble forfattet av Zosimus av Konstantinopel. Dessuten finnes det fragmenter av andre historikere av betydning, hvor Priskos er den viktigste, deretter Eunapios fra Sardis, Olympiodoros fra egyptiske Teben, Malchus fra Filadelfia i Lilleasia, Candidus Isaurus og Menander Protektor. Godt likt i senantikken var det såkalte epitome, historieverk i kortform, eksempelvis av Aurelius Victor, av Eutropius og historieverket Epitome de Caesaribus.

Det finnes også flere kirkehistorier til senantikken av ulik verdi og som tildels også gir utførlig informasjon om den politiske historie. En av de mest betydningsfulle er en av Eusebius av Cæsarea, kjent som «kirkehistoriens far». Dessuten finnes det kirkehistorier skrevet av Theodoret av Kyros, Sokrates Scholastikos, Sozomenos, Euagrios Scholastikos og Johannes fra Efesos. En del teologiske skrifter av betydning er også bevart, eksempelvis verker av Ambrosius av Milano og Augustin av Hippo.

I senantikken ble det også skrevet flere krøniker som tidvis inneholder nyttig informasjon, eksempelvis de av Marcellinus Comes, Johannes Malalas, Hydatius fra Aquae Flaviae, Den aleksandrinske krønike, den fragmentarisk bevarte krønike av Johannes av Antiokia, og de to Chronica Gallica av 511 og 452. Det finnes også en del syriske, som krøniken til Josua Stylites, og armenske verker som historieboken til Sebeos. En del dikt og epos kan også gi verdifull informasjon, eksempelvis Corippus fra Justinians tid eller verkene til Georg fra Pisidia i Lilleasia fra Heraklios' tid. Talene til Libanios, Synesios fra Kyrene, Quintus Aurelius Symmachus, Themistios, og Panegyrikus (Panegyrici Latini) har også gitt verdifull innsyn, foruten en rekke andre dokumenter som Urkunde eller dåder. For antikkens siste tid i Gallia er brev og lovtalene til Sidonius Apollinaris en viktig kilde. I tillegg kommer Kronograf av 354, en senantikk kodeks.^[8]

Notitia Dignitatum, en form for statshåndbok, har mange informasjoner om den senantikke administrasjonen, både om den sivile og den militære del. Også verket De Magistratibus av Johannes Lydos har viktige detaljer om den senantikke forvaltning. Dertil kommer det berømte Corpus iuris civilis, skjønt navnet er ikke samtidig, men fra 500-tallet. Det er innskrifter som om enn ikke er så tallrike som tidligere i keisertiden. Myntfunn, papyrus og ikke minst arkeologi har også bidratt til å utfylle bildet.

Forskingen på senantikken som epoke har som nevnt over lenge vært problematisk grunnet vanskelighetene og uenighetene med den flytende grensen til middelalderen. I tidligere forskning ble senantikken oppfattet som en tidsalder bestående av moralsk og kulturelt forfall. Det var den såkalte «dekadanseteorien» fra Edward Gibbons The History of the Decline and Fall of the Roman Empire (Romerrikets nedgang og sammenbrudd), utgitt i seks bind i årene 1776 og 1788.^[9] Voltaires Essai sur les mœurs et l'esprit des nations (1756), forfatterens mest ambisiøse historieverk som i årene 1753 og 1778 utkom 27 utgaver, og hvor han hevdet at til tross for all menneskelig grusomhet og kristendommens skadelige innflytelse som kom i senantikken, gjorde menneskeheten likevel framgang. Denne innfallsvinkelen fra opplysningstiden var fortsatt framtredende på 1800-tallet. Den tyske historikeren Otto Seeck videreførte det samme synet i sitt berømte hovedverk Geschichte des Untergangs der antiken Welt (Historien om den antikke verdens undergang), skrevet med en sosialdarwinistisk tendens.

Den negative vurderingen av senantikken er blitt foreldet og blitt langt mer nyansert framstilt av nyere historikere, skjønt den videreføres fortsatt i populære framstillinger og på film og romaner. John B. Burys forskning, hovedsakelig ved standardverket History of the Later Roman Empire i to bind (1923), sørget sammen med andre for en ny vurdering av perioden som ikke lenger ble utelukkende sett på som en ren forfallstid. Hvorvidt den senantikke stat var en «tvangsstat» har dog forblitt omstridt. Viktig forarbeider for studier av epoken er A. H. M. Jones' The Later Roman Empire, 284–602: A Social, Economic and Administrative Survey (1964) og The Decline of the Ancient World (1968).

Siden 1970-tallet har især Peter Brown i sin forskning gitt oppmerksomhet til «metamorfose kontra transformasjon» av den antikke verden på denne tiden. Her har han konsentrert seg særlig om de kulturelle og religiøse endringer som skjedde. Viktig er også forskningen til Averil Cameron og andre.^[10] Samlet sett har interessen for forskningen på senantikken økt kraftig i de senere år. Særlig i engelskspråklig akademisk verden er det blitt stilt spørsmål ved mange av tidligere tiders selvfølgeligheter og begrunnelser.

Folkevandringstidens transformering var i mange henseender knyttet til makt, vold, ødeleggelser og økonomisk nedgang. Forskerne Bryan Ward-Perkins og Peter J. Heather har betonet dette i deres nyeste framstillinger som delvis kan leses som et motsvar til representantene for nyfortolkningen hos Peter Brown og Averil Cameron. Ward-Perkins og Heather innrømmer at antikken varte lengre i Østromerriket enn i vest. I øst kom forfallet først etter år 600 mens for vesten kom «sivilisasjonens ende», i henhold til Ward-Perkins, fra og med 400-tallet.

Forskningslitteraturen har i mellomtiden oppnådd et omfang som knapt er menneskelig håndterlig, og likevel er det flere punkter hvor det er vanskelig å komme til enighet. De spørsmål som særlig diskuteres er blant annet de prosesser som i vest førte til keiserdømmets avslutning.

Med Diokletian tiltredelse i år 284 gikk Romerriket inn i sin sene fase. Den foregående krisetid med soldatkeiserne (235–284/5) hadde destabilisert riket. Riket var konstant i fare for krig på flere fronter. Den bortimot samtidige oppkomsten av det nypersiske Sasanideriket, romernes store motstander i øst, og dannelsen av store germanske stammeforbund i Rhinområdet, kompliserte situasjonen dramatisk. Sasaniderne var bedre organisert enn Partia, det riket som de avløste, og likeledes var slagkraften til de germanske stammeforbundene langt større enn de tidligere små stammegrupperingene. Samtidig truet gotere og sarmatere i området i Balkan.

Romerrikets innenrikspolitikk var havnet i handlingsudugelighet i forvaltningen samtidig som det skjedde midlertidige løsrivelser av delområder fra riket som i Gallia, Imperium Galliarum, og Palmyra. Imidlertid lyktes det keiserne fra og med Aurelian å overkomme krisen som ikke hadde rammet alle deler av riket like hardt. Diokletian bestrebet seg på å ytterligere stabilisere og samtidig reformere den romerske stat. Han grep til flere tiltak som allerede var utviklet av hans forgjengere. Den grunnleggende reformen av forvaltningen førte til økt sentralisering og byråkrati. Skattesystemet ble mer restriktivt.^[11] Den sivile sektor ble holdt adskilt fra den militære, et prinsipp som ble fastholdt fram til periodens avslutning. Riket ble også inndelt i stifter^[12] for å sikre en bedre forvaltning. Det ble også innført en myntreform, men her ble resultatene mer beskjedne.

Sentrale elementer i reformeringen av hæren var oppdeling i en felthær (comitatenses) og en grensehær (limitanei). Hensikten var at en bevegelig lettere kunne fange opp de angrep som skjedde ved grensen. Disse reformene skulle samlet seg vise seg fruktbare og minske det kaos som oppsto under soldatkeiserne, foruten å styrke forsvaret av grensene ved Rhinen og Donau. Mot øst holdt romerne også stand mot sasaniderne som i 297/298 ble beseiret av Diokletians caesar Galerius (juniorkeiser).

Mindre suksess hadde Diokletian med hans uttenkte firekeisersystemet eller firemaktveldet (tetrarkiet) som skulle ha to seniorkeisere (augusti) og to juniorkeisere (cæsares) og som ble religiøst sementert med en kunstig adopsjon av guder. Av den grunn tok Diokletian tilnavnet Iovius i betydningen «beskytter og etterkommer av guden Jupiter». Formodentlig var keiserens nære tilknytning til den tradisjonelle kulten grunnen til gjennomføringen av den siste store forfølgelse av kristne som begynte i Diokletians siste regjeringsår. Imidlertid var kirkestrukturen allerede så befestet at den ikke lenger kunne forstyrres med en generell forfølgelse. I 311 avsluttet Galerius kristenforfølgelsen med toleranseediktet fra Nikomedia og godkjente utøvelsen av den kristne religionen som religio licita (tillatt religion).

Begivenhetene i årene etter at Diokletian frivillig trakk seg tilbake i 305 viste at firekeisersystemet ikke kunne stå over det dynastiske systemet.

Konstantin den store, sønn av tetrarken Konstantius I, sto fram i den blodige maktkampen som fulgte kort tid etter Diokletian i 305 hadde trukket seg tilbake. I 306 etter farens død lot han seg utrope av sine soldater i York til keiser, men ble ikke akseptert av de øvrige tetraker. Først bekjempet han Maxentius, sønn av tetrarken Maximian Herculius, som hadde stilt seg imot ordningen til Diokletian. I sammenheng med maktkampen kom slaget ved Ponte Milvio (den milviske bro) og ifølge legenden bekjente Konstantin seg til kristendommen. Han skal før slaget ha sett et korstegn og vunnet under dette tegnet.^[13] Med det fant Konstantin det vestlige riket for seg selv.

Etter 324 var Konstantin enehersker i riket da han på dette tidspunkt hadde utelukket sin siste konkurrent Licinius som han ennå i 313 hadde hatt en forståelse med. Konstantin videreførte deretter Diokletians reformer. I forvaltningen opprettet han nye hoffembeter, omdannet praefectus praetorio (prætorianerprefekt) til høyeste sivile embete og innførte flere skatter. På det militære området gikk embetet magister militum («soldaternes mester») og til sist en deling av hæren til en bevegelig hær og en grensehær tilbake til ham. Under Konstantins styre skjedde også de mest vidtgående skritt av en romersk keiser siden principatets grunnleggelse av Augustus: Konstantin opphøyde kristendommen, som bare noen år tidligere hadde vært forfulgt, til en privilegert religion anerkjent av staten.

Konstantins eget forhold til kristendommen – som ikke straks ble gjort til statsreligion – er omstridt i forskningen. Snarere kan man muligens betegne ham som tilhenger av den kristne gud uten at det sier noe om hans forhold til de andre kulter. Hedninger kunne fortsatt inntil videre utøve sine kulter og ha tilgang til høye statsembeter, også hvis kristne ble foretrukket. Konstantin lot sine sønner bli oppdratt som kristne, ga kirken rike gaver og styrket biskopers makt. Han lot grensene ved Rhinen og Donau sikres ytterligere og sluttet en overenskomst med goterne i 332. Utenrikspolitisk sto riket under ham så godt som det ikke hadde gjort siden 100-tallet.

Et ytterligere betydningsfullt resultat i hans regjeringstid var opprettelsen av en ny hovedstad som fikk navn etter ham, Konstantinopel, «Konstantins by», det Nye Roma, og som ble innviet i 330. På den måten ble Romerrikets tyngdepunkt forskjøvet mot øst som var den økonomisk mest innbringende del av riket. Kort tid før et planlagt felttog mot Sasanideriket døde Konstantin i nærheten av Nikomedia. Han lot seg først døpe kort før han døde, noe som ikke var usedvanlig på denne tiden.^[14]

Etter at keiser Valentinian I hadde klart å sikre riket ble det igjen ledet av to keisere, men som ikke klarte å stå imot de ytre truslene. Valentinian I ble således den siste keiseren som drev krigføring over elvene Rhinen og Donau. Han innsatte sin bror Valens i øst og tok seg selv av forsvaret av grensene. Det skjedde samtidig større endringer i øst. På 370-tallet begynte folkevandringene i Europa. Hunere, et stammefolk fra Asia, kom inn over østlige Europa. I prosessen fortrengte de andre folkeslag, blant annet gotere, mot vest og over Donau. De ble opptatt i imperiet, men gikk senere til opprør grunnet utilstrekkelig med forsyninger. De påførte i 378 østkeiser Valens et tilintetgjørende nederlag i slaget ved Adrianopel hvor også Valens selv ble drept. Dette nederlaget ble allerede av samtiden sett på som et tegn på Romas nedgang. Se også Goterkrigen 377–382.

Gratianus, den eldste sønnen til Valentinians I og siden hans død av hjerneslag i 375 keiser i vest, innsatte i 379 Theodosius som hadde opprinnelse i Hispania som keiser for den østlige delen. Theodosius overtok da den tunge oppgave å i det minste stabilisere den østlige delen av riket. I 382 inngikk han en traktat, foedus, med goterne. De kunne bli i riket og tjene som soldater, foederati, forbundsfeller, men kunne ellers være selvstyrte. Denne avtale jevnet jorden for germanernes riksdannelse innenfor imperiet, men det lyktes å foreløpig stabilisere situasjonen. Samtidig kunne Theodosius igjen råde over tilstrekkelig med soldater.

I 387 kom det i stand en avtale med Sasanideriket om det gamle stridsemnet Armenia. Romerriket fikk rundt en femtedel, og perserne resten av landet, det såkalte «Persiaarmenia». Med denne løsningen var begge parter tilfredse, med unntak av to korte konflikter i 502. Den politiske freden mot Eufratfronten kan være grunnen til at den østlige delen av riket kom seg godt gjennom 400-tallet. Ved at Theodosius drev en religiøs politikk som var intolerant og undertrykkende mot hedninger og ikkekristne fikk fornøyde kristne til å gi ham tilnavnet «den store».

I vest var situasjonen en annen. Gratianus, som hadde ført felttog mot alemannerne, ble myrdet i Lyon som en følge av en soldatoppstand i Britannia som raskt hadde bredt seg til kontinentet. Theodosius kunne en tid komme overens med usurpatoren Magnus Maximus, men gikk til sist imot ham, beseiret ham i 388 og fikk ham henrettet. Han ga deretter herredømmet over vesten til den 17-årige Valentinian II, den yngre broren til Gratianus. Den unge keiseren hadde lite å sette opp mot vestrikets faktiske makthaver, magister militum, «hærmesteren», frankeren Arbogast. Den 15. mai 392 ble Valentinian funnet hengt i sin galliske bolig i Vienne. Arbogast hevdet at keiserens død var selvmord, noe forskerne er delt i sin vurdering av.

Etter flere uker uten vestlig augustus lot Arbogast til sist den hedenske hoffembetsmannen og retoren Eugenius til keiser. Han førte en relativ tolerant politikk over folk med annen tro enn kristendommen. Theodosius ville ikke akseptere ham og marsjerte igjen mot vest for å tilintetgjøre Eugenius' hær i begynnelsen av september 394 i det blodige slaget ved Frigidus. Eugenius ble henrettet, mens Arbogast begikk selvmord. Muligheten til å ha en annen tro en kristendommen fikk Theodosius innskrenket ved lov allerede i 380/381 og ved mer ytterliggående lover i 391 og i 392 fikk ikkekristne det endelige politiske forbudet.

Theodosius forente Romerriket enda en gang for en kortere tid før det etter hans død ble endelig delt i 395 under hans sønner Honorius (395-423) i vest og Arcadius (395-408) i øst. Samtiden oppfattet ikke delingen som endelig og keiserens lov gjaldt stadig for hele riket. Vestkonsulen ble inntil opphevelsen av konsulatet under Justinian I (død 565) også anerkjent i Østromerriket – som omvendt de østlige konsuler i den vestlige del av riket. Likevel utviklet de to halvdelene av Romerriket seg etter 395 stadig raskere fra hverandre.

I øst begynte en periode med relativ fred som kun ble forstyrret av tidvise kriger ved Donaugrensen mot hunere og germanere, slik som i 420-422 og 441, foruten to korte kriger mot sasaniderne. Først på andre halvdel av 400-tallet måtte Østromerriket igjen forsterke forsvaret mot grensene. Østen var stadig den økonomisk sterkeste halvdelen av riket og kunne ennå reise store økonomiske midler. Det lykkes også for det østlige diplomati å «omdirigere» flere angrepsbølger mot vesten. Fram for alt kunne innflytelsen til magister militum, «hærmesteren», som ofte var av barbar av avstamming, lukket inn og presses tilbake. Arcadius (395-408) og hans sønn Theodosius II (408-450) var ikke spesielt dyktige herskere, men likevel fungerte rikets forvaltning. Den konflikt som brøt ut med vestriket i begynnelsen av Arcadius' regjeringsperiode om Illyria kunne etter hvert bli bilagt.

Den første keiser i vesten, Honorius, hadde for en tid – trengt av den mektige magister militum Stilicho – sågar overveid å gå militært mot Østromerriket. Da riksgrensen ved Rhinen årsskiftet 406/407 endelig falt, og det kom en stor strøm av vandaler og svebere, senere også burgundere, og alanere inn over Vestromerriket, ble situasjonen en annen. I 408 ble Stilicho drept med svigersønnen Honorius' vitende. Det viste seg ennå en gang at keiserne hadde mistro til en sterkt militærapparat, og ikke alltid med urette.

Vesten falt ikke lengre til ro. Truet av germanere og hunere, og utsatt for statskupp fra militæret, og regjert av stort sett udugelige keisere, mistet det vestromerske riket bit for bit av sine viktigste provinser til barbarer. Romersk Britannia gikk tapt på begynnelsen av 400-tallet, mens den vestromerske hæren, som var blitt stadig mer preget av barbarer ved at germanske folk i stort antall var blitt rekruttert, etter Flavius Aëtius' død i 454 i realiteten var gått i oppløsning. I maktvakuumet ble det opprettet i siste halvdel av 400-tallet en rekke germanske kongedømmer av blant annet vandaler, vestgotere, frankere, anglere og østgotere.

I 410 ble selveste Roma, selv om det ikke lenger var vestrikets hovedstad, plyndret av vestgotere under ledelse av Alarik. Han hadde tidligere vært aktiv i Østromerriket, dels på egen hånd, dels i allianse med Stilicho, og han ville nå tilkjempe seg nye områder for å bosetninger for sitt folk. Romas fall var et signal – for hedningene og de ikkekristne var det et umiskjennelig tegn fra gudene om at riket var blitt straffet for å ha frafalt den gamle tro. Augustin av Hippo skrev med tanke på dette sitt store verk De Civitate Dei («Gudsstaten» eller «Guds by») som et direkte svar.^[15]

Den militære katastrofe var absolutt for vesten med sammenbruddet av grensen ved Rhinen i 406. Rikets viktigste provinser gikk tapt for den vestromerske keiser som siden Honorius (395-423) hadde sittet i Ravenna da de germanske forbundsfeller, foederati, ved den romerske sentralregjeringens svakhet langsomt oppnådde faktisk og full uavhengighet. Vestgoterne slo seg i 418 ned i Aquitaine hvor de etter 460 oppløste den formelle avhengighetsforholdet til keiseren. De opprettet en stat i staten som skjedde i forståelse med den lokale adelen. Germanerne trådte gradvis inn i stedet for den romerske sentralmakt uten at det fikk synlige konsekvenser for befolkningen i områdene.^[16] Vestgoterne tok i de følgende årtier Hispania i besittelse sammen med sveberne, mens frankerne tok Belgisk Gallia i nordlige Gallia.

I 429 gikk vandalene over til Afrika fra Spania og erobret Karthago i 439. De tok da den rikeste romerske provinsen. Keiseren sto igjen med Italia, deler av Gallia og Hispania. Trusselen fra hunerne under Attila ble holdt tilbake ved den romerske general Flavius Aëtius som siden 430-tallet hadde vært den mektigste skikkelse i vestriket. I slaget ved Chalons i 451 måtte Aëtius betegnende nok ha hjelp fra germanske foederati, da vestgoternes kong vestgoternes kong Teoderik. Selv om hunerne ble slått ble dette slaget også den siste betydelige militæroperasjonen til Vestromerriket. I 454 lot keiser Valentinian III generalen bli drept i frykt for hans innflytelse. For dette mordet måtte han selv betale med sitt liv: allerede året etter ble han drept av generalens tilhengere.

De neste vestlige keiserne var for det mest helt ute av stand til å gjenvinne initiativet i kampen mot barbarerne, skjønt Majorian (456-461) eller Anthemius (467-472) gjorde tapre forsøk. Etter at Aëtius var blitt tatt av dage var det general Ricimer som alene førte riksforhandlingene i vesten fram til 472. Han var også ansvarlig for drapet på flere av keiserne. Han kunne bokføre enkelte små resultater i kampen mot angrepene fra barbarene, men likevel ble Roma i 455 plyndret av vandalene. Et forsøk på samlet militær aksjon mot vandalene fra Vestromeriket og Østromerriket feilet i 468, og østromerne anerkjente deretter vandalenes rike.

Med avsettelsen av Romulus Augustulus i 476 ved Odoaker ble det vestromerske keiserdømmet oppløst. Den siste legitime keiseren var Julius Nepos som døde i 480 i Dalmatia. Vestromerriket hadde dog ikke vært levedyktig siden riksdelingen i 395, og i særdeleshet ikke siden grensen mot Rhinen brøt sammen i 406. Nordlige Gallia holdt ennå fram til 486 et gallo-romersk restrike som ble hersket av Aegidius og Syagrius (død 487). Sistnevnte ble av Gregorius av Tours omtalt som Romanorum rex – «romernes konge».

Imperiets østlige del verget seg med godt resultat mot de ytre truslene. Keiser Markian som i 450 etterfulgte Theodosius II fjernet tributten til hunerne. Det var hans fortjeneste at hunerne angrep Vestromerriket, men de østlige provinsene befant seg heller ikke innenfor hunernes eller germanernes rekkevidde da den sterke festningen Konstantinopel kontrollerte Hellespont (Dardanellene) og forhindret overgang fra Europa til Asia. Ved østgrensen ble det holdt fred med sasaniderne, som selv var truet av huniske folk.

Det økonomisk sterkere og tettere befolkede Østromerriket hadde langt bedre forutsetninger enn Vestromerriket. På 400-tallet var de østlige statsinntektene mange ganger større enn de vestlige. Keiser Leo II (457-474) utelukket til og med den gotiske generalen Aspar med hjelp fra den senere keiseren Zeno, og mange av de germanske soldatene i tjeneste ble slått i hjel, og keiserne benyttet i økende grad nasjonale rekrutter. Dette var dog tilfelle i de områder som var minst dominert av romerne. Zeno, som selv var fra Isauria, en folkestamme i sørlige Lilleasia, og kunne med hjelp fra delvis barbariske folk forbedre Østromerrikets militære situasjon. Det var grunnsteinen for den dominerende stillingen som østkeiserne skulle ha i middelhavsområdet i de følgende århundrer.

Zeno gikk i 488 med på en avtale med den østgotiske kong Teoderik den store, og sendte ham i 489 inn i Italia. Bakgrunnen for avtalen er omstridt. Keiseren profitterte imidlertid på den måte at han selv avverget en potensiell fare mens Teoderik fikk råde over et nytt og rikt land for bosetning. Teoderik, som senere fikk tilnavnet «den store», lyktes snart å bringe hele landet inn under sin kontroll. I 493 myrdet han Odoaker og regjerte formelt som østkeiserens stattholder i Italia, men førte en selvstendig politikk. I det østgotiske kongedømmet beholdt man romersk forvaltningspraksis og landet opplevde kulturelt en sen blomstringstid, se den kristne filosofen Boëthius.

I Østromerriket varte antikken til inn på 600-tallet og innflytelsen på vestens skjebne var betydelig. Keiser Anastasios I (491-518) befridde kort tid før 500 riket for isauriernes innflytelse og etterlot på grunn av klok økonomisk politikk den største statskasse i romersk historie til sine etterfølgere. Han bekjempet med godt resultat forsøk på tronovertagelse og betonte i religionpolitikken forskjellen fra pavens posisjon. Først hans etterfølger Justinus I (518-527) avsluttet i 519 det akakianske skisma som utgjorde det første grunnleggende skille mellom kirkene (skisma) mellom den østlige og vestlige kristenheten. Det akakianske skisma hadde skilt kirkene i Konstantinopel og Roma i 30 år, men ved forsoningen skjerpet keiseren konflikten med monofysittismen.

Justinius' nevø, Justinian I, en av senantikkens fremste herskere og statsmenn, kunne etter 534 drive en stort anlagt restaureringspolitkk. Et begrenset, men særlig overraskende resultat av dette forsøket på å gjenopprette imperiet var at Nord-Afrika, Italia og sørlige Spania igjen ble underlagt romersk herredømme. Imidlertid gikk viktige deler av Italia, som var blitt erobret etter harde kamper, igjen tapt til langobardene kort tid etter Justinians død.

Etter 541 ble riket hjemsøkt av en pest, «den senantikke svartedauden», som åpenbart førte til en demografisk og derav følgende økonomisk som militær krise. I øst måtte Justinian sette inn store ressurser mot perserne som med deres konge Khosrau I fikk en formidabel motstander av keiseren. Likevel fikk den senantikke kultur under Justinian et høydepunkt. Kodifikasjonen av romerretten ble til på hans foranledning og ble et varig resultat og den keiserlige maktfordelingen ble akseptert av de fleste germanske kongedømmene, kanskje med unntak av frankerkongen Teodebert I. Da Justinian døde i 565 etter 38 år ved makten var Østromerriket middelhavets dominerende makt, uansett alle krisesymptomer.

I Østromerriket besto Imperium Romanum og den antikke sivilisasjon levde videre. Den kulturelle arv i øst gjennomgikk likevel i de påfølgende århundrer en forvandling. Justinian var den siste keiseren som hadde latin som morsmål, og ved en rekke indre reformer mistet riket langsomt sin senromerske karakter. Mellom 540 og 630 befant Østromerriket seg i en stadig mer bitter kamp mot Sasaniderriket (se Romersk-persiske krigene), kun avbrutt av kortere fredsperioder, 562 til 572 og 591 til 602. Etter at Maurikios ble keiser i 582 førte han krigen med Persia til seierrik konklusjon, ekspanderte den østlige grensen betydelig og giftet sin datter til Khosrau II, den persiske kongen. I 602 tok den misfornøyde general Fokas tronen, og fikk Maurikios og hans seks sønner henrettet. Denne hendelsen kom til bli katastrofalt for riket, gjenopprettet en ødeleggende krig med Persia som førte til at begge rikene var svekket i kjølvannet av de muslimske angrepene.

Det militært og økonomisk avkreftede Østromerriket hadde lite å sette inn da araberne ekspanderte. De tapte i 636 i slaget ved Jarmuk og mistet i de påfølgende år på nytt deres østlige og sørlige provinser, denne gangen for godt. Til sist falt også i 686 østromerske Karthago for muslimsk angrep. Resten av riket befant seg i de påfølgende årtiene i en fortvilet forsvarskamp med muslimene og keiserne måtte i stor utstrekning støtte seg på vesten. Den korte forlegningen av den keiserlige residens til Italia under Konstans II forble dog en episode. Også det kulturelle liv endret seg. Mange byer gikk under mens andre ble forvandlet til befestede bosetninger.

Da situasjonen igjen stabiliserte seg på slutten av 700-tallet var det senantikke Østromerriket blitt til middelalderens, greske Bysants som ennå klarte seg i noen århundrer. Perserne ble derimot i 636/37 og 642 beseiret av araberne. Den siste storkonge Yazdegird III ble myrdet i 651 og med ham opphørte Sasanideriket å eksistere.

I løpet av 500-tallet skjedde det i vesten en langsom transformasjon til en germansk-romersk verden. I Britannia gikk den romerske kultur under kort tid etter at romerhæren trakk seg ut på begynnelsen av 400-tallet, og germanske stammer fylte maktvakuumet romerne etterlot seg med storstilt innvandring og erobring, og opprettet angelsaksiske kongedømmer. Kun i Wales ble det fortsatt skrevet på latin på 400-tallet.

Vestgoternes rike rundt byen Tolosa (dagens Toulouse) i sørlige Gallia bredte seg snart inn i Spania. Det er på mange måter et eksempel på en symbiose av senromersk samfunn og germansk herredømme. Vestgoterne mistet det meste av Gallia til frankerne allerede ved 507 og trakk seg tilbake til Den iberiske halvøy med hovedstad i Toledo. Deres rike ble imidlertid tidlig på 700-tallet overfalt og oppløst da muslimene trengte seg nordover. Det rike som vandalene opprett i Nord-Afrika opplevde en blomstring på 400-tallet, men kom etter hvert under stadig større press fra mauriske stammer og falt i 533 etter angrep fra den østromerske under ledelse av Belisarius.

I Italia hadde østgoteren Teoderik den store latt sitt rike styre etter romersk mønster, men det forsvant på midten av 500-tallet som følge av keiser Justinian I den stores Restauratio imperii, «imperiets gjenskapelse». Da langobardene i 568 erobret store deler av Italia var det den siste germanske riksopprettelsen på vestromersk grunn og markerte også avslutningen på de store folkevandringene. Det vestromerske senat forsvant ut av kildene ved århundrets slutt.

Kun ett av de første germanske riksgrunnleggelsene fikk en viss varighet, merovingenes Frankerriket. I år 498 skal frankerkongen Klodvig I ha latt seg døpe og videreførte således den romerske arv i Gallia. Frankerrikets historie går allerede glidende over i middelalderen. Se også Gallo-romersk kultur.

Ennå i lang tid aksepterte de germanske rikene som regelen romersk overhøyhet. Deres herskere anstrengte seg for å oppnå keiserlig anerkjennelse og få romerske titler. Et symbol på at kun keiseren og Sasaniderrikets storkonge var suverene monarker var blant annet det privilegium de hadde til å prege herskerbildet på gullmynter. På 500-tallet ble dette fortsatt akseptert av de fleste germanske konger da de kun satte deres eget portrett etter romersk mønster på sølvmynter. Kun merovingerkongen Teodebert I (534-548) lot prege gullmynter med sitt eget bilde. Alt endret seg da keiserne etter rundt år 600 var blitt så svekket av persernes og arabernes angrep til å de kunne ha et aktivt grep i Vest-Europa. Den arabiske invasjon ødela tilsynelatende enheten i Middelhavet, og kontakten mellom Konstantinopel og Vesten ble synlig svekket.

Overgangen til hva som karakteriseres som tidlig middelalder skjedde langsomt. I vest skjedde det parallelt med en glidende kulturell nedgang, anskueliggjort i henhold til tilbakegangen i generell skriveferdighet og byenes forfall. Ofte ble skriftlig materiale fra antikken kun reddet ved at det ble lagret i klostrene, selv klosterbibliotekene kun konsentrerte seg om kristelige tekster. Hva som gikk tapt overgikk i stor grad det som ble reddet. I mange regioner var det mange riker som forfalt i mangelen av skriftlige materiale og tradisjon, slik at begrepet «de mørke århundrer» i tiden mellom 560 og 800 er ikke uberettiget. Samtidig har nyere forskning også vist at i mange regioner var det en viss kontinuitet.^[17]

Totalt tapt og borte var ikke den antikke og klassiske sivilisasjonen for middelalderen. Kirken fungerte som formidler av deler av den antikke dannelsesarv, om en filtrert. Augustin av Hippo, Boëthius og Cassiodorus, og ikke minst den lærde Isidor av Sevilla og Martianus Capella. Det skjedde en tydelig omvurdering av utdannelsen som fjernet klassisk paideia, og det førte til en tydelige ensartet kultur i den tidlige middelalderverden. Ensartetheten var hva klosterkristendommens «høykultur» fant verdig til overlevering. Likevel er kunnskapstapet stor, selv innenfor kristne emner. Köln har eksempelvis et «hull» i listen over biskoper mellom år 400 og 550. Middelalderen trakk seg ut av «mørket» på samme tid. Den frankiske middelalder med den merovingiske riksgrunnleggelse og dynastiske konsolidering på romersk forvaltningsstruktur skjedde allerede tidlig. Romerske byer lengre nord og nordøst hadde en annen skjebne. Således ble Wien, i senantikken kalt for Vindomina eller Vindomana nevnt sist av Jordanes i hans goterhistorie, og først i 881 er byen igjen nevnt, da som Wenia.

Senantikken opplevde en gjennomgripende omforming av det politiske og sosiale livsgrunnlaget i og rundt Romerriket.

Samtidig, kontinuiteten i Østromerriket i Konstantinopel betydde at vendepunktet for det greskspråklige Østen kom nærmere, sentrert rundt Balkan og Lilleasia. I Europa var det en generell nedgang i den urbane befolkningen. Roma gikk fra en befolkning på rundt 800 000 i begynnelsen av perioden til en befolkning på rundt 30 000 i slutten av perioden. En tilsvarende, skjønt mindre markert nedgang i den urbane befolkningen, skjedde også i Konstantinopel. Som en helhet var senantikken som periode fulgt av en samlet befolkningsnedgang i Vest-Europa, og en tilbakevending til en mer bærekraftig økonomi. Marked forsvant, og det var en tilbakevending til en større grad av lokal produksjon og forbruk framfor et nettverk av handel og spesialisert produksjon.^[18]

I byer med anstrengt økonomi grunnet romersk overekspansjon stoppet veksten opp. Nye offentlige bygninger i senantikken kom direkte eller indirekte fra keiseren eller hans representanter, og den privilegerte tilførselen av korn og olje, tilgjengelig kun for borgerklassen skjedde uavbrutt fram til 400-tallet. Eliten gikk sjeldnere i forumene. I byene trakk de seg tilbake til velstående domus, men hyppigere til den private luksus i villaer. Basilikaer (søylehall), som ofte hadde fungert som rettssaler eller for keiserlige mottakelser av utenlandske notabiliteter, ble på 300-tallet en erstatning for stoaer og offentlige basilikaer assosiert med forumer og tradisjonelt utendørsliv.

I de mange former for kristne basilikaer tok biskopen stolen i apsis som i sekulære former var reservert for øvrighetspersoner, magistrater, eller keiseren selv. Biskopen tok stolen som en representant her og nå for Kristus Pantokrator («den allmektige»), Herskeren over alle, hans karakteristiske senantikke ikon. Kirkens basilikaer, eksempelvis Laterankirken og Peterskirken, ble begge overgått av Justinians Hagia Sofia, et mektig og enestående framvisning av senantikkens bysantinske makt og arkitektursmak. Det betydde ikke at det vestlige riket ikke hadde storslåtte bygninger, et eksempel var mausoleumet og det arianske baptisteriumet som ble reist i Ravenna av kong Teoderik den store.

Eliten blant romerske borgere på 100- og 200-tallet hadde oppdaget at i tiden før 200 at sikkerhet kunne bare bli oppnådd ved at de å kombinerte deres etablerte roller i de lokale byene med en ny rolle som tjenere og representanter av en fjern keiser og hans omreisende hoff. Etter at Konstantin den store sentraliserte regjeringen i sin nye hovedstad Konstantinopel (dedikert i 330), ble overklassen i senantikken delt blant de som hadde tilgang til den fjerntliggende sentraladministrasjonen (i samordning med de store landeierne), og de som ikke hadde det — skjønt de var født i gode familier og hadde høyere utdannelse. En klassisk utdannelse og innvalgt til senatet ikke lenger den direkte vegen til karriere og suksess. Å komme seg til toppen i det senantikke samfunnet var langt mer byråkratisk og involverte i økende grad kronglete og innviklete kanaler for å få tilgang til keiseren.

Den rene, hvite toga som hadde identifisert alle medlemmer av den republikanske samfunnsklassen med senatorer ble erstattet med klesplagg ved hoffet bestående av silke og juveler knyttet til den bysantinske keiserlige ikonografi.^[19] Også antydende for tiden er det faktum at det keiserlige kabinett av rådgivere, som ble kjent som consistorium eller de som ville være i nærheten av keiseren, som adskilt fra den uformelle gruppen av venner og rådgivere som keiser Augustus omga seg med.

Siden keiser Caracalla i 212 hadde gitt alle frie innbyggere i Romerriket romersk borgerrett (constitutio antoniniana) falt den tidligere viktige forskjellen mellom borgere og ikke-borgere. Det senantikke samfunn var grunnleggende inndelt i den lille gruppe av potentes («de mektige») og resten av befolkningen, humiliores. Juridisk sett var denne inndelingen av betydning da potenses, de øverste klasser, kunne forvente mildere straffer ved forbrytelser.

Blant disse utgjorde senatorene en særskilt privilegert samfunnsgruppe. Siden Konstantius II (død 361) hadde senatet i Konstantinopel de samme rettigheter som senatet i Roma. Tidligere hadde medlemmene av aristokratiet trukket seg tilbake til sine overdådige landsteder, men begynte nå å bygge palasslignende hus i byene. Senatorene var også inndelt i ulike rangklasser, clarissimi, spectabiles og illustres, som fortsatt hadde betydning under Justinian I. Senatet i Roma ble i løpet av 300-tallet i økende grad kristnet, skjønt selv inn på begynnelsen av 400-tallet var det fortsatt en betydelig gruppe av ikkekristne blant dem.^[20]

Tidlig på 300-tallet forsvant betegnelsen equites, det vil si ridderstanden,^[21] og ble erstattet av nye sosiale kategorier som perfectissimi etc. Den lokale adelen, curiales, opplevde 200-tallet som en gradvis nedgang, kanskje hovedsakelig på grunn av økende skattetrykk. Måter å unnslippe forpliktelsene var eksempelvis å bli geistlig, gå keiserens tjeneste eller trekke seg tilbake til landeiendommene for således slippe beskatningen i byene. Dette lyktes imidlertid for kun et mindretall, og forskjellene innenfor riksaristokratiet økte sterkt. Denne lille krets av meget rike og mektige dominerte også politikken i sine respektive hjembyer, mens curiales mistet desto mer makt og innflytelse.

Den totale private rikdom i hendene på færre adelige synes å ha vært større i vest enn i øst. Det kan være grunnet i høyere skatteinndrivelse i Østromerriket samtidig hvor de mektige lettere kunne unndra seg finansielle forpliktelser. Mens det vestlige keiserdømme ikke til sist gikk under på grunn av pengemangel, sørget den rike italienske senatsadelen for inngå avtaler med goterne og mistet først på midten av 500-tallet sitt økonomiske grunnlag. De øverste samfunnsklasser var stolte over sin status og klassiske utdannelse, men til sist forsvant den – i vesten på 500-tallet, i østen på 600-tallet.

I den vestlige delen av riket var det tilbakegang i befolkningstallet, men den satt antagelig inn med full styrke på 400- og 500-tallet, mens forholdene på 300-tallet var antagelig mer gunstig enn i soldatkeisernes tid på midten av 200-tallet. De store byene, særlig Roma, Karthago, Trier, Konstantinopel, Antiokia, og Alexandria blomstret ennå og forfalt i vesten først etter germanernes erobringer. I øst gikk det ennå en tid før forfallet satte inn.^[22] Vestromerriket opplevde, betinget av eller forsterket av germanernes angrep, på 400-tallet en ren økonomisk nedgang regionalt, men i ulik grad. I tillegg kom tapet av de rike provinsene som Nord-Afrika ikke lenger sto til rådighet for den vestlige keiseren.

Av betydning for den økonomiske og demografiske utvikling var den såkalte justinianske pesten som siden 542 hjemsøkte hele middelhavsområdet og krevde mange ofre.^[23] For Italia hadde den andre goterkrigen i årene 541-552 betydning for nedgangen. De langvarige krigene ruinerte imperiets kjerneområder. Roma, som ennå rundt 530 hadde rundt 100 000 innbyggere, kun midlertidig ødeleggelser. Til tross for tilstanden var Italia et lønnsomt mål for langobardene ennå i 568. At det etter 30 år med krig og plyndringer fortsatt var lønnsomt viser hvor rik halvøya tidligere må ha vært.

Det gikk langt bedre for den østlige delen av riket. Grunnen var at viktige industrier og handelmarkeder lå i øst. Der endte også silkevegen og var en økende handelsutveksling med Persia. Ennå innen for Justinians tid var det rundt 900 større og mindre poleis i det østromerske rikets område, hvor Konstantinopel med rundt 500 000 innbyggere var den mest betydningsfulle. Enkelte områder av riket, eksempelvis i Egypt og i Midtøsten, kunne på 500-tallet oppleve en økonomisk blomstring. Den åpenbare nedgangen for curiales kan ikke nødvendigvis knyttes til den alminnelige krise for byene. Det kan påvises store private bygninger på Justinians tid på mange av byene i øst.

De romerske handelskontaktene strakte seg fra Aksumriket i nordøstlige Afrika (dagens Etiopia) som ble kristnet på 300-tallet, og til «Den gamle Saudiarabia» («Sayhad-kulturen»), mens handelsforbindelsene over Persia til Sentral-Asia og videre til Kina ble kontrollert av sasanidene. Romerske forsøk på å presse den persiske innflytelsen tilbake fra Afrikas horn for henholdsvis å opprette nye handelruter som var uavhengig perserne feilet. Persiske handelsmenn behersket handelen med silke i Indiahavet og hvor Sri Lanka var en viktig mellomstasjon.

Slavenes rolle i senantikken er vanskelig å belyse grunnet manglende kilder. Det synes ikke som at det skjedde et brudd med tidligere praksis, til tross for kristningen av riket. De private midlene ble fordelt på en relativ liten og velstående overklasse som både trakk seg tilbake til storslåtte landeiendommer, som muligens kan oppfattes som tiltakende føydalisering, og samtidig oppholdt seg i byene. Uansett skrumpet forskyvingene av slaver inn da romernes aggressive krigføring ebbet ut, og jordeierne ble tvunget til å leie jorda ut til leilendinger, coloni. Disse coloni var frie i teorien, men kunne ikke flytte eller gifte seg uten jordeierens tillatelse, og det var derfor liten forskjell på en slave og en colonus.^[24]

Tallrike keiserlige lover bestemte at sønner var knyttet til deres fedres posisjoner og erverv, noe som fungerte som en form for arvelige kastesystem.^[25] I principatet var det en selvfølge å arve sin fars erverv, men den voksende sosiale mobilitet i senantikken synes ikke å ha blitt forstyrret med forholdsregler.

På bondelandet var forpakterne av de store landeiendommene bundet til det land som ble kultivert. Disse stavnsbånd sikret at jorda ble bearbeidet og sikret staten stabile inntekter. Det var likevel en generell forringelse av småbøndenes vilkår. I Gallia kom det til enkelte opprør blant bøndene, bagaudæ (= muligens i betydningen «krigere»^[26]), i løpet av krisen i det tredje århundret, skjønt årsakene er usikre. Det kan ha vært en reaksjon til germanske plyndringstokter som kom toppen av hard skattlegging.

Keiseren hadde siden Diokletian en sakral rolle, ikke ulikt en guds visekonge på jorden. På portretter og på mynter forsvant de individuelle, realistiske trekkene til herskerne etter Diokletian til fordel for betoningen av keiserembetets tilbaketrukkethet og det sakrale. De storslagne hoffseremoniene nådde under Justinian I sin fullendelse. Herskeren var imidlertid ennå bundet til den gammelromerske forsørgerplikt og nye keisere ble utnevnt ved akklamasjon. Keiserdømmet var ikke arvelig, og for å sikre at etterfølgelsen kunne bli en slektning ble det ofte forsøkt å gjøre denne til en medkeiser som forberedelse – eksempelvis ved Justinus I (518-527) som utpekte sin nevø Justinian I (527-565) som medkeiser kort tid før sin død.

I tillegg var lovgivningen på ingen måte satt til side, noe som kan synes i eldre historieforskning med begrepet dominat. Snarere viser de tallrike forordninger i codices at keiserne i stor utstrekning følte seg bundet av lovene.

En sedvanlig praksis i senantikken var å utnevne en medkeiser (cæsar) ved siden av hovedkeiseren (seniorkeiseren augustus), eller å dele makten mellom to augusti, som ved Valentinian I og Valens. Rikets enhet forble imidlertid uberørt da en keisers lovgivning også hadde gyldighet i den andre halvparten av riket. Først etter Theodosius I ble den forvaltningstekniske delingen også en faktisk deling. Imidlertid forble forestillingen en riksenhet levende og virksom lenge etter at Vestromerriket ikke lenger eksisterte.

I innenrikspolitikken tegnet det en tendens til sterkere sentralisering av forvaltningen. Især skapte Konstantin tallrike nye hoffembeter . Det gamle ærverdige posisjonen som konsul, som siden Augustus knapt hadde noen reell makt, ble likevel opprettholdt fram til 542.

Delingen i sivil og militær makt, som tidligere hadde vært ukjent i Roma, er et typisk fenomen fra senantikken. Det sivile hierarki siden Diokletian og Konstantin ble som følgende: direkte underlagt keiseren sto de pretorianske prefektene (entall praefectus praetorio). Disse var inndelt i dioceser («stifter») som vikarer sto i spissen for, og disse dioceser ble igjen inndelt i provinser. Basisenheten forble inn på 500-tallet byen (polis), men hvor de tradisjonelle urbane embetene hadde mistet sin betydning siden 300-tallet. Likevel ble titlene beholdt i stor utstrekning for byens egen forvaltning.

Det senromerske hoff (comitatus) besto av mange embetsmenn. De viktigste tilhørte hoffrådet (consistorium). De aller viktigste ved siden av magister officiorum, lederen av forvaltningen; comes sacrarum largitionum, som sto for rikets finanser; og præpositus sacri cubiculi, som hovedsakelig var en evnukk og som ledet den keiserlige husholdning, blant annet kontrollerte adgangen og tilgangen til keiseren. Quæstor sacri palatii var lederen for det keiserlige kanselli og var som regel en jurist da ansvaret for fatningen av keiserens lover var underlagt ham, i tillegg til å offentliggjøre keiserlige edikter og oppbevare kopiene av disse. Personer som hadde utmerket seg i sine posisjoner kunne oppnå ærestittelen patricius. Medlemmer av den høyeste rangklasse i senatet fikk tittelen vir illustris.

Samlet sett økte byråkratiet i senantikken, likeledes skattetrykket. Disse faktorene ble overvurdert i tidligere historieforskning da nyere forskning har vurdert den senromerske stat for heller å være underadministrert. Problemer oppsto oftere av for lite enn for mye forvaltning. Riksadministrasjonen hadde rundt år 400 tre eller fire ganger så mange medarbeidere som under Principatet. Likevel var det rundt 30 000 embetsfolk for en befolkning på over 60 millioner innbyggere, noe som utgjør ett forvaltningsmedlem per 2000 innbyggere.

I vest mistet Roma kort tid etter 300 sin sentrale posisjon som keiserresidens, skjønt ennå ikke posisjonen den symbolske hovedstaden for imperiet. Allerede lenge hadde keiserne bodde nærmere de grensene som var truet av fienden, eksempelvis Trier eller Sirmium. I vest ble Milano og senere Ravenna hovedstad i Vestromerriket. Ravenna ettersom byen ble betraktet som uinntakelig på grunn av den geografiske plassering. I Østromerriket bodde keiserne siden Theodosius I vedvarende i Konstantinopel.

Også den senromerske hær forandret seg. Hæren ble oppdelt i en mobil hær (comitatensis) og stasjonær grensehær (limitanei). Den eldre historieoppfatningen om at den romerske hæren i økende grad ble «barbarisert», det vil si rekruttert hovedsakelig med germanere, men imidlertid gir kildene ingen hentydninger om at germanerne var illojale. Det skjedde faktisk færre opprør enn under Principatet. En besluttsomt kommandert romersk hær kunne ennå på 400-tallet slå en tallmessig overlegen barbarisk hær.

Et større problem utgjorde foederati, stammer og folk som romerne hadde avtale med og som stilte krigere til disposisjon, og som var ledet av egne hærførere. Disse fikk stadig større betydning i vesten og som bare med store vanskeligheter lot seg kontrollere av keiseren. Antagelig fikk allerede vestgoterne lov til selv å inndrive deres andel av skattene i deres bosetninger i Aquitaine i Gallia. I Vestromerriket munnet denne prosessen til slutt ut på 400-tallet i den faktiske selvoppløsningen av den regulære hæren da romerne snart manglet finansielle midler til å underholde den. De germanske soldatene trådte da inn i stedet for den vestromerske hæren, og deres anfører overtok til sist statens rolle som fra deres synspunkt var blitt overflødig. Samtidig oppsto det fra år 400 private hustropper, mindre hærer som ble holdt av feltherrer eller rike private, de såkalte bucellarii.

I denne sammenheng kan det blodige slaget ved Frigidus i 394, hvor Theodosius I beseiret usurpatoren Eugenius, ha vært et vendepunkt.^[27] Ved denne hendelsen døde det ikke bare mange germanske soldater på begge sider av konflikten, men også de beste enhetene i den regulære romerske hæren. Disse kunne åpenbart ikke lenger erstattes, skjønt hærens styrke ved Theodosius Is død var ennå relativt høy. Imidlertid måtte det i den påfølgende tid oppstilles flere enheter i vest, hvilket kan ha gått på bekostning av kvaliteten på de nye enhetene. Etter dette ble keiserne i Vestromerriket langt mer avhengig av innstasen til foederati enn keiserne i øst.

Det militære hierarki var som følgende: kun underlagt keiseren var magister militum, hærens general, deretter fulgte comites (entall: comes) og de lokale kommandører i provinsene, duces (entall: dux). Soldatenes lønninger var pålagt sivile embetsmenn. Det skarpe skillet av militære fra sivile området ble først oppgitt igjen rundt år 600. I et forvaltningsområde, exarkat, som de østromerske keiserne opprettet på slutten av 500-tallet i Kartago og Italia, var de to igjen forent. I hæren økte betydningen av kavaleri, særlig pansret ryttere, katafrakt økte og spilte snart en større rolle en infanteriet.

Troppenes antall i den senromerske hær er omstridt blant historikerne da kildene ikke er entydige.^[28] Samlet ble antallet romerske legioner økt under Diokletian (med rundt 60), men hvor samtidig deres antall soldater minsket. Istedenfor den gamle nominelle styrke på 6000 mann tjente det nå rundt 1000 i en legion, og ikke alltid nådde en legion dette antallet heller. Etter hvert ble legionen mindre og mindre og forsvant til sist hel, skjønt under keiser Maurikios (582-602) var det fortsatt enheter som gikk under denne betegnelsen.

Lactantius skrev at Diokletian gjorde hæren fire ganger større.^[29] Denne framstillingen er ikke særlig troverdig da Lactantius bare overfører skjemaet fra det romerske tetrarkiet på hæren. På 300-tallet kan størrelsen på hæren ha vært på 400 000 mann, således noe høyere enn i den tidlige keisertid. Etter angivelser i Notitia Dignitatum omkring 400 på rundt 600 000 mann og Agathias Scholastikos anslo av den grunn en styrke på 645 000 rundt år 570.^[30] Det er uklart hvordan han kom fram til dette anslaget, han kan ha regnet med den ikke lenger eksisterende vesthæren. På Justinians tid tjenestegjorde det etter hans vurdering ennå bare 150 000 mann^[31] i den østromerske hær, et antall som formodentlig er satt for lavt. Historikerne mener den sannsynligvis var dobbelt så stor, og således var Justinians hær omtrent like så stor som den til keiser Augustus.

Samlet sett økte den senromerske hær, men den var likevel ikke tilstrekkelig for de mange oppgaver den sto overfor, særlig ved at den var knyttet til forsvaret av grensene. Av den grunn ble de fleste senantikke militæroperasjoner gjennomført med relativt få menn. Keiser Julian den frafalnes felttog mot sasanidene besto av rundt 65 000 mann (de høyeste tallene i kildene er mindre sannsynlige), et av senantikkens største. Den største andelen av hæren ble satt inn mot østgrensene. Stilicho opererte 40 år etter Julian med kun 20 000 mann i vesten, mens Belisarius i 533 benyttet noe mer enn 15 000 elitesoldater mot vandalene etter at han tre år tidligere ennå hadde ført over 30 000 soldater i felten mot sasanidene. Keiser Anastasios I mobiliserte i 503 over 50 000 soldater for å avverge et persisk angrep, og på 550-tallet hadde den romerske hær både i Italia som i Kaukasus mer enn 30 000 soldater. Stundom kunne det i Orienten ennå stilles opp større formasjoner, skjønt slagkraften synes å ha vært begrenset. Den keiserlige hær som u 636 kapitulerte overfor araberne og ble drept, skal ha bestått av adskillige titusener.

En av de viktigste transformeringer i senantikken var dannelsen og utviklingen til de abrahamittiske religioner: kristendom, jødedom og til sist også islam. Jødenes religion var den eldste, men ble den minste. Kristendommen som begynte som en jødisk sekt vokste formidabelt i løpet av et par århundrer. Islam oppsto og etablerte seg på 600-tallet, og fikk arabiske folk til å invadere både Østromerriket og Sasanide-dynastiet i Persia, og ødela og underla seg begge.^[32]

En milepæl i framveksten av kristendommen var konverteringen av keiser Konstantin den store i 312, slik det er beskrevet av hans panegyriske biograf Eusebius av Cæsarea, skjønt oppriktighet i hans omvendelse er omdiskutert. Konstantin legaliserte religionen gjennom ediktet om toleranse i 313, utgitt samtidig av hans rival i øst, Licinius (død 325). På slutten av 300-tallet hadde keiser Theodosius den store gjort kristendommen til statsreligion, således omformet den klassiske romerske verden som historikeren Peter Brown har karakterisert som «raslet med nærværet av mange guddommelige ånder».^[33]

Konstantin spilte en nøkkelrolle i mange av de viktigste hendelser i kirkehistorien da han innkalte og var til stede ved det første økumenisk kirkemøte med biskopene, konsilet i Nikea, i 325. Han ga også økonomisk støtte til bygging av kirker og helligdommer som Den hellige gravs kirke i Jerusalem, og involverte seg personlig i spørsmål som tidspunktet for Kristus' gjenoppstandelse og dets forhold til påskefeiringen.^[34]

Kristne klostre og klosterbevegelsen, latin claustrum, «innhegnet sted», begynte med den hellige Antonius i de egyptiske ørkener på 200-tallet, og opprinnelig utenfor kirkens episkopale autoritet, men ble så suksessfullt at ved 700-tallet hadde bevegelsen gjennomtrengt kirken og blitt den primære kristne regel innenfor. Klosterbevegelsen skal ved slutten av 300-tallet ha spredt seg over hele riket. Årene mellom 300 og 600 var preget av oppkomsten av hellige menn. Kloster var ikke bare den eneste nye kristne bevegelsen som oppsto i senantikken, men var den som fikk størst innflytelse. Andre bevegelser kjente for deres ukonvensjonelle praksis var blant annet de såkalte boskoi («kvegoppdrettere»), hellige menn som etter sigende spiste bare gress og lenket seg selv som husdyr for oppnå Guds gunst;^[35] Kristi dårer hvor det å oppføre seg som tåper ble betraktet som mer hellig enn tåpelig;^[36] og søylehelgener, en asketisk bevegelse, særlig i Syria, som i løpet av 400- og 500-tallet tilbrakte sitt liv på toppen av en søyle.^[37] Muligens kan dette fenomen forklares som en reaksjon på kristendommens tiltagende verdsliggjøring og prisen for den nære alliansen med den romerske stat.

Innenfor den nylig legitimerte kristne samfunnet på 300-tallet kunne en inndeling ble mer tydelig sett mellom lekfolk og en økende mannlig lederskap i sølibat. Hieronymus skrev ca. 406 den polemiske avhandlingen «Mot Vigilantius» hvor han blant annet å diskuterte helgeners relikvier, også fremmet større åndelige vesen ved sølibat framfor ekteskap. Dette mannlige lederskapet presenterte seg selv som adskilt fra de tradisjonelle romerske motivasjonene i offentlig og privat liv markert av stolthet, ambisjoner og solidaritet med slekten, og skilte seg således fra gifte hedenske prester eller lederskap. I motsetningen til senere nedsettende vurderinger om presters sølibat, tok sølibat i senantikkens kristendom i form av avholdenhet fra seksuell omgang etter ekteskap, og kom til å bli den forventede normen for det urbane presteskapet, potentes eller dynatoi.^[38]

Senantikken markerte nedgangen til romersk statsreligion, beskrevet i graden av edikter og lovpåbud som sannsynlig var presset fram av kristne rådgivere, som eksempelvis Eusebius av Cæsarea, av keiserne på 300-tallet, og en periode med dynamiske religiøse eksperimentering og åndelighet med mange synkretiske sekter, en del dannet århundrer tidligere, som gnostisisme eller nyplatonisme og De kaldeiske orakler, og en del nye som hermetisme (Corpus Hermeticum). Mange av de nye religioner eller religiøse retningene støttet seg på framveksten av kodekser i pergamenter (innbundne bøker) framfor papyrusskroller. Bøker tillot en raskere tilgang til nøkkelmateriale og var lettere å frakte med seg enn en skrøpelig skroll, noe som fremmet ideologisering av de religiøse, exeges, tolkning av hellige skrifter.

Etter at Konstantin hadde lovliggjort kirken ble den begunstiget etter at den tidligere hadde vært en forfulgt religion. Den rådde etter hvert over effektive og rike forvaltningsstrukturer og fikk betydelig samfunnsmessig makt. Ved statlige privilegier ble kirken interessant også for overklassen. Barnedåp ble obligatorisk etter 300-tallet, og med intolerante lover som at frafalne fra troen (apostasi) ble truet med dødsstraff, var det knapt mulig å fri seg fra kristendommen. På tross av eller på grunn av den nye religionens økende og dominerende makt oppsto det flere stridigheter innenfor selv kirken. Det var i mindre grad kampen mot ikkekristne og hedendom på 400- og 500-tallet som vanskeliggjorde konsolideringen av kirken, men teologiske uoverensstemmelser, især den vedvarende striden om Jesu guddommelige vesen. Blant annet konsilet i Nikea i 325 og Den nikenske trosbekjennelse formulerte grunnleggende sider ved den kristne tro, og som fortsatt er gyldige i de fleste kristne kirkesamfunn. De kristne stridigheter ble ikke bilagt i 325, og det var flere religiøse retninger, blant annet arianisme, nestorianisme, monofysittisme, som kunne ha endret den religiøse kursen, og det var i senantikken fem økumeniske konsiler som ikke kom til enighet.^[39]

Religionsspørsmål var ikke utelukkende reservert en krets av teologer. Diskusjonen foregikk også med lidenskap i alle samfunnslag. Til sist dreide det som om den enkeltes personlige frelse. Sluttet man seg til en falsk lære var sjelen fortapt. Fastleggelsen av ortodokse («rettroende») standpunkter var av avgjørende betydning. Dertil kom uroen med hedenskapens kortvarige renessanse under keiser Flavius Claudius Julianus, som betegnende ble karakterisert som «den frafalne», eller sjokket ved plyndringen av Roma i 410 som Augustin, Orosius og andre reagerte voldsomt på og skrev skrifter om. Innen senantikkens avslutning var teologiske strider, som ofte var knyttet sammen med maktspørsmål, med på å bestemme historien. I det kristendommen ble keiserens og imperiets religion, Imperium sanctum, og Kristus til Kosmokrator, tenkt som en slags himmelsk keiser, måtte den tilpasses verden og fikk en omfattende transformering.

Til tross for den kristne dominans forsvant ikke hedenskap med «den konstantinske vending» med ediktet i Milano i 313, og til tross for lovgivning mot hedenskap under keiser Gratian og Theodosius I, særlig i vesten. Omkring 400 kan det ha vært like mange kristne som hedninger. Byene ble kristnet raskere enn ute på landet. Når misjonærer i Gallia og Italia forstyrret bøndenes gamle, sakrale høsttradisjoner ble de til sist kjeppjaget. Selv på 500-tallet skrev den ikkekristne Zosimos et historieverk hvor han beklaget de kristnes innflytelse for Romas nedgang. Under keiser Tiberios II kom det i 579 et stort opprør av hedninger i Syria, og først i 599 lot pave Gregor I den store de gammeltroende på Sardinia til dåp under trusler om fengsel og tortur. På østromersk grunn møtte ennå på 600-tallet arabiske angriperne på regioner og byer som var preget av gammel polyteisme. Samtidig var det mange som forsøkte å være begge deler, både kristen og samtidig opprettholde de gamle kulter. Det er blitt antatt at Mariakulter og annen helgendyrkelse er Kirkens omstendelige godkjennelse av flertallets tilbøyeligheter for flerguderi. Tanken er at en del kristen helgendyrkelse er fordekt videreførelse av blant annet antikke modergudinner som Isis og Kybele, særskilt tilbedelse for særskilte tider, områder og problemer.

I senantikken utviklet også bispeembetet i Roma seg til pavedømme: til å bli biskop for alle andre biskoper, kirkens øverste autoritet. Avgjørende skritt tok i denne retningen tok Gregor I den store, som samtidig kan regnes for den siste senantikke kirkelærer og den første middelalderpave.

Utenfor imperiet var de kristne i persiske Mesopotamia relativt tallrikt representert (før de arabiske erobringene), likeledes på Kaukasus. Aksumriket i nordøstlige Afrika ble kristnet allerede på 300-tallet og utgjorde da et omdreiningspunkt for romersk diplomati i området. Det var også kristne menigheter i sørlige Arabia for en tid. Kristningen av germanerne resulterte at de fleste overtok den arianske trosbekjennelse, grunnet at Wulfila, goternes første biskop, var tilhenger av denne retningen.^[40]

Den kirke som på 300-tallet utviklet seg til en rikskirke reddet i det minste en del av den antikke kunnskap over i middelalderen. Etter hvert som den romerske hær og embetsvesen i vesten forsvant, forble kirken stående og på 400- og 500-tallet sto den i økende grad fram for en stat som ikke lenger var funksjonsdyktig.

Kristendommen begynte som liten jødisk sekt, men spredte seg over hele Middelhavet. Først da Konstantin gjorde den til statsreligion fikk den vekst og ble den den dominerende religionen i Romerriket. Men det oppsto også en rekke nye religioner, og etablerte religioner utviklet seg videre.

Hedendommen, som samlebetegnelse på alle ikkekristne religioner, forble fram til slutten av 300-tallet en levende kraft i Romerriket. I striden om Viktoriealteret i 384 mellom den romerske byprefekt (praefectus urbi) Quintus Aurelius Symmachus og biskopen i Milano, Aurelius Ambrosius, kom motsetningene mellom hedninger og kristne til uttrykk. Selv ikke ved år 600 var de gamle kulter helt forsvunnet. Disse religioner var i motsetningen til kirken ikke sentralt organisert, men utgjorde sen synkretisk mangfold av ulike trosforestillinger. Ved siden av kultene, som man kan regne til de tradisjonelle romerske religionene, var mysteriekultene som stammet fra Østen også av betydning. Likeledes hadde solkulten stor oppslutning, blant annet var Konstantin lenge tilhenger av Sol. Mithras-kulten var en betydelig konkurrent til kristendommen og hadde mange tilhengere, spesielt i den romerske hæren. Frelserguden Mithras og Sol ble også forbundet med hverandre: hovedtempelet for Sol Invictus Mithras i Baalbek, en by i Bekaadalen i Libanon, ble først ødelagt av en brann under Justinian I. Også synkretisme foruten nyplatonisme hadde stor betydning for den senantikke hedenskap da det ofte ikke ble skjelnet strengt mellom religion og filosofi.

Hedenskapet holdt seg lenge, særlig hos befolkningen på landet og ute i distriktene. Allerede i antikken var det derfor uttrykket paganus (ikke-kristen) av «landbeboer» anvendelig. Også deler av senatsaristokratiet og ulike filosofiske kretser forble hedenske i lengre tid. Det var hele tiden kontakt mellom de gamle trosverden og den kristne tankeverden, og de øvet gjensidig innflytelse på hverandre. Også kristendommen fant sine støpeformer i denne tiden, og under innflytelse fra ideologien til solkulten ble Jesus sett på som «Rettferdighetens sol».^[41]

Et særlig fenomen i senantikken utgjør manikeisme, en dualistisk religion med gnostiske trekk, grunnlagt av perseren Mani (ca. 216–276). Den satte sammen ulike aspekter fra forskjellige religioner, som kristendom, zoroastrisme og buddhisme. Ved manikeismen dreide det seg om en dialektisk trosretning (godt og dårlig, lys og mørke, som var innviklet i en evig kamp), som rakst utviklet seg til å bli innflytelsesrik. Den begynte i Persia, fant nye tilhengere fra Sentral-Asia til Spania, men ble etter hvert utsatt for forfølgelser både i Romerriket som i Persia. Innenfor persiske Sasanideriket, hvor det levde både kristne, jøder og manikeere, var den mest framherskende religion zoroastrisme og som ble begunstiget av storkongen. Før islam dominerte var zoroastrisme den dominerende religion i Iran, men ble endret av tilstedeværelsen av tallrike kristne menigheter i den vestlige delen av riket som av mazdakitenes «sosialrevolusjonære» bevegelse som rystet riket i årtiene rundt 500.

Jødedommen led fortsatt i senantikken under diasporaen. De fleste romerske keisere var ikke direkte fiendtlig innstilt overfor jødene til tross for ulike kritiske bemerkninger i lovgivningen. Imidlertid eksisterte det spenninger mellom jøder og ikke-jøder. Flere kristne keisere innskrenket jødenes religionpraksis og forbød nybygging av synagoger. Likevel forble jødedommen etter 391/392 den eneste tillatte ikke-kristne religion i Imperium Romanum. Flere kristne keisere beholdt også visse forskrifter om beskyttelse overfor jøder, selv om de likevel ble utsatt for overgrep. Allerede i 429 ble institusjonen «Jødenes patriarkat» opphevet og Palestina inndelt i fire provinser. Kirken avviste dog i teorien å oppta tvangsomvendte jøder. Samaritaner utgjorde et særskilt problem: en adskilt jødisk gruppe som hadde gjentatt konflikter med den romerske sentralmakt og særlig under Zenon og Justinian I var involvert i blodige kamper med keiserens hær. Også islam har sine røtter i senantikkens religiøse tenkning, og var sterkt påvirket av kristendom og jødedommen.

Samlet sett var den religiøse tendens i senantikken i retning av henoteisme (hvor én guddom får udelt oppmerksomhet, uten at andre guder benektes) og henimot monoteisme (tilbedelse av utelukkende én Gud), hvilket var gunstig for kristendommen som med sitt frelserbudskap bød på et lokkende alternativ. Selv det samlede romerske riket siste hedenske keiser i Julian den frafalne beundret dette aspektet og forsøkte forgjeves å bygge det inn i sin muligens planlagte «hedenske statskirke».

I senantikken sank andelen av klassisk gresk og latin, men de litterære kulturene på syrisk, armensk, arabisk, koptisk, vulgærlatin og til sist romanske dialekter økte. Det var også et skifte i litterær stil med en preferanse for encyklopediske skrifter i en kompakt og en hentydende stil, bestående av sammendrag eller antologier av tidligere verker, ofte kledd i et utpenslet, allegorisk kledning, eksempelvis De Nuptiis Mercurii et Philologiæ («Ekteskapet mellom Merkur og Filologi») av Martianus Capella, og De Arithmetica, De Musica, og Consolatio Philosophiæ (Filosofiens trøst) av Boëthius — begge nøkkelverker for senere undervisning i middelalderen.

På 300- og 400-tallet skjedde det nærmest en eksplosjon i kristen litteratur med greske forfattere som Eusebius av Cæsarea, Basilios den store, Gregor av Nazianz, og Johannes Chrysostomos; og av latinske forfattere som Ambrosius av Milano, Hieronymus, og Augustin av Hippo som kun de mest kjente representanter.^[42] På den annen side, forfattere som Ammianus Marcellinus (300-tallet) eller Procopius av Cæsarea (500-tallet) var i stand til å holde den antikke historiografien levende.

Den senantikke litteraturen viste lenge ikke tegn på nedgang. Med omstillingen av bokproduksjonen fra papyrus til pergament omkring 400 var det flere forfattere utelukket fra publisering. I øst ble kontinuiteten i den klassiske utdannelsen heller ikke fullstendig avbrutt før i tidlig middelalder. Den syriske litteratur frambrakte flere betydelige verker. I den latinske litteraturen rager det siste store latinske dikterverket i antikken fram, Res gestæ av Ammianus Marcellinus og likeledes diktningen til Claudius Claudianus, skjønt de begge hadde bakgrunn fra gresktalende Østromerriket. Den siste latinske epiker av rang var Corippus som på 500-tallet forfattet verket Johannis i stil av Vergil.

Også i Gallia og Spania blomstret lenge en sterk retorisk preget dikterkunst som eksempelvis hos Decimus Magnus Ausonius. Den gallo-romerske Sidonius Apollinaris skrev lovtaler og brev som gir et detaljert innblikk i den gallo-romerske kultur. Omkring 600 samlede Isidor av Sevilla, senantikkens siste store latinske lærde, den kunnskap om oldtiden som var tilgjengelig for ham, og formidlet den leksikalsk videre i grunntrekk til middelalderens verden. Den kristne litteraturs største forfattere var Boëthius' og kirkefaderen Augustin av Hippos skrifter. Den berømte og høyt utdannede retor Marius Victorinus konverterte i 355 under stor oppmerksomhet til kristendommen og kommenterte siden Det nye testamente.

Litteraturen satte seg også som mål at erstatte klassiske romerske tekster med likeverdige kristne motstykker som Prudentius med verket Psychomachia («Sjelenes kamp»); men skapte også nye former, som for eksempel Ambrosius' hymner og verkene til Arator. Motsatt forsøkte representanter av den «gamle» dannelse å bevare og samle den i filosofiske arbeider, som Quintus Aurelius Symmachus og Symmachuskretsen med blant annet Flavianus, Praetextatus, Aelius Donatus, Maurus Servius Honoratus, og Ambrosius Theodosius Macrobius. Nordafrikaneren Martianus Capella påtok seg etter 470 et siste forsøk på å sammenfatte den hedensk-romerske kunnskap i en stor gudeallegori. Kristendommens krav på å gi den absolutte sannhet hadde dog en vedvarende innflytelse på overleveringen.

Senantikkens mest betydelige greske historiker var uten tvil Prokopios fra Cæsarea. I øst blomstret den antikke historieskrivningen ennå inn i 600-tallet med Theophylaktos Simokates, inntil den til sist forsvant i kjølvannet av den senantikke verden forsvarskamp mot de muslimske angrepene. I Østromerriket kan talerne Libanios og Themistios framheves, mens det innenfor området nyplatonisme ble frambrakt en rekke filosofiske verker inn på 500-tallet. Ved siden av Plotin, nyplatonismens grunnlegger og som strengt talt ikke hører inn under senantikken, kan følgende filosofer nevnes: Porfyrios, Proklos, Jamblikos, Isidoros fra Alexandria, og Damaskios. Simplikios, senantikkens siste betydelige filosof med sin store Aristoteles-kommentar. Etter at Akademiet i Athen ble stengt av keiser Justinian i 529, gikk også den førkristne filosofi mot slutten, men selv under Justinian var det mulig å få en grunnleggende utdannelse i litteratur og retorikk selv i mindre byer.

I vest var latin enerådende. De greskspråklige områder i Italia og på Sicilia forsvant, og kunnskapen til gresk i de øverste samfunnslag minsket etter rundt 400. Først etter Justinians erobringer kom det til en fornyet gresk inntreden i en del regioner. Men da den senere pave Gregor I den store på slutten av 500-tallet oppholdt seg i Konstantinopel slet han stadig med språkproblemer. I noen områder i vest hadde også en del andre språk overlevd, men det er diskutabelt om kirkefaderen Augustin rundt 400 virkelige mente kartagernes gamle semittiske språk da skrev at det ennå ble snakket punisk i Nord-Afrika.

Latinsk språk i vest begynte å endre seg i løpet av senantikken. Mens det i litteraturen ennå på 500-tallet ble skrevet verker på klassisk latin utviklet talespråket til lavere klasser seg til folkelige dialekter av latin. Denne vulgærlatinen ble siden grunnlaget for de romanske språk.

I øst hvor det i tillegg ble snakket syrisk i store områder hadde gresk lenge vært lingua franca, felles utvekslingsspråk. I hæren, ved hoffet, i forvaltningen, foruten om i deler av Thrakia og Illyria ble det fortsatt snakket latin. Ved Justinians erobringer ble Italia, Nord-Afrika og sørlige Spania latinspråklige områder som ble lagt inn under Østromerriket. Generelt gikk imidlertid utbredelsen av et dannelsespråk i overklassen tilbake, i vesten gresk, og i østen latin, selv om man i øst under Justinian ennå kunne få en grunnleggende undervisning i latinsk litteratur, språk og retorikk. I øst ble fortsatt skrevet viktige verker på latin, blant annet av Corippus og Jordanes.

Først under Heraklios (død 641) ble gresk i øst det eneste embetsspråk. Fra da av ble kløften mellom bysantinske øst og latinske vest stadig dypere på grunn av språkbarrieren. Mellombysantinske tids gresk hadde da også på flere vis utviklet seg fra den gamle klassiske gresk i både uttale og grammatikk.

• Se hovedartikkel, Bysantinsk kunst

Romersk kunst i løpet av senantikken fungerte som en monumental overgang fra klassisk idealisert realisme, introdusert av grekerne til middelalderens mer ikoniske, stiliserte kunst. I motsetningen til klassisk kunst framhevet ikke senantikkens kunst kroppens skjønnhet og bevegelse, men heller ga hentydninger på den åndelige realitet bak dets subjekter. I tillegg, speilet i kristendommens framvekst, og sammenbruddet i Vestromerriket, gikk malte og frittstående skulpturer av moten i kunstmiljøene. Det ble erstattet i en større interesse i mosaikker, arkitektur og relieffskulpturer.

Av betydning i senantikken var også mosaikkunsten, selv om det var enklere former som dominerte sammenlignet med klassisk antikk. Billedkunsten etter år 300 forklares den dominerende avindividualiserende, frontale framstillingen med orientalsk innflytelse. Man kan eksempelvis sammenligne keiserportrettene av keiser Caracalla (død 217) med Konstantin den store (død 337) eller Valentinian II (død 392).

Da soldatkeiserne som Maximinus Thrax, keiser fra 235 til 238, dukket opp fra provinsene på 200-tallet, brakte de med seg deres egen regionale påvirkning og estetiske smak. Eksempelvis kunstnere kvittet seg med det klassisk portrettet av den menneskelige legeme til fordel for et som var streng, stiv og frontal. Dette er markant i de kombinerte porfyrportrettene av de fire romerske tetrarker. Med disse korte og stive figurene som klynger seg til hverandre og deres sverd, forsvant alt individuelt, naturalistisk, det sanne eller hyperrealistiske i romersk portrettkunst og gresk idealisme. I bortimot all kunstneriske media ble enklere former tatt til seg og naturlige former ble abstrahert. I tillegg kom verdiperspektiv tilbake og trengte annet perspektiv tilbake sammen med andre klassiske modeller for å representere romlig organisering.

Bortimot alle disse mer abstrakte konvensjonene kan bli observert i antikkens glitrende mosaikker. Selv om mosaikker bestående av små, farget stein hadde blitt benyttet i århundrer i Lilleasia allerede kom en ny stil med tessera (terningformete stykker av glass, marmor eller andre steinsorter) som det fremste valget for kristen kunst. De glaserte overflatene til tesseramosaikker blinket i lyset og illuminerte de mørke basilikakirkene. I motsetningen til deres freskoforgjengere ble det lagt langt større oppmerksomhet på å demonstrere et symbolsk faktum framfor å gjengi en realistisk scene.

Etter som tiden gikk i løpet av den senantikke perioden ble kunsten stadig mer opptatt av bibelske temaer og påvirket samhandlingen mellom kristendommen og den romerske stat. Innenfor denne kristne underkategori av romersk kunst kom det dramatiske endringer. Jesus Kristus hadde blitt vanlig framstilt som en lidende tjener, lærer eller som «den gode hyrde», og ga gjenklang til den tradisjonelle ikonografien om den romerske guden Hermes. Nå ble Jesus etter hvert gitt økende romersk elitestatus og sto fram i purpurfarget kappe eller kåpe som keiserne mens han holdt et rikseple og et septer i hendene.

• Se hovedartikkel, Bysantinsk arkitektur

Samtidig som boken (kodeks) slo igjennom til fordel for skriftrullen oppsto det nye bygningstyper som basilika. Mens antallet offentlige nybygninger samlet sett gikk tilbake, blant på at antallet lokale adelige svinnet hen, steg antallet kirkebygninger særlig etter at kristendommen var blitt statsreligion.

Høydepunktet var Hagia Sofia som Justinian I den store lot oppføre etter en brann, og som var antikkens siste store arkitektoniske prestasjon: en ny og dristig kombinasjon av langbygg og sentralbygg, med en mektig kuppel som ble støttet av halvkupler i øst og vest. Soafiakirkens indre var smykket med skinnende porfyr og mangefarget marmor, og en gang strålte det gylne mosaikkbilder på veggene før muslimene rev dem ned og omgjorde kirkens indre til en moske. I 532 kunne Justinian gå inn i kirken og utbryte: «Salomo, jeg har overtruffet deg!»^[44]

• Brown, Peter (1989): The World of Late Antiquity: from Marcus Aurelius to Muhammad (AD 150-750), London: Thames and Hudson, ISBN 0-393-95803-5
• Brown, Peter (1987): «The World of Late Antiquity Ad 150-750» i A History of Private Life: 1. from Pagan Antiquity to Byzantium, Paul Veyne, red., ISBN 0-393-95803-5
• Brown, Peter (1997): Authority and the Sacred : Aspects of the Christianisation of the Roman World, Routledge, ISBN 0-521-59557-6
• Brown, Peter (2003): The Rise of Western Christendom: Triumph and Diversity 200-1000 AD, Blackwell, ISBN 0-631-22138-7
• Harrison, Dick (2001): Krigere og helgener: Vesteuropas historie 400-800 e.Kr. oversatt til dansk av Birgitte Brix fra svensk: Krigarnas och helgonens tid. ISBN 87-12-03705-2.
• Cameron, Averil (1993): The Later Roman Empire: Ad 284-430, Harvard University Press, ISBN 0-674-51194-8
• Cameron, Averil (1993): The Mediterranean World in Late Antiquity Ad 395-600, Routledge History of the Ancient World, 1993, ISBN 0-415-01421-2
• Curran, John (2000): Pagan City and Christian Capital: Rome in the Fourth Century, Clarendon Press: Oxford
• Dinzelbacher, Peter; Heinz, Werner (2007): Europa in der Spätantike. Primus, Darmstadt.
• Hägg. Tomas (red.) «SO Debate: The World of Late Antiquity revisited», i Symbolae Osloenses (72), 1997.
• Jones, A.H.M. (1964): The Later Roman Empire, 284-602; a social, economic and administrative survey, bindene I, II, University of Oklahoma Press.
• Kleiner, Fred: Mamiya, Christin & Tansey, Richard (2001): Gardner's Art Through the Ages, 11. utg., Harcourt Publishers, New York, ss. 292–323.
• Lancon, Bertrand (2001): Rome in Late Antiquity : AD 313 – 604, Routledge.