François-Louis Auvity kom fra håndverkerbakgrunn. Faren hans var murer og moren husmor.[2] Senere ble han historikeren til hjembyen som han forble sterkt knyttet til.[3]
Han ble professor i apologetikk, suksessivt ved seminarene i Rodez (1899-1905), Bordeaux (1905-1909), Bourges (1909-1924) og fikk kanniktittel i 1919.
I oktober 1924 valgte erkebiskopen av Bourges, Martin-Jérôme Izart ham til sin generalvikar, et embede som han kombinerte med stillingen som direktør for fri utdanning og direktør for kallsarbeidet.
Hjelpebiskop i Bourges
Erkebiskop Izart bevirket at han ble gjort til hjelpebiskop av Bourges den 6. juli 1933, som titulærbiskop av Sarepte. Ved erkebiskopen av Bourges' død vasr biskop Auvity kapitularvikar noen måneder frem til utnevnelsen av ny erkebiskop, Louis-Joseph Fillon.[4]
Biskop av Mende
Han ble så utnevnt til biskop av Mende den 15. august 1937. Hans bispetid ble preget av andre verdenskrig. Han var en beundrer av marskalk Philippe Pétain, og betraktet våpenhvilen som et mindre onde og var fornøyd med de fulle styringsfullmakter som ble gitt til marskalken. Han motarbeidet derfor ikke Vichy-regimet, til tross for forespørsler fra motstandsbevegelse i Lozères oppfordringer om å ønske jøder eller utlendinger velkommen. Den 2. juli 1943 publiserte han et brev i «La quinzaine catholique du Gévaudan» til støtte for den obligatoriske arbeidstjenesten.
Han gikk med på å trekke seg tilbake til klosteret Bonnecombe (Aveyron). Han kunngjorde sin fratreden den 22. september 1944 og nedla sitt bispelige mandat den 28. oktober 1945. Han trakk seg deretter tilbake til abbediet Notre-Dame de Bonneval (også i Averyron), og skulle skrive dets historie.[8] Han ble deretter utnevnt til titulærbiskop av Dionysiana.
Død
Han døde i 1964 på sitt fødested Germigny-l'Exempt. På slutten av begravelsen hans ledet av Joseph-Charles Lefèbvre, erkebiskop av Bourges, ble hans jordiske levvninger bragt til bispekrypten i katedralbasilikaen i Mende, en krypt som han selv hadde restaurert.
