Fristaden Danzig (tysk Freie Stadt Danzig, polsk Wolne Miasto Gdańsk) var to ganger navnet på byen Gdańsk (da kjent under navnet Danzig), som på grunn av sin strategiske betydning ble erklært som fristad.

Dette skjedde første gang under Napoleonskrigene da byen var okkupert av Frankrike. Napoleon erklærte byen og den nærmeste omegnen som Fristaden Danzig 9. september 1809. Dette området var helt og holdent tidligere prøyssisk område.^{[trenger referanse]} Etter Napoleons mislykkede angrep og felttog i Russland vinteren 1812 frigjorde tsarens armé Danzig i 1813, og året etter ble byen etter Wienerkongressen gjenforent med Preussen.

Etter første verdenskrig bestemte Versaillestraktaten at Danzig skulle bli en fristad under Folkeforbundets overhøyhet. Artikkel 104 i traktaten bestemte at Danzig skulle ha en uavhengig administrasjon under oppsyn av en høykommissær utpekt av Folkeforbundet. Utenrikspolitikk skulle ivaretas av Polen og fristaden var i tollunion med Polen. Vannveiene og havnen i fristaden skulle brukes fritt og uhindret av polske borgere. Byen hadde nesten bare tysk befolkning (rundt 96 %).^[1] Den nye polske staten gjorde krav på byen, for å sikre seg fri tilgang til Østersjøen,^[2][3] noe landet hadde blitt lovet av de allierte på grunnlag av Woodrow Wilsons «Fjorten punkter».^[4] Statusen som fristad ble et kompromiss, som innbyggerne likevel var svært misfornøyde med.

Versailles-traktaten trakk grensene for Tyskland slik at Øst-Prøyssen forble tysk men uten direkte landforbindelse til resten av riket på grunn av den polske korridor.^[3][5] I selve den polske korridor var majoriteten etnisk polsk samt en del kasjubere med etnisk tyske som en betydelig minoritet.^[6]

En lignende ordning gjaldt for Memel som var den nye staten Litauens viktigste havn. Memel styrt av en fransk styrke og overført til Litauen etter invasjon i 1923.^[3]

Fristaden inkluderte selve Danzig, samt byene Zoppot (Sopot), Tiegenhof (Nowy Dwór Gdański), Neuteich (Nowy Staw) og rundt 252 landsbyer og 63 småsteder. Fristaden dekket et areal på 1 894 kvadratkilometer,^[1] noe som gjorde den rundt dobbelt så stor som den tidligere såkalte fristaten etablert av Napoleon.^{[trenger referanse]} Det var nær 400.000 innbyggere hvorav 240.000 i selve Danzig.^[1]

Byen var i tollunion med Polen og underlagt polske lover innen økonomi. Polen fikk myndighet til fri bruk av havna og til å kontrollere jernbane, post og telegraf mellom havna og selv Polen.^[1] Fristadens ledelse besto for det meste av tyskere og drev politikk i forståelse med regjeringen Berlin: byen skulle beholde sitt tyske preg med sikte på en fremtidig gjenforning med det tyske riket.^[2] Samarbeidet med Polen var svært vanskelig. Særlig var bestemmelsen om at Polen skulle ha et militært transittdeponi på Westerplatte konfliktfylt.

I Weimarrepublikken var man ikke så opptatt av selve Danzig, men av den polske korridor. Også etter nazistenes maktovertakelse var Fristaden et underordnet tema. I byen Danzig var det sterk skepsis til Polen og man forventet ikke at den polske staten var levedyktig. I årene 1920-1927 ble Danzig styrt av Polen-fiendtlige tysknasjonale. Sosialdemokratene dominerte etter valget i 1927 og de regjerte sammen med sentrum og liberale. Rundt 1929 begynte Polen å bygge ut den vesle fiskerlandsbyen Gdynia (20 km fra Danzig) til en alternativ havn. I byen Danzig ble dette oppfattet som en økonomisk trussel og Gdynia gikk etterhvert forbi Danzig i handelsvolum. Fra å ha noen hundre innbyggere vokste Gdynia til 38.000 innbyggere på få år. Polske myndigheter var opptatt av å ikke være avhengige av Danzig som havneby.^[1][7]

Etter at nasjonalsosialistene kom til makten i Tyskland i 1933, blusset det opp anti-polske stemninger i Danzig etter nasjonalsosialistenes initiativ. Adolf Hitler hadde tilbakeføring av korridoren og Danzig som et av sine mål. Brunskjortene var over alt i Danzig og presset ble særlig sterkt etter Anschluss og annekteringen av Sudetenland.^[4] Samme år fikk det tyske nasjonalsosialistiske partiet NSDAP 38 % av stemmene i Danzigs Volkstag. Byens polakker (i første rekke polske tjenestemenn) og polske organisasjoner ble forfulgt, og «Zurück zum Reich» («Tilbake til riket») ble det dominerende slagordet som ble brukt i propagandaen blant byens tyske innbyggere. Størsteparten av byens befolkning ønsket at Danzig ble tilbakeført til Tyskland.

NSDAP, det tyske nazistpartiet, ble etablert med eget gau i Danzig i 1926. Albert Forster var gauleiter fra 1930. Ved valget i mai 1933 fikk NSDAP et knapt flertall og en nazistisk regjering (senat) ble dannet under ledelse av Hermann Rauschning. Rauschning støttet helhjertet Adolf Hitlers arbeid for fred og forsoning med Polen (en ikke-angrepspakt ble signert i januar 1934). Etter konflikt mellom Rauschning og Forster ble Arthur Greiser senatspresident i november 1934. Det valgte parlamentet Volkstag, særlig under ledelse av senatspresidenten fra 23. november 1934, Arthur Greiser, og regjeringen i fristaden gikk inn for gjenforening med Tyskland. Ved valget i april 1935 fikk ikke NSDAP to tredjedeler som var nødvendig for å endre forfatningen for Fristaden Danzig. Folkforbundets høykommissær Sean Lester anså Forster som den reelle lederen i Danzig, mens han anså Greiser som en lokalpolitiker av svak kvalitet. Forster kopierte i stor grad Det tredje riket i Danzig i 1936.^[2]

Greiser møtte i Folkeforbundets råd i juli 1936 for å svare på Lesters kritikk av at Greiser hadde opptrådt i strid med forfatningen. Greiser holdt et aggressivt innlegg som ble avsluttet med nazi-hilsen. I Danzig våget ikke opposisjonen lenger å ta kontakt med Lester som ydmyket gikk av. Høsten 1936 ble en komite dannet av Frankrike, Storbritannia og Sverige for å ha overoppsyn med Fristaden på vegne av Folkeforbundet og finne en løsning etter Lesters avgang. Carl J. Burckhardt ble i 1937 utnevnt til etterfølger; Burckhardt var en tysktalende konservativ sveitser med erfaring blant annet som forhandler for Røde Kors.^[2]

Under forhandlinger 1938-1939 motsatte Den polske regjeringen seg tyske krav om innlemming av fristaden i det tyske riket og tyske planer om legge jernbane og motorvei gjennom den polske korridoren og fristaden til Øst-Prøyssen.^[8][9] I mars 1939 garanterte Storbritannia og Frankrike for Polens sikkerhet. I et hemmelig tysk notat het det at Danzig skulle erklæres som tysk straks det eventuelt brøt ut væpnet konflikt.^[4]

I forbindelse med felttoget i Polen i 1939 ble området erobret, som blant annet ble innledet med slaget om Westerplatte, og den andre fristadens historie tok slutt med den tyske besettelsen.

Området ble av det nasjonalsosialistiske Tyskland fra 2. november 1939 innlemmet i det administrative området Danzig-Westpreussen og var hovedstad for dette.

Nr	Bilde	Navn (født-død)	Start	Sluttet	Parti	Regjering
President for Danzigs senat
1		Heinrich Sahm (1877-1939)	6. desember 1920	10. januar 1931	Partiløs	Sahm I Sahm II Sahm III
2		Ernst Ziehm (1867-1962)	10. januar 1931	20. juni 1933	DNVP	Ziehm
3		Hermann Rauschning[2] (1887-1982)	20. juni 1933	23. november 1934	NSDAP	Rauschning
4		Arthur Greiser[2] (1897-1946)	23. november 1934	23. august 1939	NSDAP	Greiser
President
5		Albert Forster (1902-1952)	23. august 1939	1. september 1939	NSDAP

Fristaden ble styrt av senatet, som ble utpekt av den folkevalgte, lovgivende forsamlingen Volkstag. Denne ble valgt for fire år ad gangen. Arbeidsspråket var tysk, men polsk var sikret gjennom lovgivningen som et likestilt språk.

Partiene i Danzig var stort sett tilsvarende de som eksisterte i Weimarrepublikken. De mest toneangivende partiene var det konservative Deutschnationale Volkspartei, det katolske Deutsche Zentrumspartei og Sozialdemokratische Partei Deutschlands. Et eget polsk parti fikk liten oppslutning.

NSDAP var i utgangspunktet et lite og ubetydelig parti i Danzig, først etter den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen i Tyskland fikk det stor oppslutning, og fikk kontrollen over Volkstag ved valget 28. mai 1933. Under Krystallnatten ble to synagoger i brent ned.^[10]

I motsetning til andre av Folkeforbundets mandatområder, hvor andre av forbundets medlemmer ble gitt forvaltningen, ble Fristaden Danzig (som Saar-området) stående under direkte forvaltning av Folkeforbundet selv. Den daglig styringen ble ivaretatt av en utnevnt høykommissær fra ulike land:

Nr	Navn	Periode	Land
1	Reginald Thomas Tower	1919–1920	Storbritannia
2	Edward Lisle Strutt	1920	Storbritannia
3	Bernardo Attolico	1920	Italia
4	Richard Cyril Byrne Haking	1921–1923	Storbritannia
5	Mervyn Sorley McDonnell	1923–1925	Storbritannia
6	Joost Adriaan van Hamel	1925–1929	Nederland
7	Manfredi di Gravina	1929–1932	Italia
8	Helmer Rosting	1932–1934	Danmark
9	Seán Lester[2]	1934–1936	Den irske fristaten
10	Carl Jacob Burckhardt[2]	1937–1939	Sveits

Noen av de første skuddene under invasjonen av Polen, som regnes som begynnelsen på andre verdenskrig, ble løsnet i Danzig. Kanonskudd avfyrt fra SMS «Schleswig-Holstein» mot Westerplatte fra klokken 4:45 1. september 1939 i forbindelse med slaget om Westerplatte omtales de første skuddene under andre verdenskrig. «Schleswig-Holstein» seilte inn til Danzig 25. august offisielt på fredelig besøk for å ære døde soldater fra 25 år tidligere. Skjult under dekke var 300 godt bevæpnede angrepsstyrker. Skipet var gammelt og utidsmessig, og var et av få krigsskip Tyskland fikk beholde i henhold til Versaillestraktaten. SS Heimwehr i Danzig gikk til aksjon med støtte fra soldater fra marinen og paramilitære enheter. Tollkontoret, jernbanen, den polske skolen og studenthjemmet ble raskt besatt av SS og SA. Det polske postkontoret og arsenalet på Westerplatte ytte betydelig motstand.^{[10][9][11][12][4][13]} Angrepet fra Østersjøen mot Danzig var en av rutene de tyske styrkene brukte for å erobre Polen.^[14]

Postkontoret var opprinnelig et tysk militærsykehus i en solid bygning og alle ansatte der var reservister. Straks skuddene fra «Schleswig-Holstein» ble hørt gikk SS til angrep på postkontoret. Det første angrepet mislykkes og nytt angrep med støtte fra politi mislykkes. Deretter pumpet SS drivstoff inn i kjelleren og brukte en flammekaster slik at forsvarerne inne i bygget ble drevet ut. Den tyske okkupasjonsmakten dømte senere forsvarerne fra postkontoret for krigsforbrytelser og de ble henrettet.^{[10][9][11][12]} Oskar Matzerath i Günther Grass roman Blikktrommen opplevde begynnelsen på andre verdenskrig fra innsiden av postkontoret. Beleiringen av postkontoret inngår i handlingen i Blikktrommen.^[15][16]

Erobring av Westerplatte var avgjørende tysk militær fremgang i området. Westerplatte hadde 210 soldater fra en elitestyrke (ledet av major Henryk Sucharski) og hadde en rekke betongbunkere under jorden. Polen hadde i hemmelighet styrket befestningen av Westerplatte. De tyske styrkene hadde 3500 soldater til rådighet. Det første tyske forsøket på å innta Westerplatte klokken 7:07 1. september ble slått tilbake. Luftwaffe bombet Westerplatte 2. september med store ødeleggelser som konsekvens. Tyske styrker fortsatte med bombekasterangrep og natt til 6. september var de polske styrkene sterkt presset. De polske styrkene overga seg 7. september og bli visst respekt av angriperne. Dette regnes som det første slaget under andre verdenskrig.^[12][17][13]

Straks tyske styrker hadde besatt den polske korridor var den polske marinen isolert. De polske krysserne hadde allerede evakuert til Skottland. Luftwaffe ødela de gjenværende skipene destroyeren Wicher, mineleggeren Gryf og noen mindre skip etter et mindre sjøslag med tysk marine (krigens første sjøslag).^[12] Tre av fem ubåter unnslapp til Storbritannia og to ubåter ble internert i nøytrale Sverige.^[13]

På Helhalvøya, i den polske korridor, var det kystbatterier og andre forsvarsverker med 2800 polske soldater. Forsvarkene på Oksywie-høydene ved Gdynia ble holdt av 14.000 polske soldater. De tyske angriperne satte først inn 26.000 soldater og ytterligere 12.000 etter at Westerplatte falt. Fra 6. september ble de polske stillingene bombet og beskutt med Stuka og Heinkel daglig. Soldatene i Oksywie-stillingen ga opp 17. september og stillingene på Helhalvøya ble erobret 1. oktober.^[12]

Den tyske okkupasjonsmakten etablerte konsentrasjonsleiren Stutthof i nærheten.^[10][9][11]

Ved Potsdamkonferansen i 1945 ble Fristaden Danzig lagt under polske administration. Øst-Prøyssen ble lagt under Sovjetunionen og Königbserg ble til Kaliningrad.^[3] Den røde arme sto ved slutten av krigen i Polen og hadde Sovjetunionen kontrollerte landet politisk.^[4] Den etnisk tyske befolkningen i området flyktet eller ble fordrevet i sluttfasen av eller rett etter andre verdenskrig.^[3] Byen fikk store ødeleggelser i krigens sluttfase.^[13]