PEN Tyskland (1968–) Akademie der Künste Berlin (–ukjent) Royal Society of Literature American Academy of Arts and Sciences (1970–) Gruppe 47 (1957–)
Utmerkelser
28 oppføringer
Nobelprisen i litteratur (1999)[20][21] Georg Büchner-prisen (1965) Hermann Kesten-prisen (1995) Fyrstinnen av Asturias' pris for litteratur (1999) Hans Falladas litteraturpris (1996) Samuel Bogumil Lindes pris (1996) Fontane-Preis (1968) Ernst-Toller-Preis (2007) Bayerns kunstakademis store litteraturpris (1994) Æresdoktor ved Freie Universität Berlin (2005) Æresdoktor ved Harvard University (1976) Æresdoktor ved Universitetet i Gdańsk (1993) Carl-von-Ossietzky-medaljen (1967) Thomas Mann Prize (1996) Æresdoktor ved Adam Mickiewicz Universitet i Poznań (1990)[22] Æresdoktor ved Universität zu Lübeck (2003) Honorary citizen of Gdańsk (1993) Den tyske kritikerprisen (1960) Theodor Heuss-prisen (1969)[23] Fellow of the Royal Society of Literature Pipe Smoker of the Year (2000)[24] H.C. Andersen Prisen (2005)[25] Premio Grinzane Cavour (1992) Medaille für Kunst und Wissenschaft (Hamburg) (1988) Q105870591 (1980) Eckart Witzigmann Prize (2005) Æresdoktor (1965) (deles ut av: Kenyon College) Fritz Bauer Prize (1998)
Günter Grass (født 16. oktober1927 i Fristaden Danzig, død 13. april2015 i Lübeck[26]) var en tyskforfatter, billedhugger, maler og grafiker. Han var medlem av litteraturkretsen Gruppe 47, og regnes som en av de betydeligste tyskspråklige forfattere i etterkrigstiden.[27] Han mottok nobelprisen i litteratur for 1999 for å «...i muntert svarta fabler ha tecknat historiens glömda ansikte».[28]Svenska Akademien valgte bevisst, ifølge dets medlem Per Wästberg, å gi ham prisen akkurat i året 1999: «Vi så ham som en av 1900-tallets store, og mente at han var en av dem som best kunne avslutte århundret.»[26]
Grass er best kjent for sin første roman, Blikktrommen, et av de viktigste verker innen europeisk magisk realisme, og hans romaner henter ofte motiver fra fødebyen Danzig (i dag Gdańsk i Polen). Et tilbakevendende tema i hans forfatterskap er fortrengningen av minnene om nasjonalsosialismen og hendelsene under andre verdenskrig.
Grass vokste opp i Fristaden Danzig som sønn av den protestantiske tyske kjøpmannen Willy Grass og Helene Grass, født Knoff, som var katolikk av kasjubisk opprinnelse. Familien hadde en forretning med en toroms leilighet hvor de bodde i Danzig-Langfuhr. I 1930 fikk han en søster.
Han gikk på Danzigs Conradinum-gymnasium. Alt som 15-åring meldte han seg frivillig til krigstjeneste på ubåt, men ble nektet fordi han var for ung. 17 år gammel ble han til gjengjeld innkalt som Flakhelfer ved antiluftskytset. Som innrullert soldat i 10. SS Panzer Division Frundsberg, en av elitetroppene i Waffen-SS, fikk han sin ilddåp ved østfronten da troppen hans ble beskutt av et stalinorgel.[29] Dette holdt han skjult for offentligheten helt til 2006. I Waffen-SS tjenestegjorde han som panservognskytter fra februar 1945 til han ble skadet 20. april samme år og havnet i amerikansk krigsfangenskap. Under krigsfangenskapet skal han blant annet ha blitt kjent med den senere pave Benedikt XVI. Etter krigen ble han og hans familie, i likhet med nesten hele Danzigs tyske befolkning, fordrevet fra hjembyen, og kom som flyktninger til Vest-Tyskland etter at moren var blitt voldtatt av sovjetiske soldater.[30]
I 1946-1947 arbeidet han i en gruve og utdannet seg til stenhugger. I mange år studerte han skulpturkunst og grafikk, først ved Düsseldorfs kunstakademi og senere Universität der Künste Berlin. I 1954 ble han gift med den sveitsiskeballettstudenten Anna Schwarz. I årene 1956–1960 var Grass bosatt i Paris, og i perioden 1955–1967 deltok han på møter i regi av Gruppe 47, en uformell, men innflytelsesrik forsamling av tyske forfattere og kritikere som tok navn etter sitt første møte i 1947. Folk som Heinrich Böll, Uwe Johnson og Grass gikk sammen om et felles forsøk på å utvikle og bruke et litterært språk som var en radikal motsetning til nazitidens prosastil. Gruppen samlet seg siste gang i 1967.[31]
Fra 1956 begynte Grass å publisere tekster i tillegg til å holde skulptur- og grafikkutstillinger i Stuttgart og Berlin. Frem til 1958 skrev han kortprosa, dikt og teaterstykker, som Grass beskrev som poetisk eller absurd teater. I 1959 kom hans gjennombrudd som forfatter med romanen Blikktrommen, hvor historiske begivenheter presenteres med et surrealistisk-grotesk billedspråk. Romanen var samtidig en stor historisk roman om tiden mellom de to verdenskrigene i Danzig. Gjennom hele etterkrigstiden har han vært en av de fremste forfattere og kulturpersonligheter i Tyskland, og har utgitt en rekke bøker. Grass var president for Berlins kunstakademi i perioden 1983–1986. Han har også markert seg som støttespiller for SPD, og som sterk kritiker av både høyre- og venstreekstremisme, spesielt kommunisme. I 1993 ble Grass æresborger av Gdańsk. Han gikk sterkt inn for krigen mot Serbia i Kosovokrigen i 1999, og støttet aktivt Gerhard Schröders økonomiske reformer, Hartz IV.
"Han fick Nobelpriset 1999 ganska avsiktligt, vi såg honom som en av 1900-talets stora och tyckte att han var en av dem som bäst kunde avsluta århundradet"
I 2002 utkom I krabbegang (Im Krebsgang), hvor temaet er flukten og fordrivelsen fra de østlige deler av Tyskland. Tittelen henspiller på krabbens bevegelser, og Grass beskriver den russiske senkningen av skipet Wilhelm Gustloff i Østersjøen, hvor omkring 9 000 tyske flyktninger, de fleste kvinner og barn, omkom. Det samme året ble Blikktrommen kåret til et av litteraturhistoriens 100 viktigste verker da den ble valgt inn i Verdensbiblioteket.
I 2006 utkom erindringsboken Beim Häuten des Zwiebels (= Når løken skrelles). Her fremkom det han hadde unnlatt å fortelle om sin egen fortid i alle de årene da han refset andre, deriblant Helmut Kohl og Ronald Reagan fordi de hadde nedlagt en krans på en tysk kirkegård, der det ligger både amerikanske soldater og menige fra Waffen-SS om han altså selv hadde vært med i. Grass forsvarte seg med at han hadde tiet av skam. En historiker reiste da spørsmål på ZDF om et omhyggelig tilrettelagt hukommelsestap er en tysk nasjonalsykdom.[33]
Med sin første kone Anna Schwarz fikk han tre sønner og en datter. Ekteparet skilte seg i 1978, og året etter giftet han seg med Ute Grunert. Dermed fikk han to stesønner. I tillegg hadde han to døtre, med to ulike kvinner.[36]
Grass var begeistret for den danske øya Møn,[37] der han skrev deler av romanen Der Butt. Fra 1991 leide han et sommerhus på Møn, der landskapet også har inspirert bildekunsten hans.[38]
Helge Jordheim omtaler i sin nekrolog Grass som en «barokk moralist» og skriver at han ikke var representativ for tysk etterkrigslitteratur:
Det finnes knapt den tanke, den metafor, den figur, den skapning eller gjenstand i tysk etterkrigshistorie som ikke er rommet i denne dikter- og kunstnerskikkelsen, med sin hvalrossbart, korte mørke lugg og pipe. Til stadighet flommet hornet over, inn i romanene, diktene, akvarellene, skulpturene, og ikke minst, inn i tysk politisk debatt.
^abEncyclopædia Britannica Online, oppført som Gunter Grass, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Gunter-Grass, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
^Versaillestraktaten, avsnitt, vers eller paragraf 105, www.yale.edu, arkiv-URL web.archive.org, «On the coming into force of the present Treaty German nationals ordinarily resident in the territory described in Article 100 will ipso facto lose their German nationality in order to become nationals of the Free City of Danzig.»[Hentet fra Wikidata]
.jpg)
