I 1226 erklærte keiser Fredrik II byen Lübeck en Fri riksstad. Den lybske rett var byens kommunale regjerings grunnlov etter den ble gjort en fristad. I teorien gjorde Lübecks rett de byene som tok til seg loven uavhengig kongelige. På 1300-tallet ble Lübeck «Dronning av Hansaforbundet», da det var den absolutt største og mektigste av handelsforbundets medlemmer.
I 1359 kjøpte Lübeck den hertuglige Herrschaft i Mölln fra den gjeldstyngede Albert V, hertug av Sachsen-Bergedorf-Mölln, en gren av hertughuset Sachsen-Lauenburg. Byen og hertugen — med samtykke fra hertugens bror Erik — ble enig om en pris på 9 737,50 lybske mark. Partene ble også enig om en klausul som gjorde det mulig for hertugen eller hans arvinger å kjøpe det tilbake, men kun hvis de kjøpte tilbake eiendommen for dem selv og ikke en tredjepart.[1] Lübeck anså dette oppkjøpet som meget viktig, siden Mölln var en viktig handelspost (særlig for salthandelen) mellom Skandinavia og byene Braunschweig og Lüneburg via Lübeck. Derfor besatte Lübeck Mölln med væpnede vakter, for å opprettholde lov og orden på veiene.
I 1370 ervervet Lübeck — som pant på et lån — herreveldet Bergedorf, Vierlande, halvparten av Sachsenwald («Sakserskogen») og Geesthacht fra hertug Erik III, som hadde etterfulgt hans bror Albert V etter hans bortgang.[2] Denne ervervelsen inkluderte mye av handelsveien mellom Hamburg og Lübeck, og ga dermed en sikker vei mellom byene. Erik III beholdt et livslangt leieforhold på disse lendene.
Lübeck og Erik III fastsatte videre at med en gang Erik hadde dødd, så ville Lübeck ha rett til å ta eierskap av de lovte territoriene fram til hans etterkommere kunne betale tilbake gjelden og samtidig kjøpe tilbake Mölln. Ved dette stadiet var summen kalkulert til å ha beløpt seg til 26000 lybske mark, en gedigen sum penger på den tiden.[3]
I 1401 døde Erik III uten arvinger og ble etterfulgt av sin tremenning Erik IV, hertug av Sachsen-Ratzeburg-Lauenburg. Det samme år tok Erik IV, støttet av hans sønner Erik (senere regjerende som Erik V) og Johan (senere Johan IV), det pantede områdene uten å ha betalt tilbake den avtalte gjelden, og før Lübeck kunne ta eierskap over de. Lübeck gav etter.[4]
I 1420 angrep Erik V Fredrik I, kurfyrste av Brandenburg og Lübeck fikk Hamburg for sin krigsallianse med Brandenburg. Hærene til begge disse byer åpnet en ny front og erobret Bergedorf, Riepenburg slott og elven Esslingens tollstasjon (dagens Zollenspieker ferje) på et par uker. Dette tvang Erik V til å gå med på freden i Perleberg den 23. august 1420, som stipulerte at alle pantede områder, som Erik IV, Erik V og Johan IV hadde tatt med makt i 1401, ble gitt ugjenkallelig over til byene Hamburg og Lübeck. Byene transformerte områdene til det «Beiderstädtischer Besitz» (begge byers kondominium), regjert av namsmenn i fireårsperioder. Namsmennene skulle komme fra hver by annenhver gang.
Hansaforbundet, under Lübecks ledelse, utkjempet flere kriger mot Danmark med varierende grav av suksess. Mens Lübeck og Hansaforbundet vant i 1435 og 1512, tapte Lübeck da den ble involvert i Grevefeiden, en borgerkrig som herjet Danmark fra 1534 til 1536. Lübeck ble også del av Det schmalkaldiske forbund. Etter tapet i grevefeiden begynte Lübeck makts nedgang. Lübeck forble nøytal i tredveårskrigen, men med krigens ødeleggelser og den nye transatlantiske orienteringen av europeisk handel mistet Hansaforbundet, og dermed Lübeck, sin betydning. Etter de facto-oppløsingen av Hansaforbundet i 1669 forble Lübeck en viktig handelsby i Østersjøen.
Lübeck fikk tilbake statusen som staden hadde før 1811 i 1813. Wienerkongressen i 1815 bekreftet på ny Lübecks selvstendighet, og den ble en av de 39 suverene stater i Det tyske forbund. Lübeck ble en del av Det nordtyske forbund i 1867. Det følgende år solgte Lübeck sin andel i de bi-urbane kondominiumet Bergedorf til Den frie og hanseatiske staden Hamburg, som også var en suveren stat innen Det nordtysk forbund.[5] I 1871 ble Lübeck en autonom komponentstat av Det tyske keiserriket. Den status ble svekket under Weimarrepublikken av republikkens håndhevelse av sin rett til å bestemme stats- og riksskatt. I 1933, i løpet av Gleichschaltung, Lübecks senat (her byregjering) og Bürgerschaft (parlament) ble forenklet for å sikre majoriteter for NSDAP. Innen 1935 hadde Lübecks statsstatus, som de andre tyske staters, forsvunnet helt, uten å ha formelt blitt oppløst.
Den siste og endelige annektering
I 1937 vedtok nazistene loven om Stor-Hamburg, hvori den nærliggende hanseatiske byen Hamburg ble utvidet til å inkludere byer som hadde formelt tilhørt den prøyssiske provinsenSchleswig-Holstein. For å kompensere Preussen for disse tap (og delvis fordi Adolf Hitler mislikte Lübeck personlig etter staden hadde nektet han å drive valgkampanje der i 1932)[6] ble den 711-år gamle staten Lübeck oppløst, og nesten all territorium ble inkorporert inn i Schleswig-Holstein.
Lübeck ble okkupert av Den britiske armé ved andre verdenskrigs avslutning. Den sovjetiske armé okkuperte senere all territorium øst for byen, slik det var enighet om blant de allierte. Preussen ble oppløst som en stat av de okkuperende allierte styrker etter krigen. Derimot, til motsetning av Hamburg og Bremen, ble ikke Lübecks delstatsstatus gjenopprettet. I stedet ble byen inkorporert i den føderale staten Schleswig-Holstein. Lübecks beliggenhet på den indre tyske grense, som sperret byen fra mye av sin perifer, var en hovedfaktor i denne utvikling.
^Elisabeth Raiser, Städtische Territorialpolitik im Mittelalter: eine vergleichende Untersuchung ihrer verschiedenen Formen am Beispiel Lübecks und Zürichs, Lübeck and Hamburg: Matthiesen, 1969, (Historische Studien; 406), s. 88, samtidig: Hamburg, Univ., Diss., 1969.
.svg)
.svg)
.svg){kind=small}
