Det tyske forbund

Deutscher Bund (tysk) Det tyske forbund
Konføderasjon
←   ←   ← 1815–1866 ↓
Flagg Riksvåpen
Det tyske forbund i 1820. De to hovedmaktene, Kongeriket Preussen (blått) og Keiserdømmet Østerrike (gult) var ikke helt innenfor forbundets grenser
Hovedstad	Frankfurt am Main
Styreform	Konføderasjon av flere selvstendige monarkier og republikker
President
- 1815-1835	Frans II
- 1835-1850	Ferdinand I av Østerrike
- 1850-1866	Frans Josef I av Østerrike-Ungarn
Historisk periode	Tidlig moderne tid
- Rhinforbundet oppløst	4. november 1813
- Wienerkongressen	8. juni 1815
- Den østerriksk-prøyssiske krig	1866
- Etablering av Det nordtyske forbund	16. april 1866
Areal
- 1829	630 100 km²
Innbyggere
- 1829 est.	29 200 000
Befolkningstetthet	46,3 /km²
Forgjenger Etterfølger Rhinforbundet Keiserdømmet Østerrike Kongeriket Preussen Det nordtyske forbund Keiserdømmet Østerrike Kongeriket Bayern Kongeriket Württemberg Storhertugdømmet Baden Liechtenstein Storhertugdømmet Hessen Luxembourg

Artikkelen inngår i serien om Tysklands historie
Epoker
Frankerne Det tysk-romerske rike (962–1806) Tyskland under Napoleonskrigene (1806–1814) Restaurasjon og revolusjon (1814–1871) Det tyske keiserrike (1871–1918) Weimarrepublikken (1918–1933) Det tredje rike (1933–1945) Et delt Tyskland (1945–1990) Tysklands gjenforening (rundt 1990) Etter gjenforeningen (siden 1990) Det tyske demokratiets pionerer

Det tyske forbund ble dannet 8. juni 1815 på Wienerkongressen, og bestod av 41 stater (37 fyrstedømmer og 4 byrepublikker). Det tyske forbund ble oppløst etter den Den østerriksk-prøyssiske krig i 1866, og ble i 1867 avløst av det prøyssiskdominerte Det nordtyske forbund, uten Østerrike som medlem. Dette var mer en statsdannelse enn hva det tyske forbund hadde vært.

Forbundet avløste det tysk-romerske rike, som var blitt oppløst 6. august 1806 da den siste tysk-romerske keiseren Frans II abdiserte som en følge av den franske seieren i slaget ved Austerlitz under Napoleonskrigene, og dette førte til fredsavtalen i Pressburg. Frans II fortsatte da som keiser av Østerrike og konge av Ungarn.

Etter press fra Napoleon opprettet en rekke tyske fyrstedømmer deretter Rhinforbundet i juli 1806. Men etter den franske seieren i slaget ved Jena-Auerstedt i oktober 1806 gikk flere tyske stater inn i konføderasjonen. Bare keiserdømmet Østerrike, Kongeriket Preussen, det danske Holstein og Svensk Pommern stod utenfor Rhinforbundet.

Statene i Rhinforbundet gikk samlet inn i krigen mot Napoleon 1812-1814, som ledet fram til Paris-traktaten av 1814, og førte til Wienerkongressen og etableringen av Det tyske forbundet i kjølvannet av dette, 8. juni 1815.

Forbundets to viktigste medlemmer var Preussen og Østerrike. I 1829 bestod det av rundt 630 100 km² og hadde 29,2 millioner innbyggere.

Antallet forbundsstater sank etterhvert som følge av at fyrstehus arvet andre stater, og bestod i 1863 av 35 stater.

Forbundet hadde en forbundsdag som møttes i Frankfurt am Main. Beslutninger, som måtte fattes med to tredjedels flertall, var bindende for forbundsstatene.

Medlemsstatene, som reduserte drastisk antall tyske stater til 39 fra mer enn 300 i Det tysk-romerske rike, hadde alle full uavhengighet. Medlemmene forpliktet seg til en gjensidig forsvar, og holdt i fellesskap fortifikasjonene i Mainz, byen Luxembourg, Rastatt, Ulm og Landau.

1. Keiserriket Østerrike (uten Galicia, Ungarn, Kroatia, Dalmatia og Kongedømmet Lombardia-Venetia) (siden 1818 tilhørte også den vestlige del av Galicia det tyske forbund)
2. Kongeriket Preussen (uten Posen, Østpreussen og Vestpreussen) (fra 1848 til 1851 var de prøyssiske provinsene Øst- og Vestpreussen og den vestlige og nordlige del av Posen del av forbundet)
3. Kongeriket Bayern
4. Kongeriket Sachsen
5. Kongeriket Hannover (til 1837 i personalunion med Storbritannia)
6. Kongeriket Württemberg
7. Kurfyrstedømmet Hessen-Kassel
8. Storhertugdømmet Baden
9. Storhertugdømmet Hessen-Darmstadt
10. Storhertugdømmet Luxembourg (i personalunion med Nederland) (den vestlige delen av Luxemburg gikk ut av det tyske forbund da den ble avstått til Belgia. Derfor ble det nederlandske Hertugdømmet Limburg medlem isteden)
11. Storhertugdømmet Mecklenburg-Schwerin
12. Storhertugdømmet Mecklenburg-Strelitz
13. Storhertugdømmet Sachsen-Weimar-Eisenach
14. Storhertugdømmet Oldenburg
15. Hertugdømmet Holstein og Lauenburg (til 1864 i personalunion med Danmark)
16. Hertugdømmet Nassau
17. Hertugdømmet Braunschweig
18. Hertugdømmet Sachsen-Gotha-Altenburg til 1836
19. Hertugdømmet Sachsen-Coburg-Gotha
20. Hertugdømmet Sachsen-Hildburghausen (til 1826)
21. Hertugdømmet Sachsen-Meiningen (fra 1826)
22. Hertugdømmet Anhalt-Dessau
23. Hertugdømmet Anhalt-Köthen
24. Hertugdømmet Anhalt-Bernburg
25. Fyrstedømmet Hohenzollern-Hechingen
26. Fyrstedømmet Hohenzollern-Sigmaringen
27. Fyrstedømmet Liechtenstein
28. Fyrstedømmet Lippe
29. Fyrstedømmet Reuss eldre linje
30. Fyrstedømmet Reuss yngre linje
31. Fyrstedømmet Schaumburg-Lippe
32. Fyrstedømmet Schwarzburg-Rudolstadt
33. Fyrstedømmet Schwarzburg-Sondershausen
34. Fyrstedømmet Waldeck-Pyrmont
35. Fristaden Bremen
36. Fristaden Frankfurt
37. Fristaden Hamburg
38. Fristaden Lübeck

Senere medlemmer

1. Landgrevskapet Hessen-Homburg (fra 1817)
2. Hertugdømmet Limburg (fra 1839; i personalunion med Nederland)

Tre medlemsstater ble styrt av utenlandske monarker:

• Hertugdømmet Holstein var i personalunion med den danske kongen
• Storhertugdømmet Luxembourg og Hertugdømmet Limburg av den nederlandske kongen
• Kongedømmet Hannover av den britiske kongen (fram til 1837)

Hver av disse monarkene hadde en stemme i den føderale forsamlingen.

En føderal forsamling under østerriksk ledelse møttes i Frankfurt am Main, hvor den habsburgske keiseren og britiske kongen (som konge av Hannover) var representert ved en utsending.

Foruten de tre utenlandske monarkene som hadde en stemme hver, hadde også følgende større monarkier en stemme hver:

• Kongen av Bayern
• Kongen av Sachsen
• Kongen av Württemberg
• Kurfyrsten av Hessen-Kassel
• Storhertugen av Baden

Øvrige stemmer

• 23 mindre medlemsstater delte fem stemmer
• De frie rikstedene Bremen, Frankfurt am Main, Hamburg og Lübeck delte en stemme.

Det tyske forbund ble oppløst etter den Den østerriksk-prøyssiske krig i 1866, og ble i 1867 avløst av det prøyssiskdominerte Det nordtyske forbund, uten Østerrike som medlem. Dette var mer en statsdannelse enn hva det tyske forbund hadde vært.

• Deutsche Bundesakte vom 8. Juni 1815
• Karte: Deutscher Bund
• Auszug aus Meyers Konversationslexikon, Band 4, Seite 0886 ff, aus dem Jahre 1888