Grunnleggerne av konføderasjonen var tyske fyrster av det tysk-romerske rike. De fikk senere selskap av 19 andre, som til sammen styrte over 15 millioner undersåtter. Dette ga en betydelig strategisk fordel til det franske imperiet på dets østgrense ved å gi en buffer mellom Frankrike og de to største tyske statene, kongeriket Preussen og keiserriket Østerrike (som også kontrollerte betydelige ikke-tyske land).[4]
Bakgrunn
Rivaliseringen mellom de tyske statene Østerrike og Preussen fortsatte på 1800-tallet, noe som vanskeliggjorde en samling av Tyskland. Begge stater kjempet først mot de franske revolusjonshærene, og deretter mot Napoleon. I 1803 ble 103 tyske stater strøket av kartet, og ca. 130 000 km² landområde delt på nytt etter Napoleons ordre. Russland, Storbritannia og Østerrike dannet i 1805 den tredje koalisjon, mens Preussen forholdt seg passiv. Etter Napoleons seier over Østerrike samme år ble Württemberg og Bayern, som hadde støttet Napoleon, opphøyet til kongeriker, og dannet kjernen i Rhinforbundet, som Napoleon kontrollerte.
Etablering
Rhinforbundsmedaljen fra 1808
Med undertegningen av Rheinbundakten fra 12. juli1806 løsrev opprinnelig 16 syd- og vesttyske riksstender seg fra riket og grunnla en konføderasjon under «beskyttelse» av Napoleon. Få dager senere la Franz II Josef ned kronen som tysk-romersk keiser; han hadde imidlertid i 1804 proklamert seg som keiser av Østerrike. Han fulgte dermed et ultimatum fra Napoleon.
I de følgende årene sluttet ytterligere 23 tyske stater seg til Rhinkonføderasjonen. Bare Østerrike, Preussen, dansk Holsten og svensk Pommern valgte å stå utenfor. Rhinforbundet var i det vesentlige et militærforbund, og dets medlemmer var forpliktet til å stille store militærkontingenter til Frankrikes rådighet.
I henhold til Rhinforbundsakten skulle Rhinforbundet også få felles forfatningsorganer, noe som imidlertid ble forhindret av de store fyrstene som ønsket ubegrenset suverenitet. Den av Karl Theodor von Dalberg foreslåtte Forbundsdagen (Bundestag) møttes aldri. Etter det prøyssiske nederlaget mot Frankrike i 1806 trådte også mange midt- og nordtyske småstater inn i forbundet. I 1808 hadde det sin største utstrekning, og omfattet fire kongeriker, fem storhertugdømmer, 13 hertugdømmer, 17 fyrstedømmer og hansabyene Hamburg, Lübeck og Bremen. I 1810 ble store deler av Nord-Tyskland med områdene hvor Ems, Weser og Elben munner ut okkupert av Frankrike for å kunne overvåke den såkalte kontinentalsperren mot England bedre. I 1813, etter Napoleons nederlag i folkeslaget ved Leipzig, falt Rhinforbundet fra hverandre.
Selv om Rhinforbundet primært kan karakteriseres som et system for undertrykkelse og utbytting, innebar det en viss sentralisering av Tyskland som varte også etter Frankrikes nederlag, blant annet sammenslutning av et stort antall ministater i flere større, innføringen av Code Civil og en gjennomgripende modernisering av næringsliv og forvaltning.
I 1814–1815 tegnet Wienerkongressen det europeiske kontinentets politiske kart på nytt. Napoleons kreasjoner som det enorme kongeriket Westfalen, storhertugdømmet Berg og hertugdømmet Würzburg ble avskaffet; undertrykte stater, inkludert Hannover, hertugdømmene Brunswick, Hessen-Kassel og Oldenburg, ble gjeninnsatt. På den annen side overlevde de fleste medlemmene av Rhinforbundet i det sentrale og sørlige Tyskland med mindre grenseendringer. De, sammen med de gjeninnsatte statene, Preussen og Østerrike, dannet det tyske forbund.[5]
.svg){kind=small}
.svg){kind=small}
.svg){kind=small}
.svg){kind=small}
.svg){kind=small}
.svg){kind=small}
.svg){kind=small}
.svg){kind=small}
.svg){kind=small}
.svg){kind=small}
