Språkvask: Teksten i denne artikkelen kan ha behov for språkvask for å oppnå en høyere standard. Om du leser gjennom og korrigerer der nødvendig, kan du gjerne deretter fjerne denne malen.
Abu al-Hasan 'Ali ibn 'Abd al-Rahman ibn Ahmad ibn Yunus al-Sadafi al-Misri (arabisk: ابن يونس, født ca. 950 i Fustat, død 31. mai 1009) var en viktig egyptiskmuslimsk astronom og matematiker,[4][5][6][7] hvis verk er kjent for å være forut for sin tid, for å være basert på grundige beregninger og for å hensynta detaljer.
Innen astrologien er han kjent for sine forutsigelser og for å ha forfattet Kitab bulugh al-umniyya, som tok for seg stjernen Sirius' heliakiske oppstigninger og om forutsigelser vedrørende disse ukedager etter de dager som det koptiske kalenders år startet på.
Astronomi
Ibn Yunus' mest kjente verk innen islamsk astronomi, al-Zij al-Kabir al-Hakimi (ca. 1000), var en håndbok med astronomiske tavler som omfattet svært nøyaktige observasjoner, mange av dem oppstilt etter bruk av meget store astronomiske instrumenter. Ifølge N. M. Sverdlov var Zij al-Kabir al-Hakimi «a work of outstanding originality of which just over half survives».[8]
Yunus uttrykte slutningene i sitt zij uten matematiske symboler,[9] men Delambre anførte i sin oversettelse fra 1819 av de hakemittiske tabeller at to av Ibn Yunus' metoder for å fastsette tiden fra solare eller stellare altituder var ekvivalente til de trigonometriske identitet [10] identifisert i Johannes Werners 1500-talls-manuskript om koniske seksjoneriner. Disse anses nå som en av Werners formlwe, og var essensielle for utviklingen av prostafereser og logaritmer flere tiår senere.
Ibn Yunus beskrev 40 planetariske konjunksjoner og 30 måneformørkelser. Han beskrev for eksempel nøyaktig de planetariske konjunsjoner som fant sted i året 1000 som følger:
En konjunksjon av Venus og Merkur i Gemini, observert på den vestlige himmel: De to planeter var i konjunksjon etter solnedgang om kvelden [søndag 19. mai 1000]. Teden var om lag åtte ekvinoktiske timer etter middag søndag ... . Merkur var nord for Venus og deres latitudeforskjell var en tredel av én grad.[11]
Moderne kunnskap om planetenes stilling bekrefter at hans beskrivelse og hans beregning av distansen som en tredels grad er ekstakt. Ibn Yunus' observasjoner om konjunjsner og eklipser ble benyttet i Richard Dunthornes og Simon Newcombs respektive bereggninger qv månens sekulære akselerasjoner.[11][12]
Pendulum
Nyere encyklopaedier[13] and popular accounts[14] har gjentatt påstanden at Ibn Yunus benyttet et pendulum for tidberegninger, til tross for at det lenge har vært kjent at dette skyldes en feilaktighet fra 1684 av den saviliske professor i astronomi ved Oxford og arabisteb Edward Bernard.[15]
^Raymond Mercer (1994), 'English Orientalists and Mathematical Astronomy' in The 'Arabick' Interest of the Natural Philosophers in 17th-Century England, p.198
^Ulrich Wegner: Afrikanische Saiteninstrumente. Staatliche Museen Preußischer Kulturbesitz, Berlin 1984 (= Veröffentlichungen des Museums für Völkerkunde Berlin, Neue Folge 41, Abteilung Musikethnologie, V), ISBN 388609-117-1, S. 150.
O’Connor, John og Robertson, Edmund F. «Ibn Yunus». MacTutor History of Mathematics archive. Universitetet i St. Andrews.CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
