Partiet har en organisasjonskontinuitet tilbake til glasnosttiden og den konservative valgalliansen «Isamaa» ved de første frie valgene etter Sovjetunionens fall. Flere av partiets tidlige støtter var dissidenter fra sovjettiden. Isamaa stod bak både president Lennart Meri og statsminister Mart Laar, som tilhørte en ny generasjon med unge reformatorer i estisk politikk.[2][3][4][5][6][7]
Partiet kan føre sin historie tilbake til flere høyrepartier i glasnosttiden, som hadde et felles ønske om å gjenvinne Estlands uavhengighet på grunnlag av folkeretten.
Mange av lederne i Den estiske kristendemokratiske union (EKDL), stiftet i 1988, kom fra den estiske kulturvernbevegelsen, som fremmet esternes nasjonalfølelse og ble en viktig drivkraft bak den syngende revolusjonen. Noen av disse var historikeren Mart Laar, filologen Trivimi Velliste og den lutherske presten Illar Hallaste. EKDL var inspirert av det vesttyske CDU og tanken om en sosial markedsøkonomi.[3][4]
Medlemmer fra flere kirkesamfunn fant sammen i Det estiske kristendemokratiske parti (EKDE) i 1988. Partiet bygde på et økumenisk grunnlag, men kom til å bli dominert av estiske lutheranere. Noen viktige navn var Jaanus Betlem, Aivar Kala og brødrene Kalle og Toivo Jürgenson.[3]
Det estiske konservative folkeparti (EKRE), stiftet i 1990, var mer nasjonalt og isolasjonistisk orientert og ønsket, i motsetning til kristendemokratene, en sekulær stat. Enn Tarto og Kaido Kama var blant de førende.[3]
Andre viktige krefter var unge intellektuelle, slik som Jüri Luik, Mart Nutt og Indrek Kannik, og andre økonomiske reformatorer som industrimannen Ülo Nugis og økonomene Leo Štarkov og Ilmar Pärtelpoeg i Det republikanske samlingsparti, som ble stiftet i 1990.[3][4]
Regjeringsmakt i et ustabilt partisystem
Mart Laar i 1999. Den unge historikeren ble Estlands første reelt demokratisk valgte statsminister etter sovjettiden.
Foto: Jaan Künnap
De fire konservative partiene, i tillegg til Det estiske liberaldemokratiske parti, stilte som et valgforbund under navnet «Isamaa» ved det første frie parlamentsvalget i 1992. Valgforbundet ble størst og fikk regjeringsmakt med Mart Laar som statsminister, i samarbeid med to andre valgforbund. De samlet også flertall for å velge Lennart Meri til Estlands president. I parlamentet ble det løst organiserte valgforbundet, unntatt liberaldemokratene, snart konsolidert som Det nasjonale samlingspartiet «Isamaa» (RKEI). Liberaldemokratene ble i 1994 omdannet til Det estiske reformpartiet.[3][4][5]
I 1994 falt regjeringen ved et mistillitsvotum, og Laar ble utfordret som partileder av Ülo Nugis, men Laar ble sittende. Det republikanske samlingsparti og Det estiske konservative folkeparti brøt ut og dannet Det republikanske og konservative folkepartiet, som for en del har endt opp i sosialdemokratene.[3][5]
Foreningen Res Publica hadde koblinger til Fedrelandsunionen i 1990-årene, men ble omdannet til et eget parti i 2001. Det fremstod som en nokså liberal og pragmatisk reformbevegelse. Ved parlamentsvalget i 2003 ble det Estlands største høyreparti, og Juhan Parts ble statsminister.[8] Fedrelandsunionen satt i opposisjon. Da regjeringen gikk av på sin antikorrupsjonspolitikk i 2005, og misstemningen var stor mellom de tidligere regjeringspartiene, tok Res Publica den største belastningen.[9]
Mange konservative var betenkt over at Fedrelandsunionen og Res Publica delte velgere mellom seg. Den 4. april 2006 ble representanter fra Fedrelandsunionen og Res Publica enige om å slå sammen partiene.[10][11] Sammenslåingen ble gjennomført 4. juni samme år, og 15. november var partiet offisielt registrert.[11] De så egentlig for seg å kalle det nye partiet Eesti Eest, «For Estland», men beholdt det midlertidige navnet Isamaa ja Res Publica Liit (IRL), «Forbundet av Isamaa og Res Publica».[11] Først i juni 2018 ble partinavnet forenklet til Isamaa, «Fedreland(et)».[12]
Mart Laar ble valgt uten motkandidat til den første partilederen i det sammenslåtte partiet.[10][11] Res Publica-ledelsen hadde egentlig ønsket Jaak Aaviksoo.[10] Derimot har yngre politikere med bakgrunn fra Res Publica, slik som Urmas Reinsalu, Ken-Marti Vaher og Priit Sibul, gjort seg gjeldende i Isamaa.[11]
Partiet har likevel hatt avskallinger til Det estiske frie partiet (Andres Herkel og Jüri Adams) i 2014[11][13][14] og Estland 200 (Margus Tsahkna) i 2018.[15] I 2022 ble lederne for en organisert fraksjon i opposisjon til den sittende partiledelsen, blant dem tidligere regional- og miljøvernminister Siim Valmar Kiisler og tidligere riksadvokat Lavly Perling, ekskludert fra Isamaa og dannet et nytt parti, Parempoolsed, «Høyresiden».[16]
^«Political parties». Estlands senter for offentlige registre og informasjonssystemer. Besøkt 18. mars 2022.
^abBakke, Elisabeth (2010). «Central and East European Party Systems since 1989». I Sabrina P. Ramet. Central and East European Party Systems since 1989 (på engelsk). Cambridge University Press. s. 77–80. ISBN978-1-139-48750-4.
^abcdefghijBugajski, Janusz (2002). Political Parties of Eastern Europe: A Guide to Politics in the Post-Communist Era (på engelsk). Armonk og London: M.E. Sharpe. s. 64–67. ISBN978-1-56324-676-0.
^abcdKalniņš, Valts (2017). «The world's smallest virtuous circle: Estonia». I Mungiu-Pippidi, Alina og Johnston, Michael. Transitions to Good Governance: Creating Virtuous Circles of Anticorruption (på engelsk). Edward Elgar Publishing. s. 105–108. ISBN978-1-78643-915-4.CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste (link)
^abcdGrofman, Bernard, Mikkel, Evald og Taagepera, Rein (2000). «Fission and fusion of parties in Estonia, 1987–1999». Journal of Baltic Studies (på engelsk). 31 (4): 329–357. doi:10.1080/01629770000000141.CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
^Miljan, Toivo (2015). «Political parties». Historical Dictionary of Estonia (på engelsk) (2 utg.). Lanham: Rowman & Littlefield. ISBN978-0-8108-7513-5.
^Derbyshire, J. Denis og Derbyshire, Ian (1999). «Estonia». Encyclopedia of World Political Systems. Routledge. s. 377–380. ISBN1-317-47156-3.CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
^Mölder, Martin (2020). «Estonia: Political Developments and Data in 2019». European Journal of Political Research Political Data Yearbook (på engelsk). 59: 120. doi:10.1111/2047-8852.12274.
