Sjálfstæðisflokkurinn

Sjálfstæðisflokkurinn
Sjálfstæðisflokkurinn
Land	Island
Leder(e)	Bjarni Benediktsson, Bjarni Benediktsson
Grunnlagt	25. mai 1929
Hovedkvarter	Reykjavík
Ungdomsorg.	Ungir sjálfstæðismenn
Ideologi	Konservativ liberalisme liberalkonservatisme markedsliberalisme euroskeptisisme klassisk liberalisme
Europeisk tilknytning	Det europeiske folkeparti
Internasjonal tilknytning	Den internasjonale demokratiske union
Nettsted	xd.is (fo)
	Sjálfstæðisflokkurinn på Commons

Sjálfstæðisflokkurinn (norsk oversettelse: «Selvstendighetspartiet») er et liberalkonservativt politisk parti på Island.

Partiet ble dannet den 25. mai 1929 ved en sammenslåing av konservative Íhaldsflokkurinn og liberale Frjálslyndi flokkurinn, som begge arbeidet for islandsk selvstendighet fra Danmark. Sjálfstæðisflokkurinn har vært det største partiet i Alltinget i de fleste valgperioder siden partidannelsen.

Sjálfstæðisflokkurinn har blitt beskrevet som det mest suksessrike høyrepartiet i Norden.^[1] Partiet har søkt å favne hele høyresiden på Island.^[1] Sjálfstæðisflokkurinn er ofte mindre tradisjonsbundet enn sine nordiske søsterpartier i sosiale og kulturelle spørsmål.^[2] Partiet er økonomisk liberalt og skeptisk til offentlig inngripen, men gikk tidlig inn for å bygge en velferdsstat. Partiet har sterkest støtte blant fiskere, ansatte i privat næringsliv, velstående og velutdannede og byfolk, spesielt i Reykjavík.^[3]^[2] Sjálfstæðisflokkurinn støtter islandsk medlemskap i NATO, men er imot EU-medlemskap.

Partiets formann siden 2009 er Bjarni Benediktsson.

Politisk plattform

Som et samlende høyreparti har partiets politikk vært mer sentrumsorientert enn de skandinaviske søsterpartienes, ikke ulikt Det konservative parti i Storbritannia.^[4] Sjálfstæðisflokkurinn hevder å være hovedsakelig pragmatisk, som en motsetning til ideologisk, og partinavnet blir ansett som en henvisning til å være uavhengig fra dogmer.^[3]^[2]^[5] Pragmatismen har også sin naturlige rot i partiets rolle som leder for adskillige regjeringskoalisjoner gjennom flere tiår.

Sjálfstæðisflokkurinn har generelt vært liberale i økonomiske spørsmål, og ønsker liten grad av offentlig inngripen.^[3] Partiets økonomiske politikk var i utgangspunktet rettet mot prinsippet laissez-faire, men var fra 1930-årene tilhengere av fremveksten av en velferdsstat.^[2] Av alle de politiske partiene på Island er Sjálfstæðisflokkurinn den største motstanderen av et islandsk EU-medlemskap. Partiets holdning ble bekreftet på landsmøtet i mars 2009. At partiet har vært størst i så lang tid, har garantert Islands støtte til transatlantisk samarbeid.^[6] Sjálfstæðisflokkurinn er tilhengere av å la islendinger delta i fredsbevarende operasjoner utenlands, også i Afghanistan.^[7]

Historie

Partiet ble dannet den 25. mai 1929, da konservative Íhaldsflokkurinn og liberale Frjálslyndi flokkurinn slo seg sammen til det som ble det første egentlige høyrepartiet på Island. Jón Þorláksson, tidligere statsminister for Íhaldsflokkurinn, ble det nye partiets første formann. Partiet ble raskt hovedkonkurrent til både Framsóknarflokkurinn og Alþýðuflokkurinn. Sjálfstæðisflokkurinn overtok samtidig eierskapet til Íhaldsflokkurinns partiavis, Morgunblaðið, som i dag er Islands største dagsavis, men ikke lengre eid av partiet.^[2] Historisk har partiet også hatt støtte i aftenavisen Vísir.^[2] Ungdomsorganisasjonen Ungir sjálfstæðismenn ble stiftet den 27. juni 1930.

Sjálfstæðisflokkurinn har alltid unngått å appellere til noen bestemt samfunnsklasse.^[8] Derfor har partiet også lyktes relativt godt med å få velgere blant arbeiderklassen, hvilket delvis har sin forklaring i partiets støtte til islandsk selvstendighet i 1930-årene.^[4] Partiet henter allikevel mye av sin støtte blant middelklassen,^[9]^[10] og velstående og universitetsutdannede er overrepresenterte blant partiets tilhengere.^[3] Sjálfstæðisflokkurinn var den eneste konsekvente motstanderen av ølforbudet på Island, og tre fjerdedeler av de som stemte for å oppheve dette i 1989, regnet seg som velgere av partiet.^[9] I slutten av 1980-årene var om lag en tiendedel av landets befolkning medlemmer av partiet.^[11]

Partiet har flere ganger hatt Islands statsminister, som alle også har vært partiformenn: Ólafur Thors, Bjarni Benediktsson, Jóhann Hafstein, Geir Hallgrímsson, Þorsteinn Pálsson og Davíð Oddsson. Gunnar Thoroddsen var statsminister 1980–1983, og dannet en regjering uten støtte fra eget parti. Den siste statsministeren partiet har hatt, Geir H. Haarde, trakk seg i 2009 som følge av å ha fått konstatert spiserørskreft. Samtidig hadde finanskrisen rammet landet hardt, og i valget samme vår ble Sjálfstæðisflokkurinn redusert til nest største parti. Etter fire år i opposisjon gjenvant Sjálfstæðisflokkurinn posisjonen som Alltingets største parti i 2013. Partiet dannet en koalisjonsregjering sammen med Framsóknarflokkurinn, ledet av Sigmundur Davíð Gunnlaugsson.

I 2016 brøt den EU-vennlige fløyen i Sjálfstæðisflokkurinn ut og dannet partiet Viðreisn.

Formenn

Bjarni Benediktsson d.y. 2009–d.d.
Geir H. Haarde 2005–2009
Davíð Oddsson 1991–2005
Þorsteinn Pálsson 1983–1991
Geir Hallgrímsson 1973–1983
Jóhann Hafstein 1970–1973
Bjarni Benediktsson d.e. 1961–1970
Ólafur Thors 1934–1961
Jón Þorláksson 1929–1934

Valghistorikk

Alltingsvalg 1946–2021
Valg	Stemmer		Mandater
Valg	#	%	#	±
1946	26 428	39,5	20	+20
1949	28 546	39,5	19	−1
1953	28 738	37,1	21	+2
1956	35 027	42,4	19	−2
1959 (juni)	36 029	42,5	20	+1
1959 (oktober)	33 800	39,7	24	+4
1963	37 021	41,4	24	0
1967	36 036	37,5	23	−1
1971	38 170	36,2	22	−1
1974	48 764	42,7	25	+3
1978	39 982	32,7	20	−5
1979	43 838	35,4	21	+1
1983	50 251	38,6	23	+2
1987	41 490	27,2	18	−5
1991	60 836	38,6	26	+8
1995	61 183	37,1	25	−1
1999	67 513	40,7	26	+1
2003	61 701	33,7	22	−4
2007	66 749	36,6	25	+3
2009	44 369	23,7	16	−9
2013	50 454	26,7	19	+3
2016	54 990	29,0	21	+2
2017	49 543	25,2	16	-5
2021	48 708	24,4	16	0

Referanser

^ ^a ^b Hansen, Erik Jørgen (2006). Welfare trends in the Scandinavian countries, Part 2 (på engelsk). New York: M. E. Sharpe. s. 81. ISBN 0-87332-844-2.
^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f Tomasson, Richard F. (1980). Iceland: The First New Society (på engelsk). Minneapolis: University of Minnesota Press. s. 42. ISBN 0-8166-0913-6.
^ ^a ^b ^c ^d Siaroff, Alan (2000). Comparative European party systems: an analysis of parliamentary elections (på engelsk). London: Taylor & Francis. s. 295. ISBN 0-8153-2930-X.
^ ^a ^b Arter, David (2006). Democracy in Scandinavia (på engelsk). Manchester: Manchester University Press. s. 50. ISBN 0-7190-7047-3.
^ Cross, William (2007). Democratic reform in New Brunswick (på engelsk). Toronto: Canadian Scholars' Press. s. 68–69. ISBN 1-55130-326-4.
^ Bailes, Alyson J.K.; Herolf, Gunilla; Sundelius, Bengt (2006). The Nordic Countries and the European Security and Defence Policy (på engelsk). Oxford: Oxford University Press. s. 329. ISBN 0-19-929084-9.
^ Malley-Morrison, Kathleen (2009). State Violence and the Right to Peace (på engelsk). Santa Barbara: ABC-CLIO. s. 92. ISBN 0-275-99651-4.
^ Jónsson, Ásgeir (2009). Why Iceland? How One of the World's Smallest Countries Became the Meltdown's Biggest Casualty (på engelsk). New York: McGraw-Hill. s. 140. ISBN 0-07-163284-0.
^ ^a ^b Gunnlaugsson, Helgi; Galliher, John F. (2000). Wayward Icelanders: Punishment, Boundary Maintenance, and the Creation of Crime (på engelsk). Madison: University of Wisconsin Press. s. 39. ISBN 0-299-16534-5.
^ Gill, Derek; Ingman, Stanley R. (1994). Eldercare, Distributive Justice and the Welfare State: Retrenchment or Expansion (på engelsk). Albany: State University of New York Press. s. 90. ISBN 0-7914-1765-4.
^ Jacobs, Francis (1989). Western European political parties (på engelsk). London: Longman. s. 551. ISBN 0-582-00113-7.