Han er utdannet statsviter, og har bakgrunn fra embedsverket og humanitære organisasjoner, blant annet som generalsekretær i Norges Røde Kors fra 2003 til 2005.
Bladet Kapital skrev i 2021 at Støre da hadde en reell formue på rundt 140 millioner kroner, for en stor del basert på arv etter foreldrene.[10][11] Flere medier rapporterte i 2017 at arbeidere på Støres hyttebrygge verken hadde betalt skatt eller merverdiavgift.[12][13][14]
Bakgrunn og tidlig karriere
Familie
Jonas Gahr Støre ble født 25. august1960 i Oslo.[15] Han er oppvokst på Ris i Oslo som sønn av skipsmegler Ulf Jonas Støre (1925–2017)[16] og bibliotekar Unni Gahr (1931–2021).[15] Farfaren Jonas Henry Støre (1888–1974) var direktør i Norsk Sprængstofindustri. Gahr-familien overtok i 1927 ovnfabrikanten Jøtul, som i 1970-årene ble solgt til Norcem. Støres formue stammer fra oppgjøret ved salget av bedriften.[17] Høsten 2005 var han medeier i flere familieeide selskaper som til sammen besatt en betydelig aksjeportefølje.[17] Han er gift med prest og sosiologMarit Slagsvold (født 1962), som han har tre barn med. De ble gift i 1988.[18] Støre har tilkjennegitt et kristent livssyn.[19]
Som nyutdannet statsviter arbeidet han i noen måneder i 1986 som teaching fellow ved Harvard Negotiation Project knyttet til Harvard Law School i USA.[24] Ifølge Aftenposten var i to år "av og på" ved Harvard som research fellow[25] eller "ulike kurs og undervisningsopplegg" ifølge Stortingets nettside.[9] Han var forsker ved Bedriftsøkonomisk Institutt 1986–1989, hvor han ble involvert i foresightprosjektet Scenarier 2000 sammen med sosiolog Andreas Hompland og samfunnsøkonom Petter Nore.[22]
I årene 2002–2003 var Støre arbeidende styreleder i konsulentselskapet Econ Analyse AS, før han ble generalsekretær i Norges Røde Kors i august 2003.[9] Han fratrådte høsten 2005, da han ble utenriksminister.
Politisk arbeid
Støres identifisering med sosialdemokratiet oppstod da han som student i Frankrike i begynnelsen av 1980-årene betraktet forskjellene i sosiale og økonomiske spenninger i det norske og det franske samfunnet.[23] I 1988 søkte han, og ble tilbudt, en stilling som utenrikspolitisk rådgiver for Høyres stortingsgruppe, men takket nei av personlige årsaker.[29] «Det var en magefølelse om hvor jeg hører hjemme politisk. For meg ble Arbeiderpartiets verdigrunnlag og sterke tro på fellesskap og rettferdighet avgjørende», sa Støre til Dagbladet i 2008 om at han takket nei.[30] Støre har vært medlem av Arbeiderpartiet siden 1995.[23]
Sin første politiske utnevnelse fikk han som stabssjef og statssekretær ved Statsministerens kontor i Jens Stoltenbergs første regjering 2000–2001. Etter flere år som en av Gro Harlem Brundtlands nærmeste medarbeidere ble han med dette innlemmet i kretsen rundt Jens Stoltenberg. Støre var videre styremedlem 2001–2003 og nestleder 2002–2003 i Oslo Arbeiderpartis internasjonale forum. Han var leder for SosialistinternasjonalensMidtøsten-komité fra 2006 til 2010 og har vært styremedlem i Oslo Arbeiderparti siden 2010 og medlem i Arbeiderpartiets sentralstyre siden 2011. I løpet av Arbeiderpartiets tid i opposisjon 2001–2005 deltok han i flere utvalg, blant annet for å utrede partiets Europa-politikk.[31]
Etter stortingsvalget i 2005 ble Støre utnevnt til utenriksminister i Jens Stoltenbergs andre regjering den 17. oktober 2005. Flere meningsmålinger viste at Støre var regjeringens klart mest populære medlem.[32] Han var gjentatte ganger på tale som et fremtidig lederemne og statsministerkandidat for Arbeiderpartiet. Som utenriksminister jobbet han særlig med Nordområdene og forholdet til Russland, og han fikk sluttført forhandlingene om en delelinjeavtale med Varangerfjord-avtalen 15. september 2010.[33][34] Han ledet en omorganisering av Utenriksdepartementet.[33]
Han ble møtt med kritikk internasjonalt da Norge anerkjente Hamas-regjeringen i 2007.[33] Støre uttalte selv at EUs motvilje overfor Hamas styrket den militante delen av Hamas.[35] I 2011 fortalte ledere av Hamas, Khaled Mashaal, at han hadde hatt flere direkte telefonsamtaler med Støre da han var utenriksminister. Støre benektet først å ha hatt samtaler med Hamas og forandret uttalelsen da han ble konfrontert med Meshaals uttalelser.[36][37][38][39]
Støre i samtale med Hillary Clinton i 2011.Jonas Gahr Støre i Helsingfors, 2008.
Det ble satt spørsmålstegn ved Støres habilitet i behandlingen av toppbyråkrat Tore Eriksen og skipsreder Felix H. Tschudi.[40][41]
Som utenriksminister hadde Støre tilsyn med Norges deltakelse i den NATO-ledede militære intervensjonen i Libya i 2011. Norges deltakelse i intervensjonen var kontroversiell på ytre venstre, og kommunistpartiet Rødt anmeldte ham til politiet for påståtte krigsforbrytelser.[42]
Foran stortingsvalget i 2009 ble han nominert som Arbeiderpartiets 4. kandidat til Stortinget fra Oslo. Han ble dermed innvalgt på Stortinget, men Truls Wickholm møtte i hans sted det meste av tiden Støre var medlem av regjeringen. Nominasjonen skapte en intern debatt, fordi partiets venstreside ønsket Marianne Marthinsen på denne plassen, og fordi en annen sikker listeplassering ble vanskeliggjort av partiets regel om kjønnsbalanse på valglistene.[43] Ved stortingsvalget i 2013 ble Støre gjenvalgt.
Bok i 2008
I november 2008 utgav han boken Å gjøre en forskjell, med undertittelen Refleksjoner fra en norsk utenriksminister. I boken drøfter Støre blant annet dilemmaet som oppstår i forholdene til regimer som bryter menneskerettigheter. Han skriver videre blant annet om de inntrykkene etter samtaler med tidligere britiske statsministeren Tony Blair, den tyrkiske forfatteren Orhan Pamuk og den amerikanske superdiplomaten John Negroponte, utenriksminister Condoleezza Rices nestkommanderende. Han drøfter også Midtøsten-konflikten, og trekker blant annet paralleller mellom nazistenes behandling av jødene i slutten av 1930-årene og Israels behandling av palestinere i Hebron.[44] Støre kritiserte USAs dominans i den internasjonale politikken i Midtøsten-konflikten, og mener at USA har klart å gjøre kvartetten bestående av USA, Russland, FN og EU til et redskap for sin egen Midtøsten-politikk.
Høsten 2006 tok Norge initiativ til en prosess utenfor Våpenkonvensjonen for å få til et forbud mot klaseammunisjon.[45] 49 stater deltok på en konferanse om klaseammunisjon i Oslo i februar 2007, sammen med representanter for FN, Røde Kors og Cluster Munition Coalition – koalisjonen av sivilsamfunnsorganisasjoner som arbeidet for et forbud. 46 av statene sluttet seg til en politisk erklæring om å forhandle fram et nytt internasjonalt instrument som skulle forby bruk av klaseammunisjon innen utgangen av 2008. Dette ble gjort gjennom en serie internasjonale konferanser fram til sluttforhandlingene i Dublin i mai 2008 der 107 stater deltok. Konvensjonen om klaseammunisjon ble undertegnet av 94 stater i Oslo 3. desember 2008. Den trådte i kraft 1. august 2010 etter at 30 stater hadde ratifisert. Per april 2022 har 110 stater ratifisert og ytterligere 13 stater signert konvensjonen.
Den 21. september 2012 ble Støre utnevnt til helse- og omsorgsminister som del av en rokering i Jens Stoltenbergs andre regjering. Politiske kommentatorer mente dette kunne være ledd i å gi Støre mer innenrikspolitisk erfaring med sikte på å kunne bli Arbeiderpartiets statsministerkandidat på et senere tidspunkt.[48] Han ble etterfulgt av Espen Barth Eide som utenriksminister under samme omstilling. Mens han fungerte som helseminister, fikk han kallenavnet Helse-Jonas.[49]
Partileder
Den 19. mai 2014 ble det kjent at en enstemmig valgkomité hadde anbefalt Arbeiderpartiets landsmøte å velge Støre til ny partileder etter Jens Stoltenberg. Den 14. juni 2014 ble Støre valgt til partileder i Arbeiderpartiet. I sin første tale som partileder varslet han en helt annen klimapolitikk for partiet enn den som Stoltenberg hadde stått for.[50] Støre ledet partiet inn i valget i 2017, men den rødgrønne koalisjonen tapte med fire mandater som trengs for et flertall på 85 mandater. Partiet hans ble kritisert for å ha tatt en seier for gitt.[51] Støre ledet partiet inn i valget i 2021, og sikret denne gangen den rødgrønne koalisjonen et flertall på 89 mandater av de 85 nødvendige, og beseiret den blå-blå koalisjonen ledet av sittende statsminister Erna Solberg.[52] Sonderingene startet 23. september i Hurdal, etter at Senterpartiet åpnet for samarbeid med Sosialistisk Venstreparti. Den 29. september trakk Sosialistisk Venstreparti seg fra sonderingene, særlig grunnet til uenigheter i spørsmål som velferd og klima.[53]
^Hambro, Sarah (5. juli 2003). «Sosialkapitalisten». Dagens Næringsliv: 36.
^Gjerde, Robert; Hornburg, Thomas Boe (21. desember 2011). «Stoltenberg mer populær enn noensinne». Aftenposten. Besøkt 17. oktober 2012.CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
^abcOlaussen, Lise Merete. «Jonas Gahr Støre». Norsk biografisk leksikon. Besøkt 12. oktober 2012.
^Johnsen, Alf Bjarne; Lien, Kyrre; Fossen, Cato Husabø (14. juni 2014). «Støre: Jeg gleder meg». VG (på norsk). Besøkt 16. juni 2014. «Han varslet en helt annen klimapolitikk for Ap enn den som Stoltenberg har stått for.»
.jpg)
.jpg)
