Han meldte seg inn i Sinn Féin og ble fengslet i 1918. Mens han satt i fengsel ble han valgt inn i Det britiske parlamentet, men som andre Sinn Féin-representanter nektet han å ta sitt sete, og ble i stedet med på opprettelsen av Dáil Éireann.
Da den irske borgerkrig brøt ut forsøkte han å gjenopprette orden ved å introdusere strenge virkemidler. I likhet med mange av sine kolleger fryktet han at en langvarig konflikt kunne gi Storbritannia en anledning til å ta tilbake kontrollen over Fristaten. I 1922 og 1923 beordret han henrettelser av 77 republikanske krigsfanger, blant annet Rory O'Conner som hadde vært forlover i O'Higgins' bryllup.
Tidlig under krigen fikk han en nominell offisersstilling i Fristatshæren, noe han beskrev som «veldig kort, men veldig flott». General Richard Mulcahy var mindre imponert, og sa at «O'Higgins' personlige nærvær i generaladjutantens kontor på den tiden var det personlige nærvær av en person som ikke forstod hva som foregikk».[trenger referanse]
O'Higgins fikk som justisminister ansvar for å opprette politistyrken, Garda Síochána. I februar 1926 utnevnte O'Higgins komiteen, «Committee on Evil Literature», for å vurdere og rapportere «hvorvidt det er nødvendig eller tilrådelig av sedelighetshensyn å utvide statens makt til å forby eller begrense salg og omsetning av trykksaker».[trenger referanse] I sin korte periode som utenriksminister, bare to måneder i 1927, arbeidet han for å øke Fristatens autonomi innenfor Samveldet, og gjorde fremskritt på dette området. Han ble regnet som «den sterke mann» i kabinettet, og beskrev engang seg selv som «den mest konservativt innstilte revolusjonære som noen gang har gjennomført en vellykket revolusjon».[trenger referanse]
Mange av hans motstander beskyldte ham for å ha fascistiske tendenser, men han var i frontlinjen i motstanden mot den lille fløyen innen Cumman na nGaedhael som lot seg inspirere av det fascistiske Italia.[trenger referanse] O'Higgins var skeptisk til likestilling, og da han ble spurt om han mente at innføring kvinnelig stemmerett hadde falt heldig ut svarte han at han «ikke [ønsket] å uttale en mening om det offentlig».[trenger referanse] Han skjelte ut Den første Dáil Democratic Programme som «for det meste poesi».[trenger referanse] For sin død var han inne på Arthur Griffiths tanke om et dobbeltmonarki, ettersom dette kunne få en slutt på delingen av Irland.
^Encyclopædia Britannica Online, oppført som Kevin Christopher O'Higgins, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Kevin-Christopher-OHiggins, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
^Dictionary of Irish Biography, oppført som Kevin Christopher O'Higgins, Dictionary of Irish Biography-ID 006812[Hentet fra Wikidata]
^abAutorités BnF, BNF-ID 16732999p[Hentet fra Wikidata]
Cronin, Sean, The Ideology of the IRA (Ann Arbor 1972)
De Paor, Liam, On the Easter Proclamation and Other Declarations (Dublin 1997)
Macardle, Dorothy, The Irish Republic 1911-1923 (London 1937)
McGarry, Fearghal, Eoin O'Duffy: A Self-made Hero (Oxford 2005)
Markievicz, Constance de, What Irish republicans Stand For (Dublin 1922)
Mitchell, Arthur, Revolutionary Government in Ireland: Dail Eireann 1919-22 (Dublin 1995)
Townshend, Charles, 'Civilisation and Frightfulness': Air Control in the Middle East between the Wars', in C.J.Wrigley (ed.), Warfare, Diploacy and Politics: Essays in Honour of A.J.P.Taylor (London 1986)
White, Terence de Vere, Kevin O'Higgins (London 1948)
Younger, Calton, Ireland's Civil War (London 1968)
_(cropped).jpg)
