Kongeriket Jugoslavia^[a] var et kongerike på Balkan som eksisterte fra slutten av første verdenskrig til andre verdenskrig. Fra 1918 til 1929 ble det offisielt kalt Kongeriket av serbere, kroater og slovenere, men begrepet «Jugoslavia» (bokstavelig talt «land av syd-slaver») var dets folkelige navn på grunn av dets opprinnelse. Det offisielle navnet på staten ble endret til «Kongeriket Jugoslavia» av kong Alexander I 3. oktober 1929.

Kongeriket ble etablert i 1918 med sitt første navn «Kongeriket av serbere, kroater og slovenere» (serbokroatisk: Краљевина Срба, Хрвата и Словенаца/Kraljevina Srba, Hrvata i Slovenaca)

1. desember 1918 ble det nye kongeriket proklamert av Alexander I av Jugoslavia som var prinsregent for sin far Petar I av Serbia. Det nye kongeriket var sammensatt av de tidligere uavhengige kongerikene Serbia og Montenegro, og fikk etter Saint-Germain-traktaten store områder som tidligere var deler av Østerrike-Ungarn: Kroatia, Slavonia og Vojvodina fra den ungarske delen av dobbeltmonarkiet, Krain, deler av Steiermark og mesteparten av Dalmatia fra den østerrikske delen, og provinsen Bosnia-Hercegovina, annektert i 1908.

Kongeriket hadde sine grenser mot Italia og Østerrike i nordvest, Ungarn og Romania i nord, Bulgaria i øst, Hellas og Albania i sør, og Adriaterhavet i vest.

En folkeavstemning ble holdt i provinsen Kärnten, som valgte å forbli i Østerrike. Den dalmatiske havnebyen Zadar (Zara på italiensk) og noen få av de dalmatiske øyene ble gitt til Italia. Byen Rijeka (Fiume på italiensk) hadde 12. september 1919 blitt okkupert av irregulære italienske styrker under kommando av Gabriele D'Annunzio og etablert som selvstendig område under navnet Reggenza Italiana del Carnaro. 29. desember ble byen og området omkring overlevert til Italia etter et omfattende italiensk bombardement av byen, og den ble erklært som en uavhengig fristad, men ble snart okkupert og annektert av Italia. Spenningene mellom de to landene fortsatte da Italia krevde mer av den dalmatiske kysten og Jugoslavia krevde Istria, som siden 1814 hadde vært en del av det tidligere keiserriket Østerrike (Küstenland), men senere ble annektert av Italia. Innbyggerne var stort sett slovenere og kroater.

Den nye regjeringen forsøkte å integrere det nye landet politisk og økonomisk; en oppgave som var veldig vanskelig på grunn av de store forskjellene mellom noen av språkene, nasjonalitetene og religionene i den nye staten, de ulike historiene til de respektive regionene, og store forskjell i økonomisk styrke mellom regionene.

Umiddelbart etter proklamasjonen 1. desember begynte forhandlinger mellom folkets råd (fra den tidligere Staten av slovenere, kroater og serbere) og den serbiske regjeringen. Den resulterte i en avtale om at den nye regjeringen skulle ledes av Nikola Pašić. Men da avtalen ble sendt til regenten for godkjennelse, ble den forkastet, og dette skapte den første krisen for regjeringen. Alle deltagende parter så på dette som et brudd på parlamentariske prinsipper, men krisen løste seg da de ble enige om å erstatte Pašić med Stojan Protić, et annet ledende medlem av hans Radikale parti.

Den nye regjeringen ble innsatt 20. desember 1918.

I perioden før valget av Riksforsamlingen som skulle utarbeide grunnloven, tjente en provisorisk folkerepresentasjon, satt sammen av delegater fra de forskjellige valgkretsene som hadde eksistert før, som parlament. En reorganisering av de politiske partiene førte til at flere medlemmer av den serbiske opposisjonen sluttet seg sammen med politiske partier fra det tidligere Østerrike-Ungarn og skapte det nye Demokratiske parti, som dominerte den provisoriske representasjonen og regjeringen.

Fordi Det demokratiske parti, ledet av Ljubomir Davidović, gikk sterkt inn for en sentralisert stat, ble mange kroater med i opposisjonen. Men det Radikale parti var ikke fornøyd med at de kun hadde tre ministre, mens Det demokratiske parti hadde 11, så 16. august 1919 trakk Stojan Protić seg fra regjeringen. Ljubomir Davidović dannet da en koalisjon med Sosialdemokratene. Denne regjeringen hadde med én stemmes overvekt flertall i den provisoriske folkeforsamlingen. Opposisjonen begynte da å boikotte parlamentet, og siden regjeringen ikke alltid kunne være sikker på at alle dens støttespillere ville stille opp, ble det umulig å avholde møter i parlamentet. Davidović gikk av ganske raskt, men siden ingen andre kunne danne regjering, ble han statsminister nok en gang. Da opposisjonen fortsatte sin boikott, så regjeringen ingen annen utvei enn å styre uten parlament. Dette fikk opposisjonen til å fordømme avgjørelsen, og den begynte å kalle seg selv «det parlamentariske fellesskap». Davidović innså selv at situasjonen var uholdbar og anmodet Kongen om umiddelbart å utskrive valg til den grunnlovgivende Riksforsamlingen. Da Kongen nektet dette, følte Davidović at han ikke hadde noe annet valg enn å gå av.

Det parlamentariske fellesskapet dannet nå en regjering ledet av Stojan Protić med det mål å innføre parlamentariske normer og motarbeide den forrige regjeringens sentraliseringspolitikk. Deres motstand mot den tidligere regjeringens program om radikale landreformer gjorde dem enda mer splittet. Men Det demokratiske parti og Sosialdemokratene boikottet nå parlamentet, og Protić kunne ikke samle et tilstrekkelig flertall. Det parlamentariske fellesskapet, som nå var regjering, ble derfor tvunget til å styre uten parlament.

Det parlamentariske fellesskap brøt dermed med det grunnleggende prinsippet som hadde ført til at det ble dannet, og dermed satte det seg selv i en ekstremt vanskelig situasjon. I april 1920 førte utbredt misnøye blant arbeidere bl.a. til en streik ved jernbanen, og dette satte de politiske partiene under et sterkt press for å slutte fred. Etter vellykkede forhandlinger gikk Protić av og banet vei for en ny regjering ledet av den politisk nøytrale Milenko Vesnić. Sosialdemokratene fulgte ikke sine tidligere allierte, Det demokratiske parti, inn i regjeringen, fordi de var imot de antikommunistiske tiltakene som regjeringen ønsket å gjennomføre.

Kontroversene som tidligere hadde splittet partene var fortsatt aktuelle. Det demokratiske parti fortsatte å presse på for sentralisering og radikale landreformer. Uenighet om valgloven førte til at Det demokratiske parti stemte imot regjeringen i parlamentet, så den ikke lenger hadde flertall. Til tross for at dette parlamentsmøtet ikke hadde fullmakt, valgte Vesnić likevel å gå av. Følgene var at det Radikale parti aksepterte behovet for sentralisering, at Det demokratiske parti trakk sitt krav om landreformer, og at Vesnić igjen ble leder for en ny regjering. De kroatiske og slovenske politikerne var ikke fornøyd med sentraliseringspolitikken, og det var heller ikke Stojan Protić, som trakk seg fra regjeringen på grunn av dette.

I september 1920 brøt det ut uroligheter blant bønder i Kroatia på grunn av at kyrne deres ble registrert og merket. De kroatiske politikerne skyldte på sentraliseringspolitikken til regjeringen og spesielt minister Svetozar Pribićević.

En av de få lovene som den provisoriske representasjonen fikk igjennom, var valgloven for Riksforsamlingen. Under forhandlingene forut for opprettelsen av den nye staten var det blitt enighet om at valgene skulle være hemmelige og basert på alminnelig stemmerett. Det gikk ikke opp for representantene at alminnelig stemmerett også ville inkludere kvinnene før en organisasjon for kvinnelig stemmerett dukket opp idet staten ble opprettet. Sosialdemokrater og slovenske politikere var for kvinnelig stemmerett, men de Radikale var imot. Det demokratiske parti var åpent for ideen, men brant ikke så mye for den at det var villig til å gi det tilstrekkelig parlamentarisk støtte, så forslaget ble nedstemt.

Valget ble holdt 28. november 1920. Da stemmene var talt opp, hadde Det demokratiske parti fått flere stemmer enn de Radikale, men bare én representant mer. For et politisk parti som hadde vært så dominerende i den provisoriske representasjonen, var dette et nederlag. I tillegg hadde det gjort det betydelig dårligere i alle områder som tidligere hadde tilhørt Østerrike-Ungarn. Dette svekket troen på at dets egen sentraliseringspolitikk hadde støtte hos et flertall av folket. De Radikale gjorde det ikke noe bedre i de samme områdene, men for dem var det ikke et like stort problem, siden de erklærte seg som et rent serbisk parti.

Den mest dramatiske fremgangen fikk de to opposisjonspartiene. Lederne for Det kroatiske bondepartiet ble løslatt fra fengsel ved innledningen til valgkampanjen og fikk liten tid til å forberede seg. Men Gligorijević mente at dette hadde hjulpet dem mer enn det hadde hindret dem.

Resultatene av valget ga Nikola Pasić en sterkere stilling. Demokratene hadde ikke annet valg en å samarbeide med de Radikale hvis de ønsket å videreføre sin sentraliseringspolitikk. Pasić holdt også alltid døren åpen for et samarbeid med den kroatiske opposisjonen. Demokratene og de Radikale var ikke sterke nok til å iverksette grunnloven på egen hånd og allierte seg derfor med JMO, de jugoslaviske muslimenes organisasjon. Det muslimene ønsket og fikk, var samtykke til å bevare Bosnias grenser og å sikre at landreformene ikke skulle gå ut over interessene til de muslimske landeierne i Bosnia.

Av frykt for at Jugoslavia skulle ende som monarki nektet Det kroatiske republikanske bondepartiet å sverge troskap til Kongen, og dermed mistet de sine plasser i Riksforsamlingen. Størstedelen av opposisjonen inntok sine seter, men boikottet senere foramlingen, slik at det til slutt var få stemmer imot. Men for å få vedtatt Grunnloven trengtes tilslutning fra minst halvparten av representantene, uansett hvor mange som faktisk avga stemme, og det var derfor lenge uvisst om den ville bli vedtatt. Men i siste liten sørget Džemet, en liten gruppe muslimer fra Makedonia og Kosovo, for at flertallet var sikret.

28. juni 1921 ble Grunnloven antatt, og den etablerte en monarkisk helstat istedenfor en forbundsstat. Den tradisjonelle distriktsinndelingen fra før den 1. verdenskrig ble forkastet, og 33 nye administrative oblaster (provinser) ble dannet. Disse ble styrt fra sentralregjeringen.

Serbiske politikere så på Serbia som bærebjelken for Jugoslavia, på samme måte som Piemonte hadde vært for Italia, eller Preussen for Det tyske rike. I løpet av de neste årene økte den kroatisk motstanden mot den serbiske sentraliseringspolitikken. Stjepan Radić, leder for det kroatiske republikanske bondepartiet, ble fengslet av politiske årsaker. Han ble løslatt i 1925 og gjeninntok sin plass i parlamentet.

Våren 1928 begynte en bitter strid mellom kroatene Stjepan Radić og Svetozar Pribičević mot serbiske politikere over godkjennelsen av Nettuno-traktaten med Italia. Dette mobiliserte en kraftig nasjonalistisk motstand i Serbia, som i sin tur fremkalte voldsomme reaksjoner fra majoritetens side, og endog drapstrusler. 20. juni 1928 skjøt og drepte Puniša Račić, en montenegrinsk representant, fem medlemmer av det kroatiske bondepartiet, inkludert lederen Stjepan Radić. Han ble fraktet til sykehuset, hvor han døde 8. oktober 1928.

Som følge av denne hendelsen trakk medlemmene fra opposisjonen seg fra parlamentet og erklærte at de ikke ville vende tilbake til et parlament der flere av deres representanter var blitt drept, og de krevde omvalg. På et møte i Zagreb 1. august trakk de tilbake sin tilslutning til erklæringen av 1. desember av 1920 og krevde at forhandlingene om sammenslåing skulle begynne om igjen.

Ikke lenge etter, den 6. januar 1929, besvarte kong Aleksander den politiske krisen som hendelsen i parlamentet hadde fremprovosert ved å avskaffe grunnloven, suspendere parlamentet og innføre et diktatur. Dette ble kjent som 6. januar-diktaturet, Šestojanuarska diktatura. Han endret også landets navn til Kongeriket Jugoslavia, og senere, 3. oktober, reduserte han de 33 oblastene til 9 nye banovinaer.

Se utdypende artikkel: Jugoslavia under andre verdenskrig.

Kongeriket Jugoslavia sluttet seg til tremaktspakten med aksemaktene Tyskland, Italia og Japan på et møte i Wien 25. mars 1941. To dager senere fant det sted et statskupp ledet av den tyskfiendtlige generalen Dušan Simović. Han sendte prins Paul, som hadde underskrevet tremaktspakten, i eksil og gav makten til den da 17 år gamle kong Petar II. Prins Paul hadde vært prinsregent for Petar II etter at Petar IIs far, kong Aleksander I døde i 1934.^[1]

Kongeriket Jugoslavia ble invadert 6. april 1941 av aksemaktene under 2. verdenskrig. Landet kapitulerte bare 11 dager senere, og det var offisielt okkupert fra 17. april. Partisanene klarte å tvinge aksemaktene ut av Serbia i 1944 og resten av Jugoslavia i 1945. Den røde hær støttet dem i erobringen av Beograd og andre nærliggende områder, men trakk seg ut umiddelbart etter krigens slutt. I mai 1945 møttes partisanene med de allierte styrkene utenfor Jugoslavias grenser, etter at de også tok Trieste og deler av de sørlige østerrikske provinsene Steiermark og Kärnten. Dette var områder hvor slovenere og kroater utgjorde folkeflertallet. Til tross for dette trakk de seg tilbake i juni samme år.

Vestlige diplomaters forsøk på å forene partisanene og de lojale tilhengerne av kongehuset endte i Tito-Šubašić-avtalen i juni 1944. Men kommunistene klarte å lansere Tito som «nasjonal folkehelt» og innsette ham som enehersker med tittelen statsminister. Kongeriket Jugoslavia opphørte å eksistere 2. desember 1945, da kommunistene erklærte opprettelsen av staten Demokratiske Føderative Jugoslavia. Navnet ble 31. januar 1946 forandret til Den føderale folkerepublikken Jugoslavia da den nye grunnloven ble proklamert. Den var formet etter den sovjetiske og besto av seks delrepublikker, den autonome serbiske provins Vojvodina, og det automome serbiske distrikt Kosovo-Metohija.

• Kong Peter I (1. desember 1918 – 16. august 1921) (Regent Prins Aleksander hersket i kongens navn)
• Kong Aleksander I (16. august 1921 – 9. oktober 1934)
• Kong Peter II (9. oktober 1934 – 29. november 1945) *I eksil fra 13/14. april 1941
• Regentskapet ledet av Prins Paul I (9. oktober 1934 – 27. mars 1941)

• Stojan Protić (1918–1919)
• Ljubomir Davidović (1919–1920)
• Stojan Protić (1920)
• Milenko Vesnić (1920–1921)
• Nikola Pašić (1921–1924)
• Ljubomir Davidović (1924)
• Nikola Pašić (1924–1926)
• Nikola Uzunović (1926–1927)
• Velimir Vukićević (1927–1928)
• Anton Korošec (1928–1929)
• Petar Živković (1929–1932)
• Vojislav Marinković (1932)
• Milan Srškić (1932–1934)
• Nikola Uzunović (1934)
• Bogoljub Jevtić (1934–1935)
• Milan Stojadinović (1935–1939)
• Dragiša Cvetković (1939–1941)

• Ljubodrag Dimić: Serbien und Jugoslawien (1918–1941). In: Österreichische Osthefte, 2005, Band 47, Ausgaben 1–4, S. 231–264.
• Alex N. Dragnich: Serbia, Nikola Pašić, and Yugoslavia. Rutgers University Press, New Brunswick 1974, ISBN 978-0-8135-0773-6.
• Alex N. Dragnich: The First Yugoslavia. Search for a Viable Political System. Hoover Institution Press, Stanford 1983, ISBN 978-0-8179-7841-9.
• Jacob B. Hoptner: Yugoslavia in Crisis, 1934–1941. Columbia University Press, New York 1962.
• Sabrina P. Ramet: The Three Yugoslavias. State-Building and Legitimation, 1918–2004. Indiana University Press, Bloomington, Woodrow Wilson Center Press, Washington D. C. 2006, ISBN 978-0-253-34656-8.
• Günter Reichert: Das Scheitern der Kleinen Entente. Fides, München 1971.